Kategoriarkiv: God kliniker

God kliniker, Kreativitet, menneskets dynamikk

Psykologisk frokost

2 kommentarer

Velkommen til psykologisk frokost
Det er klart kroppen trenger næring fra de tunge øyelukkene ufrivillig åpnes av vekkerklokka.
Frokosten er i følge ernæringsfysiologer dagens viktigste måltid. Setter liksom en standard!
Fysioterapeuter vil sikkert kunne bli enige meg om at det er viktig å strekke kroppen også, slik som katten. Ikke bare dumpe ut av senga, trampe inn på badet og trampe videre på jobb. Nei, ta en ordentlig strekk. Bøye hode. Sjekke om du når tærne. Og ta inn noen skikkelig gode pust. Ja, og smil!

Og her, hva får du her?
På psykologblogg.no får du psykologisk frokost – kanskje hver dag!
En liten mental inspirasjon som kan fungere som et lite frø i løpet av din dag! En mental reise, kan du kalle det!

4.november 2014
Mens du tygger…. hva liker du best med livet ditt akkurat nå?
Jeg mener, jeg vet det er utfordringer. Sykdom, kjærlighetssorg, skuffelse — men hva liker du?

Jeg liker at man kan foreta mentale reiser. Jeg liker å undre meg.

– Er det sånn at dersom man i fantasien drar til et sted – at det nesten er som å gjøre det på ordentlig?

I såfall: Jeg ville aller mest svømt med delfiner i dag! Jeg så et delfinshow en gang (på ordentlig) og tenkte at det sikkert ikke er så bra for delfinene, men…. jeg kunne likt den jobben. På med våtdrakt, etablere tillit, være akrobatisk, bruke kroppen, trene, mate dyrene, kjenne på den glatte kroppen deres, høre lydene, se om vi kan kommunisere, og være ute. Lydene ville være blanding av vann, stillhet, delfinlyder og vind. Jeg ville kjent på fysiske utfordringer, og blitt litt kald. Hentet et pledd, og spist maten alene på en benk.
Ja, dette liker jeg med livet mitt akkurat nå!

Ikke på ordentlig, sier du?
Jeg vet ikke helt jeg. Tankene og følelsene følger med de mentale bildene. Og i et øyeblikk er det ekte. Helt ekte. Det liker jeg med mentale reiser. Også elsker jeg frokost!

Velkommen til psykologisk frokost i morgen også!

God kliniker, Kunnskapsvekst, Utvikling

Online terapi – fra jobben eller hjemmet?

5 kommentarer

Å gå i terapi hos en psykolog eller psykiater innebærer en investering av tid, følelser og penger.
Motivasjonen er ofte smertelette. Noe gjør vondt; mellommenneskelig, i kropp, søvne og sinn. Målet er ofte å få til en endring av et slag, så som å få større frihet i sitt indre (mindre angst) eller få bukt med uønsket livsstil så som overvekt, undervekt, avhengighet.. Det kan være også et håp om igjen å få mening i tilværelsen og bekjempe dødsønsket. Mange har mer eksistensielle utfordringer, og ønsker vekst og bedre livskvalitet, så som i større grad klare å tro på seg selv, få hjelp til å bli mer autonom – med mer toleranse for sine følelser og tåle å trå feil.

Slike ting.

Må man møtes?
I Freuds tid var internett ikke en gang i den villeste forestillingsverden. Nå er det en stor del av vår virkelighet. Terapimetoder er i stadig utvikling, det forskes og det utprøves. Teorier og metoder endres i takt med empiri og ny generasjon psykologer. Det er også naturlig at kartet endres etter terrenget. I dag er terrenget i den sosiale verden både real-life og virtuell. Først internett-revolusjonen, mail etc. Nå er det det å ha internett i baklomma (eller veska for oss kvinner!) som er det vanlige. De aller fleste kjenner til sosiale medier, har en konto på twitter, facebook, og i hvert fall en mail (jada mamma!, du er med i nåtiden med en mailkonto!). Banker finnes nesten ikke lenger på hjørnet, ei heller postkontor. De er digitale. Folk ser kanskje asosiale ut der de sitter alene i stua med laptopen på fanget, men den gang ei. De er sosiale også bak mac’en eller pc’n. Møter folk, prater og deler.

Folk er blitt vant til en ny sosial form. Lik det eller ikke; den virtuelle sosiale verden hvor man ikke er fysisk nærværende men mentalt utgjør en stor del av folks sosiale liv – anno 2013. En «like» eller et «hjerte» er kommunikasjon, kommunikasjon som har vist seg å bety noe for oss (så ikke rist på hodet overbærende).

Endring i rammer
Tilbake til terapiform.

Kan man i disse tider droppe bussturen, venterommet og kontorbesøket når man skal til psykologen? Kan den som skal hjelpe deg til å se deg selv klarere, den som skal være en omsorgsfull lytter og tenketank, en container som rommer og fordøyer for/sammen med deg, som gir deg kunnskap om menneskesinnet og om psykisk smerte- kan du la være å møte den personen?

Kan man i stedet for det fysiske møtet chatte online? Møtes i videosamtale? Eller bruke god gammmeldags e-mail?

Rammene for psykoterapi er i stadig utvikling, i tråd med samfunnets utvikling. Sjelden ligger klienten på divan, det var vanligere før. Nå er det ofte korte terapier som gjelder, med undervisning og trening mellom timene. Terapi er ikke en statisk metode. Det forskes og det endres.

24-RRS / 24-office
24-RRS er en nettportal hvor du kan få psykologisk rådgivning! For det er blitt mulig å ha timer med terapeuten på internett. 24-RRS er en nettportal hvor du kanskje kan møte meg i fremtiden. Vi får se. Sånne skrivende sjeler som meg, tja.. hvorfor ikke?

Jeg har fått en presentasjon fra firmaet:
«Mange bor langt unna terapeuten sin. En kombinasjon av anerkjent psykoterapi og e-terapi kan være forsvarlig og nyttig. Man kan tenke seg en løsning der man kommer til vanlig time en gang i måneden, men holder kontakten og jobber videre via 24-Rapid Response som er like godt sikret som en nettbank.

24-Rapid Response gir ved flere av tjenestene brukere mulighet til å være anonym og er ment å være et lavterskeltilbud. E-terapeutene kan velge hvilke tjenester de ønsker å bruke. Pr i dag så er mail, chat, telefontjenesten og bestilling til en ”ansikt til ansikt” samtale klar for bruk, videokonferanse/IP kommer senere.

Søkeportalen har også en nettkursdel som kan kan beskrives som et klasserom på nettet der fagstoff blir presentert, veilederen underviser og all kommunikasjon kan foregå. I dette forumet kan tilpasset oppfølging av brukere også foregå».

Se: 24 RAPID RESPONSE

Større tilgjengelighet
– Større likhet i tilgang til helsetjenester er et uttalt mål fra norske helsemyndigheter. En slik løsning kan gjøre det lettere for dem som bor i grisgrendte strøk, når brukerne ikke blir avhengige av å reise lang vei for å få hjelp. En annen faktor er at psykisk sykdom/ uønsket adferd fortsatt betraktes som stigmatiserende og at det kan oppleves mindre skremmende å ha kontakt med en terapeut som ikke praktiserer på hjemstedet.

Fleksibilitet, ulike behov og ønsker
– Utviklingen av plattformen har tatt høyde for ulike behov og ønsker, både fra brukere og terapeuter.

Noen terapeuter er skepsis til det å være tilgjengelig på nettet i utgangspunktet, andre er nysgjerrige og forsøker ut ”avatars” (visualisering av en person i et online miljø) som et spennende supplement til tradisjonell terapi. Internett har skapt muligheter og utfordringer. Mulighet til å gjøre terapi både mer tilgjengelig og virkningsfullt. Utfordringene er å benytte seg av de nye mulighetene uten at kravet til taushetsplikt og journalhold missligholdes.

Fordeler og ulemper?
En kombinasjon av e-terapi og vanlige timer hos terapeuten kan være det som gir de fleste fordelene. E-terapien kan bestå av en samhandling med terapeut slik som ved chat eller telefon. En annen mulighet er e-postmeldinger eller innlevering av såkalte prosessrapporter. Det kan også gis oppgaver som besvares på nettet eller praktiske oppgaver med spørmål som besvares.

Utfordringen ved meldinger (e-post) og chat er at en mister den nonverbale kommunikasjonen. Fordelen er at effekten av skriveterapi har vært kjent i lang tid er ofte nyttig i forhold til å få bedre oversikt over tanker og følelser.

Telefon er den tjenesten som kanskje har lavest terskel for bruk. Dette er en tjeneste der bruker er anonym og vil være mest egnet til støttesamtaler og konkrete spørsmål. Innringers stemmebruk vil være en viktig for terapeut ettersom at kroppsspråk og ansiktsutrykk ikke er mulig.

Muligheter for noen som ellers vegrer seg?
Noen pasienter synes at nærheten til terapeuten er avgjørende for terapien, og noen terapeuter har uttrykt bekymring fordi man ikke ser kroppsspråk og sinnsstemning hos pasienten når man kommuniserer på nettet. Andre igjen utrykker at det er en stor barriere som må brytes for å snakke om problemene sine foran en annen person i en terapitime. Dette kan handle om angst, panikkanfall, konsentrasjonsproblemer, hukommelsesproblemer, skam og skyldfølelse, impulsivitet og rigiditet.

Da kan nettet være en kanal der man snakker mer fritt. Brukere kan også oppleve at maktbalansen mellom terapeut og dem selv som jevnere fordelt ved bruk av e-terapi. Det krever også at pasienten må ta mer ansvar for sitt eget liv, noe som kan være positivt for framgang i terapien.

Om det hjelper? Ja, synes å være nok data å kalle det evidensbasert psykoterapi ja, for psykoterapiforskning har vist til gode resultater så langt…

Til slutt, litt på siden, må jeg gi en hyllest til skriftlig kommunikasjon:
Nettet og skriftlig kommunikasjon representerer for meg et møtepunkt.

Tenk bare på litteratur, alle timer jeg (du?) kan ha foran bøker og kjenne livets puls. Det som er mellom to permer kan være en hel verden. Å åpne en ny bok er spennende.

I ordene som kan komme skriftlig, skjer det så mye. En er ikke avhengig av det visuelle møtet.
Man får god plass til sin egen indre verden. Til sin fantasi. Til meg.

Uten den andres blikk.

Kommunikasjon er jo så mangt.

– Vel, hva er dine betraktninger?

Ole brumm får æren av siste setning: ja takk, begge deler.
Hilsen aktiv fagblogger, som etter hvert kommuniserer mye psykologi via tastaturet, men som allikvel føler en nærhet til leserne.

Flink, God kliniker, Hjelpeløshet, menneskets dynamikk

AUTONOMI

10 kommentarer

Jeg er opptatt av autonomi
..det kan du se av headeren min.

Autonomi handler om å ta styring i eget liv, med det som innebærer å trå frem med seg selv og egne meninger.

Mange ganger kan autonomi være konfliktfylt for oss. Det er lettere å tilpasse seg andre, å skli inn.
Det å hevde seg kan skape en frykt for avvisning, da selvfølgelig spesielt hvor ens mening avviker fra gruppen.

Jeg har 3 skilt i veiskiltet på headeren. Barndom og fremtid. Men for at det ikke skal bli helt lineært må man ta ansvar for veivalg i eget liv. Det ansvaret er lettere å ta dersom de nære relasjoner i oppveksten, dine foreldre, lyttet respektfullt til deg – og hjalp deg til å sortere, avgrense deg, kanalisere følelser med ord og varme. Det er vanskeligere dersom du er barn av en med alkoholavhengighet, eller en med depresjon hvor det alltid vil være vansker å se en annen. Eller bare en av mange søsken, eller i et hjem med lite tid sammen.

Ta deg litt tid da vel, og les om autonomi nedenfor, da det er et viktig begrep for mange av oss.
Dette er udrag fra noe jeg skrev i studietiden:

’Autonomi’ sett i et utviklingsperspektiv, omhandler ”selvet i relasjon til objektet”, og selvets grad av separathet; jf. Mahlers separasjon-individuasjons prosess (Gullestad, 1993).

Ikke vært barn
Mange med vansker i voksenlivet har ikke opplevd å være barn i barndommen. Ta for eksempel gutten opplever at han som åtte-åring tar på seg ansvaret for familien, for å ordne opp og ta vare på deprimert mor og sårbar lillebror. Eller barn som opplever alkoholisme i familien, som Paal-André Grinderud har satt ord på for så mange, i alene nå igjen og en mor ved navn Wanda. I slike tilfeller bærer oppveksten preg av parentifisering.

Om du en gang ikke fikk være liten i relasjonen med de voksne, så vil du antagelig også senere i livet ha vansker med å finne plass til dine egne behov. Fordi at hvis det er foreldres behov som har vært i fokus, kan du ha blitt så lite bekreftet og lite sett, og måttet ta så mye hensyn til de voksne, at du nå har vanskelig med å ta utgangspunkt i deg selv (som drøftes av Theophilakis, 1989). Vider har du kanskje ikke kunnet og ikke fått hjelp til å kjenne etter hva du selv vil og ønsker, og bare levd som det er forventet av deg.

Jeg er sånn. Jeg vil dit. Jeg liker det. Jeg trenger det. Etc
I følge Winnicott, er det for barnet å oppnå en subjektiv egen opplevelse av seg selv og sine behov, samt av andre og andres behov, avhengig av hvordan mor har evnet å være oppmerksom på og respondere til trekk ved barnets egne opplevelse (Mitchell & Black, 1995). Dersom barnet ikke blir møtt på sin subjektivitet, som en intensjonell skapning, kan det bli levende ”der ute”, i relasjon med den ytre virkelighet, uten et subjektivt senter. Selve kjernen og kvaliteten av opplevelsen blir borte, og i følge Winnicott kan et ’falsk selv’ utvikles, et selv som passer bedre overens med den ytre verden og dets behov, på bekostning av det ’sanne selvets’ modning og vekst.

I følge Mahler (1975) innebærer det å oppnå en identitet, å kunne oppleve seg selv som en separat og individuell person hvor selvet dannes som en separat enhet fra objektrelasjonen. I tråd med dette vil en identitetsforvirring kunne bidra til et selvforsvar som spiller seg ut i sinne og aggresjon overfor foreldre og andre, som signal på at barnet beskytter sitt skjøre selv på et vis. Samtidig vil aggresjon også være farlig for barnet, ved å bli redd for å ødelegge objektet (Jacobson, 1964).

Dersom et samlet selv ikke er utviklet vil antagelig noe sånt som ”mine egne behov” ikke ennå være en del av realiteten (Gullestad, 1993). Er det vanskelig for deg å vite egne behov? Og klarer du å uttrykke det uten større problemer?

Autonom handling
Autonom handling kan forstås som ‘evnen til å sette frem ens interesser direkte i situasjoner hvor en annen også setter frem sine interesser’ (Gullestad; fritt oversatt).

Det å foreta egne avgjørelser med utgangspunkt i seg selv og med hensyn til seg selv kan for mange være konfliktfylt. Autonomi kan bli koblet med skyld, spesielt i hjem med relasjoner preget av lite plass til barnets behov, og lite samtale om relasjonelle aspekter. Theophilakis (1989) skriver at barn som opplever mye uforutsigbarhet i hjemmet, sammen med liten eller ingen foklaringer for handlinger, kan oppleve å få tildelt et diffust og overveldende ansvar, bestandig. Et ansvar også for andres handlinger, og andres følelser. Dermed ødelegges også utvikling av en rimelig ansvarlighet for sine egne handlinger og utvikling av en moden skyldfølelse. Det å ikke få hjelp til å avgrense og differensiere følelser, gjør at samtidig som at ansvaret på den ene siden er enormt, så er det også fraværende på et vis.

Det kan bli slik at en med vansker med å uttrykke eller kjenne egne behov, viser seg vansker med å vise sine meninger på en vanlig måte. Det kan bli litt enten-eller. Enten full guffe, full konflikt. Eller skygge banen. Trekke seg tilbake.

Det ville vært fint om en klarte å uttrykke egne behov uten full affekt, uten å såre andre. Ha en personlig røst, stort sett. Ikke av- og på. Comprendre?

I terapi
Autonomi-konflikt vil kunne komme opp i terapirelasjonen på flere måter. Vil personen være redd for å vise seg som en selvstendig person og ha egne meninger, av frykt for at hun skal bli avvist eller tape relasjonen? Vil hun kunne, på bakgrunn i autonomi konflikt, oppleve skyld for å være seg selv? Vil hun være redd for at terapeuten ikke tåler henne i overføringsrelasjonen? Det kan da tenkes at personen holder seg og sitt tilbake i samtalen, fordi det å vise frem sitt eget er så konfliktfylt. Det vil kunne være tryggere å snakke om konkrete handlinger, for å unngå å vise frem seg selv. En kan i frykt for å ikke bli tålt av andre, holde tilbake egne opplevelser.

Vel, uansett, modig skritt å søke hjelp. Og til tross for betydelige vansker her, så kan det hjelpe å avklare hvor skoen trykker, selv om den kan trykke noe j….ig vondt når det avdekkes at mye av en selv er holdt unna, for å tilpasse seg andre. Det kan bli smertefullt, og hvordan en jobber med det, vil variere. Men jobbe med det, det kan være viktig. Hvis man føler man trenger å høre sin røst, om en så svak den måtte være!

Barndom, Få det bedre, God kliniker, Modighet, Utvikling

Utsattmann.no

4 kommentarer

seksulle overgrep og tabu
Det er et vanskelig tema det med seksuelle overgrep. Det gjør vondt for så mange å høre om at sånt kan ha skjedd, med barn. Det strider i mot alle følelser og all fornuft, for de fleste av oss.

I samtaler med barn, blir det også et spørsmål om troverdighet. Juridisk sett koker det ofte ned til bevismaterialet.

Bjugnsaken var en vond men nyttig sak i så måte. Det er viktig å snakke med barn på en annen måte enn den metoden politiet benyttet den gang. Barnehuset og politiet har fått økt kunnskap i møtet med barn som ser ut til å bli invadert og krenket, seksuelt.

Det er bra.

Preger voksenlivet
Men ofte så kommer ikke barna med det i det hele tatt. Det forblir barnas hemmelighet, frem til de er voksne, og rede til å stoppe den feilplasserte skammen, rede til å søke hjelp og vokse igjen.

Når barna blir voksne har de noen sår. Emosjonelt og relasjonell sett.
Hvordan skal de ha tillit, når de selv opplevde at tillit ble vondt?Hvordan skal de bli autonome, når grensene ble trampet over i en skjør fase hvor de ikke kjenner seg selv og sine grenser ennå? Hvordan skal de ha respekt for seg selv, når de har lært alt annet? Og hvordan skal de dele det vonde, det ambivalente, det kompliserte; uten å bli møtt med fordommer, ignoranse, stakkarsliggjøring?
Og når de endelig erkjenner den vonde belasten, og er rede til å jobbe med det, hvordan bør de bli møtt av fagpersoner? Med utredning? Korttidsfokus? Traumefokusert behandling? Langvarig relasjonell jobbing?

Fra tabu til åpenhet
Vel, man må vel spørre dem da. Må man ikke?
Deres erfaringer. Hva hjelper? Hva nytter? Hva gjør vondt verre?

Og her er en modig gjeng som nettopp gjør det som så mange bør gjøre mer av. De deler og vil lære oss som skal hjelpe. Se www.utsattmann.no.
30. November holder de kurs for psykologer.

Det kolliderer dessverre med et annet kurs for min del, men gjett om jeg burde vært der!

Man hjelper ikke hvis den hjelpesøkende ikke har følt seg hjulpet.
Eller er det andre meninger på det her?