Psykoanalytikeren, en utdøende rase?
Han sitter der med kontoret innredet som en stue.
Fagbøkene er som en heldekkende tapet, der de dekker veggene fra topp til tå.
Tempoet er rolig. Nesten som å reise tilbake i tid.
Han sitter rolig. Ingen hast. Det får komme det som kommer. Når det kommer.

Det er alt annet enn kosestund, imidlertid.
Kaffen serveres ikke. Dette er ikke et møterom eller kafébesøk.
Det er terapi. Metode som sitter i helheten.
Ingen krumspring.
Dybden har plass, ja- fokus.

Psykologene forandrer form
I tråd med fremvekst av nye psykologiske metoder ved behandling av psykiske lidelser,
i tråd med fremvekst av kortvarige behandlingsforløp,
psykologisk undervisning om følelseslivet,
struktur og hjemmeoppgaver,
så kan man lure på om psykoanalytikere som ham fortsatt eksisterer i neste generasjon?

Dersom det fins mer kortvarige metoder, så kan det fremstå mer kostnadseffektivt.
Imidlertid er ikke forskningen entydig på akkurat det område,
for enkelte er visst metoden å anbefale.
Med tanke på tilbakefallsforebygging og stabil effekt. Over tid.

Men psykoanalytisk/psykodynamisk metode kan vel ikke sies å være i vinden akkurat,
selvom de fleste psykologer som selv ønsker egenterapi ønsker denne formen,
er det ikke det de fleste ønsker å praktisere.

Det er heller ikke det helsevesenet prioriterer.

Jeg synes jeg ser for meg to kandidater til en jobb.
En med den store teoretiske bagasje, den rolige formen og den langvarige tenkningen, som tenker at endring krever tid.
Satt opp mot en som ønsker endring fra første time, er pågående, og deler av all kunnskap den besitter som en ivrig lærer med krittet i hånden.
Hvem blir ansatt?

Fastpsykologene og fastlegene
Fastlegene er blitt en fungerende del av norsk helsevesen.
Det kan hende fastlegene vil si det på en annen måte, men jeg tror brukererfaringene så langt er positive.
Det er godt å ha en lege å forholde seg til, at det er lett å bytte lege online, og at fastlegen henviser til spesialister når de ser behov for det. En personlig allmennlege.

Så er jo kritikken der. Som alltid i helsevesenet.
Pasientene merker at fastlegene har 1300 på listene.
De sitter på kanten av stolen når det er deres tur.
Tempoet stresser også pasienten.

Og det er også en del realisme i tempoet.
Det er ikke tid for den åpne samtalen.
Og mange leger er gode til å lukke samtalene, slik at de raskt kommer til grunnen til møtet.
De inviterer ikke til mer enn de kan romme, for å si det sånn.

Høyres Erna Solberg, Norges kommende statsminister (nei, ikke kom til meg for spåing i fremtiden, jeg bare tror),
har kommet med forslag om at fastpsykologen kan bli neste helsereform.

Mange psykologer er positive til idéen.
Og akkurat som i fastlegetilbudet, vil fastpsykologen ha mulighet for å behandle både lokalt og henvise videre ved behov for behandling i spesialisttjenesten.
Fastpsykologen kan gjøre at folk kommer langt tidligere til samtale om stress, angst, uro, depresjon, psykose. Antakelig vil færre bli henvist til det offentlige psykiske helsevern, da mye av behandling kan gjøres i primærhelsetjenesten dersom folk bare kommer tidlig nok. Fastpsykologen kan bistå fastlegen i tett samarbeid, der tverrfaglighet etterlyses.

Reformen kan bli bra.

Psykologen i fremtiden
Jeg tror fremtiden vil se annerledes ut enn den er p.t., på psykisk helse-fronten.
Mye er positivt i det.
Men spørsmålet er hvor det blir av de som kan, og vil, drive lengrevarig psykodynamisk terapi.
Man må føle at det er plass til en i et arbeidsliv, og er det ikke det, tilpasser man seg.

Så som i populærmusikken. I 2012 er det visst oftere tempo fra første vers, sammenlignet med musikk fra 2000.
Folk har kanskje ikke tid til å vente på at det hele bygger seg opp. Det får være kraft fra første tone, ellers bytter man låt.

Jeg tror jo at vi mister noe, dersom psykologisk behandling blir strømlinjeformet i den kortvarige metoden.
Og at vi mister noe dersom den psykoanalytiske/psykodynamiske metode forsvinner fra tilbudet.
Endring har vist seg å kunne skje raskt. Men det er nok en annen form for endring enn ved den lengrevarige terapiform.

Metoden besitter en ro mange trenger for å kjenne etter.
Fokus på det ubevisste.
De tidlige relasjoner.
En relasjon som er viktig, over tid.
En tålmodig klok, med deltagende aktiv lytting, kloke tilbakemeldinger, og tid for å tenke.

Og det er vel et paradoks at mens samfunnet higer etter mindfulness og meditasjon,
selvhjelpsbøker om stressreduksjon;
altså en indre ro i et hektisk samfunn,
trekkes psykologene i en annen retning, og løper hurtig i gangene for å rekke arbeidsoppgavene som sosionom, datamaskinvenn,
møteformann og telefonist.

Når det er sagt har jeg, som en psykolog anno 2012, sansen for de «nye» metoder. Jeg er jo et barn av nåtiden.
Jeg liker å dele, prate og formidle. Jeg liker å se effekt. Jeg liker at faget er i utvikling. At det er engasjement rundt forskning, og nye metoder som vokser frem. Jeg liker det.

Førstelinje-psykologen med helhetsbildet
Og fastpsykologene vil være ennå et nytt skritt i en eller annen retning.
Fastpsykologen vil ha mange pasienter innom kontorene daglig. Ikke 3-4.
De vil gi et annet type tilbud enn det vi nå har i helsevesenet.
De vil kunne følge pasientene over mange år, men ikke med 45 minutters timer og ukentlige avtaler.
Rammene blir naturligvis viktige å drøfte ved igangsetting av en slik reform, og det vil nok gjøres av mange andre enn meg.

Personlig synes jeg at Høyre kommer med en interessant idé her,
i tråd med forskning om behov for å gi folk mer kunnskap om deres psykiske helse,
i tråd med forskning om at tidlig intervensjon er viktig,
og i tråd med at forekomsten av psykiske lidelser og vansker i arbeidslivet kan se ut til å øke.
Et viktig tillegg til det eksisterende helsetilbudet.
Og det kan være kostnadsbesparende, helt sikkert.

Så ja takk; alt sammen?

Psykologistudiet er blant de topp5 mest populære studiene i landet.
Det er derfor vanskelig å komme inn på profesjonsstudiet.

Men hvorfor er det så «i tiden»?

Det er et spennende fag. Menneskets mekanismer. Mentalhygiene.
Motivasjon. Prestasjon. Gruppepsykologi. Logisk tenkning. Følelser.
Beslutninger. Språk. Tidlig tilknytning. Angst. Voksen tilknytning.
Kjærlighet. Kulturelle forskjeller. Likheter på tvers av landegrenser.
Historisk utvikling. Stress. Ro. Styrke. Ondskap. Personlighet.

Det er et stort fag. Om normalpsykologi for gruppen, om abnormalpsykologiens historie.
Og ikke minst moderne behandling av psykiske lidelser.

Man orker jo ikke å jobbe som kliniker fulltid
Jeg var oppover ørene entusiastisk over hjernens mekanismer. Over følelsenes betydning for god sosialisering.
Jeg likte Freud, Jung, Winnicot, Mahler, Rogers. Også Beck, Seligman, Lazarus, og de mange.

Jeg skrev hovedoppgave om nevrokognitiv funksjon hos mennesker med kroniske smerter.
Men det jeg egentlig så frem til var klinikk.
Være terapeut for noen, bidra til å utvide horisonten til noen, øke innsikt.

Men det jeg ikke var forberedt på var hvilke lidelser folk satt inne med.
Den sterke frykt, den tunge depresjon, suicidaliteten og den lammende angsten.
Og i hvilken grad det setter avtrykk på meg. Selv som profesjonell, så er det en grense for hvor mye lidelse en kan romme.
Hvor vanskelig endringsarbeid er, og hvor tålmodig man må være.

Moderne psykoterapiforskning sier at man ikke bør ha mange pasienter med alvorlig problematikk.
Det bør være en variasjon, mellom de som fungerer godt men som ønsker vekst og selvinnsikt, og de som virkelig er i behov av nødvendig helsehjelp.

Problemet er at i det offentlige psykiske helsevern i dag ikke tar hensyn til det.
Der er det strenge kriterier for å få rett til behandling.
Det er lange lister, alle med alvorlig psykisk smerte.

Etterhvert kan man gå litt tapt i dette farvann.
En professor på instituttet sa en gang til meg at man ikke orker i lengden. Dessverre.

Proaktivitet for å finne gnisten
Jeg er stadig på leting etter en mer variert arbeidshverdag.
Hvor klinikk kan gå hånd i hånd med forskning, undervisning, skriving.
Hvor det igjen er lov å bli opptatt av oss alle, og ikke kun enkeltindivider.
Hvor immunologi kan settes sammen med stress. Hvor vekst, styrker og ressurser også kan få fokus.

Jeg skrev et innlegg i min forrige blogg, om teorien om lært hjelpeløshet (seligman). Og jeg ble overrasket over reaksjonen hos noen lesere. De ble forarget over at jeg tilla individet en egen-medvirkning i eget liv – hvis livet var grusomt, de følte det uempatisk. Det var jo ikke hensikten. Men jeg er fortsatt svært opptatt av at vi har mulighet til å påvirke våre liv, en fri vilje, den gode mulighet til å finne økt mening og større grad av autonomi.

Her er et innlegg av en som er opptatt av at psykologi ikke kun skal ha sykdomsbriller på:

GOD HELG.
ps. det var lykketenkning… god tirsdag.