Kategoriarkiv: God kliniker

Fastpsykologen

Psykoanalytikeren, en utdøende rase?
Han sitter der med kontoret innredet som en stue.
Fagbøkene er som en heldekkende tapet, der de dekker veggene fra topp til tå.
Tempoet er rolig. Nesten som å reise tilbake i tid.
Han sitter rolig. Ingen hast. Det får komme det som kommer. Når det kommer.

Det er alt annet enn kosestund, imidlertid.
Kaffen serveres ikke. Dette er ikke et møterom eller kafébesøk.
Det er terapi. Metode som sitter i helheten.
Ingen krumspring.
Dybden har plass, ja- fokus.

Psykologene forandrer form
I tråd med fremvekst av nye psykologiske metoder ved behandling av psykiske lidelser,
i tråd med fremvekst av kortvarige behandlingsforløp,
psykologisk undervisning om følelseslivet,
struktur og hjemmeoppgaver,
så kan man lure på om psykoanalytikere som ham fortsatt eksisterer i neste generasjon?

Dersom det fins mer kortvarige metoder, så kan det fremstå mer kostnadseffektivt.
Imidlertid er ikke forskningen entydig på akkurat det område,
for enkelte er visst metoden å anbefale.
Med tanke på tilbakefallsforebygging og stabil effekt. Over tid.

Men psykoanalytisk/psykodynamisk metode kan vel ikke sies å være i vinden akkurat,
selvom de fleste psykologer som selv ønsker egenterapi ønsker denne formen,
er det ikke det de fleste ønsker å praktisere.

Det er heller ikke det helsevesenet prioriterer.

Jeg synes jeg ser for meg to kandidater til en jobb.
En med den store teoretiske bagasje, den rolige formen og den langvarige tenkningen, som tenker at endring krever tid.
Satt opp mot en som ønsker endring fra første time, er pågående, og deler av all kunnskap den besitter som en ivrig lærer med krittet i hånden.
Hvem blir ansatt?

Fastpsykologene og fastlegene
Fastlegene er blitt en fungerende del av norsk helsevesen.
Det kan hende fastlegene vil si det på en annen måte, men jeg tror brukererfaringene så langt er positive.
Det er godt å ha en lege å forholde seg til, at det er lett å bytte lege online, og at fastlegen henviser til spesialister når de ser behov for det. En personlig allmennlege.

Så er jo kritikken der. Som alltid i helsevesenet.
Pasientene merker at fastlegene har 1300 på listene.
De sitter på kanten av stolen når det er deres tur.
Tempoet stresser også pasienten.

Og det er også en del realisme i tempoet.
Det er ikke tid for den åpne samtalen.
Og mange leger er gode til å lukke samtalene, slik at de raskt kommer til grunnen til møtet.
De inviterer ikke til mer enn de kan romme, for å si det sånn.

Høyres Erna Solberg, Norges kommende statsminister (nei, ikke kom til meg for spåing i fremtiden, jeg bare tror),
har kommet med forslag om at fastpsykologen kan bli neste helsereform.

Mange psykologer er positive til idéen.
Og akkurat som i fastlegetilbudet, vil fastpsykologen ha mulighet for å behandle både lokalt og henvise videre ved behov for behandling i spesialisttjenesten.
Fastpsykologen kan gjøre at folk kommer langt tidligere til samtale om stress, angst, uro, depresjon, psykose. Antakelig vil færre bli henvist til det offentlige psykiske helsevern, da mye av behandling kan gjøres i primærhelsetjenesten dersom folk bare kommer tidlig nok. Fastpsykologen kan bistå fastlegen i tett samarbeid, der tverrfaglighet etterlyses.

Reformen kan bli bra.

Psykologen i fremtiden
Jeg tror fremtiden vil se annerledes ut enn den er p.t., på psykisk helse-fronten.
Mye er positivt i det.
Men spørsmålet er hvor det blir av de som kan, og vil, drive lengrevarig psykodynamisk terapi.
Man må føle at det er plass til en i et arbeidsliv, og er det ikke det, tilpasser man seg.

Så som i populærmusikken. I 2012 er det visst oftere tempo fra første vers, sammenlignet med musikk fra 2000.
Folk har kanskje ikke tid til å vente på at det hele bygger seg opp. Det får være kraft fra første tone, ellers bytter man låt.

Jeg tror jo at vi mister noe, dersom psykologisk behandling blir strømlinjeformet i den kortvarige metoden.
Og at vi mister noe dersom den psykoanalytiske/psykodynamiske metode forsvinner fra tilbudet.
Endring har vist seg å kunne skje raskt. Men det er nok en annen form for endring enn ved den lengrevarige terapiform.

Metoden besitter en ro mange trenger for å kjenne etter.
Fokus på det ubevisste.
De tidlige relasjoner.
En relasjon som er viktig, over tid.
En tålmodig klok, med deltagende aktiv lytting, kloke tilbakemeldinger, og tid for å tenke.

Og det er vel et paradoks at mens samfunnet higer etter mindfulness og meditasjon,
selvhjelpsbøker om stressreduksjon;
altså en indre ro i et hektisk samfunn,
trekkes psykologene i en annen retning, og løper hurtig i gangene for å rekke arbeidsoppgavene som sosionom, datamaskinvenn,
møteformann og telefonist.

Når det er sagt har jeg, som en psykolog anno 2012, sansen for de «nye» metoder. Jeg er jo et barn av nåtiden.
Jeg liker å dele, prate og formidle. Jeg liker å se effekt. Jeg liker at faget er i utvikling. At det er engasjement rundt forskning, og nye metoder som vokser frem. Jeg liker det.

Førstelinje-psykologen med helhetsbildet
Og fastpsykologene vil være ennå et nytt skritt i en eller annen retning.
Fastpsykologen vil ha mange pasienter innom kontorene daglig. Ikke 3-4.
De vil gi et annet type tilbud enn det vi nå har i helsevesenet.
De vil kunne følge pasientene over mange år, men ikke med 45 minutters timer og ukentlige avtaler.
Rammene blir naturligvis viktige å drøfte ved igangsetting av en slik reform, og det vil nok gjøres av mange andre enn meg.

Personlig synes jeg at Høyre kommer med en interessant idé her,
i tråd med forskning om behov for å gi folk mer kunnskap om deres psykiske helse,
i tråd med forskning om at tidlig intervensjon er viktig,
og i tråd med at forekomsten av psykiske lidelser og vansker i arbeidslivet kan se ut til å øke.
Et viktig tillegg til det eksisterende helsetilbudet.
Og det kan være kostnadsbesparende, helt sikkert.

Så ja takk; alt sammen?

Er psykologirollen for mye en behandlerrolle?

Psykologistudiet er blant de topp5 mest populære studiene i landet.
Det er derfor vanskelig å komme inn på profesjonsstudiet.

Men hvorfor er det så «i tiden»?

Det er et spennende fag. Menneskets mekanismer. Mentalhygiene.
Motivasjon. Prestasjon. Gruppepsykologi. Logisk tenkning. Følelser.
Beslutninger. Språk. Tidlig tilknytning. Angst. Voksen tilknytning.
Kjærlighet. Kulturelle forskjeller. Likheter på tvers av landegrenser.
Historisk utvikling. Stress. Ro. Styrke. Ondskap. Personlighet.

Det er et stort fag. Om normalpsykologi for gruppen, om abnormalpsykologiens historie.
Og ikke minst moderne behandling av psykiske lidelser.

Man orker jo ikke å jobbe som kliniker fulltid
Jeg var oppover ørene entusiastisk over hjernens mekanismer. Over følelsenes betydning for god sosialisering.
Jeg likte Freud, Jung, Winnicot, Mahler, Rogers. Også Beck, Seligman, Lazarus, og de mange.

Jeg skrev hovedoppgave om nevrokognitiv funksjon hos mennesker med kroniske smerter.
Men det jeg egentlig så frem til var klinikk.
Være terapeut for noen, bidra til å utvide horisonten til noen, øke innsikt.

Men det jeg ikke var forberedt på var hvilke lidelser folk satt inne med.
Den sterke frykt, den tunge depresjon, suicidaliteten og den lammende angsten.
Og i hvilken grad det setter avtrykk på meg. Selv som profesjonell, så er det en grense for hvor mye lidelse en kan romme.
Hvor vanskelig endringsarbeid er, og hvor tålmodig man må være.

Moderne psykoterapiforskning sier at man ikke bør ha mange pasienter med alvorlig problematikk.
Det bør være en variasjon, mellom de som fungerer godt men som ønsker vekst og selvinnsikt, og de som virkelig er i behov av nødvendig helsehjelp.

Problemet er at i det offentlige psykiske helsevern i dag ikke tar hensyn til det.
Der er det strenge kriterier for å få rett til behandling.
Det er lange lister, alle med alvorlig psykisk smerte.

Etterhvert kan man gå litt tapt i dette farvann.
En professor på instituttet sa en gang til meg at man ikke orker i lengden. Dessverre.

Proaktivitet for å finne gnisten
Jeg er stadig på leting etter en mer variert arbeidshverdag.
Hvor klinikk kan gå hånd i hånd med forskning, undervisning, skriving.
Hvor det igjen er lov å bli opptatt av oss alle, og ikke kun enkeltindivider.
Hvor immunologi kan settes sammen med stress. Hvor vekst, styrker og ressurser også kan få fokus.

Jeg skrev et innlegg i min forrige blogg, om teorien om lært hjelpeløshet (seligman). Og jeg ble overrasket over reaksjonen hos noen lesere. De ble forarget over at jeg tilla individet en egen-medvirkning i eget liv – hvis livet var grusomt, de følte det uempatisk. Det var jo ikke hensikten. Men jeg er fortsatt svært opptatt av at vi har mulighet til å påvirke våre liv, en fri vilje, den gode mulighet til å finne økt mening og større grad av autonomi.

Her er et innlegg av en som er opptatt av at psykologi ikke kun skal ha sykdomsbriller på:

GOD HELG.
ps. det var lykketenkning… god tirsdag.

ADHD til besvær og som ressurs

Psykiater Dag Coucheron skrev i et debattinnlegg i Dagbladet at ADHD også kan være en ressurs. Han ber om at sykeliggjøring opphører, og at en heller legger til rette for barnet med den høye aktivitet. Han ytrer kritisk holdning til Ritalin og de andre stimulantene som brukes for å lette symptomene hos de diagnostisert med ADHD.

Innlegget har skapt debatt. Mange blir sinte, og presiserer at hyperaktivitet og oppmerksomhetssvikt er vanskelig å leve med, og at alle ikke kan skjæres over en kam. Mange har hatt utbytte av medisiner, sier de.

Psykiater – kritisk til ADHD-medisin

Sårende om ADHD

Diagnosenes utfordring
Jeg har møtt flere som følte seg støtt av å få ADHD-diagnosen. At «feilen» liksom lå hos dem. Jeg har møtt mange som følte seg støtt over ikke å få det. At de ikke fikk hjelp. Jeg har møtt de som ønsket medisiner, men ikke fikk det – bl.a. grunnet uklare resultater fra utredning og pågående rusmisbruk. Jeg har også møtt de med diagnosen som ikke har hatt effekt.
Og jeg har møtt de som har opplevd en større livskvalitet etter medisinstart, og endelig har klart å nå sine mål og beholde sine relasjoner, på grunn av det.

Uansett har psykiateren et poeng, at symptomene kan også bli møtt ut i fra en tilpasningsmodell, og ikke kun en sykdomsmodell. Hvordan legge til rette når tankene er i kaos og krøll, bena urolig og impulsiviteten høy? Trening. Ja! Stimulerende aktiviteter. Ja, også lesing og regning, alt ettersom interesser og intelligens. For jeg er enig, har du møtt en med ADHD, ja- så har du møtt kun en med ADHD.

Kontinuum
Oppmerksomhetsevnen er som på et kontinuum.
Normalitetsbegrepet er på et kontinuum. Det er først en lidelse dersom det er avvikende på en statistisk måte. For eksempel 2 standardavvik under gjennomsnitt på oppmerksomhetstester- mens profilen forøvrig er normal. Det satt sammen klinisk vurdering, komparentopplysninger om konsentrasjonsvansker og uro, samt at andre ting ikke kan forklare symptomene, så er sannsynligheten for slik problematikk høy.

Høna eller egget
Det å utelukke andre faktorer er imidlertid ingen enkel sak.
Traumer, vanskelige hjemmeforhold, rus i familien, lærevansker, er blant de tilstandene som kan ha helt likt symptombilde. Når en i tillegg vet at læring av språk i småbarnsårene er avhengig av arbeidsminnet, kan man lett forstå at det blir vanskelig å vite hva som er hva, hvis lærevansker vises sammen med uro. Traumer kan ligge primært, men etter hvert medføre fysiologiske endringer- og ja; i såtilfelle kan lede til en komorbid ADHD.
Høna eller egget? -eller to forskjellige ting?
Det er ingen enkel prosess for å få slik diagnose. Det er ingen diagnose med enkel forklaring.
Det er ingen lett diagnose å forstå seg på.

Det er også kommet frem siste tiden at fagfolk spesialisert på dette området mener det er mange jenter som ikke er fanget opp, da de ofte er flinkere til å kamuflere sine oppmerksomhetsvansker og indre uro. De sitter rolig, men er ikke «med» og strever inne i seg. Dette kan jo også gjelde gutter.

Flersidig hjelp
Og hvis man møter kriterier, vel – da er det viktig med hjelp. Både til å se uroen som en potensiell ressurs, og ta på alvor at mennesker med ADHD står i større fare for å utvikle rusmisbruk i ungdomstid og voksen alder, står i fare for ikke å klare å trives på jobb, har høyere risiko for depresjon, angst og spiseforstyrrelser.

Så svøm gjerne, løp gjerne, tilpass gjerne, men også kjenn til de særskilte utfordringer, at det er stor variasjon i gruppen og at en viss andel har god effekt av medisiner. Men ikke alle, og ikke som eneste intervensjon! Jeg synes det er påfallende at det hos psykologer er lite utdanning i hvordan trene oppmerksomhetsevnen opp. Hjernen er dynamisk, og dersom medisiner virker bør også oppmerksomhetstrening hjelpe! Men det kan vi lite om, mange av oss i hvert fall!

Og ja. Blogging kan også fungere; dersom tankene er i høygir og behovet for raske responser stor 😉
Nei, fra spøk til alvor, ADHD er omdiskutert, det er bredt, det er både biologi og psykologi. Alt tyder på at det er mye man fortsatt ikke vet. Forskning trengs for større spesifisering.