Jeg er opptatt av autonomi
..det kan du se av headeren min.

Autonomi handler om å ta styring i eget liv, med det som innebærer å trå frem med seg selv og egne meninger.

Mange ganger kan autonomi være konfliktfylt for oss. Det er lettere å tilpasse seg andre, å skli inn.
Det å hevde seg kan skape en frykt for avvisning, da selvfølgelig spesielt hvor ens mening avviker fra gruppen.

Jeg har 3 skilt i veiskiltet på headeren. Barndom og fremtid. Men for at det ikke skal bli helt lineært må man ta ansvar for veivalg i eget liv. Det ansvaret er lettere å ta dersom de nære relasjoner i oppveksten, dine foreldre, lyttet respektfullt til deg – og hjalp deg til å sortere, avgrense deg, kanalisere følelser med ord og varme. Det er vanskeligere dersom du er barn av en med alkoholavhengighet, eller en med depresjon hvor det alltid vil være vansker å se en annen. Eller bare en av mange søsken, eller i et hjem med lite tid sammen.

Ta deg litt tid da vel, og les om autonomi nedenfor, da det er et viktig begrep for mange av oss.
Dette er udrag fra noe jeg skrev i studietiden:

’Autonomi’ sett i et utviklingsperspektiv, omhandler ”selvet i relasjon til objektet”, og selvets grad av separathet; jf. Mahlers separasjon-individuasjons prosess (Gullestad, 1993).

Ikke vært barn
Mange med vansker i voksenlivet har ikke opplevd å være barn i barndommen. Ta for eksempel gutten opplever at han som åtte-åring tar på seg ansvaret for familien, for å ordne opp og ta vare på deprimert mor og sårbar lillebror. Eller barn som opplever alkoholisme i familien, som Paal-André Grinderud har satt ord på for så mange, i alene nå igjen og en mor ved navn Wanda. I slike tilfeller bærer oppveksten preg av parentifisering.

Om du en gang ikke fikk være liten i relasjonen med de voksne, så vil du antagelig også senere i livet ha vansker med å finne plass til dine egne behov. Fordi at hvis det er foreldres behov som har vært i fokus, kan du ha blitt så lite bekreftet og lite sett, og måttet ta så mye hensyn til de voksne, at du nå har vanskelig med å ta utgangspunkt i deg selv (som drøftes av Theophilakis, 1989). Vider har du kanskje ikke kunnet og ikke fått hjelp til å kjenne etter hva du selv vil og ønsker, og bare levd som det er forventet av deg.

Jeg er sånn. Jeg vil dit. Jeg liker det. Jeg trenger det. Etc
I følge Winnicott, er det for barnet å oppnå en subjektiv egen opplevelse av seg selv og sine behov, samt av andre og andres behov, avhengig av hvordan mor har evnet å være oppmerksom på og respondere til trekk ved barnets egne opplevelse (Mitchell & Black, 1995). Dersom barnet ikke blir møtt på sin subjektivitet, som en intensjonell skapning, kan det bli levende ”der ute”, i relasjon med den ytre virkelighet, uten et subjektivt senter. Selve kjernen og kvaliteten av opplevelsen blir borte, og i følge Winnicott kan et ’falsk selv’ utvikles, et selv som passer bedre overens med den ytre verden og dets behov, på bekostning av det ’sanne selvets’ modning og vekst.

I følge Mahler (1975) innebærer det å oppnå en identitet, å kunne oppleve seg selv som en separat og individuell person hvor selvet dannes som en separat enhet fra objektrelasjonen. I tråd med dette vil en identitetsforvirring kunne bidra til et selvforsvar som spiller seg ut i sinne og aggresjon overfor foreldre og andre, som signal på at barnet beskytter sitt skjøre selv på et vis. Samtidig vil aggresjon også være farlig for barnet, ved å bli redd for å ødelegge objektet (Jacobson, 1964).

Dersom et samlet selv ikke er utviklet vil antagelig noe sånt som ”mine egne behov” ikke ennå være en del av realiteten (Gullestad, 1993). Er det vanskelig for deg å vite egne behov? Og klarer du å uttrykke det uten større problemer?

Autonom handling
Autonom handling kan forstås som ‘evnen til å sette frem ens interesser direkte i situasjoner hvor en annen også setter frem sine interesser’ (Gullestad; fritt oversatt).

Det å foreta egne avgjørelser med utgangspunkt i seg selv og med hensyn til seg selv kan for mange være konfliktfylt. Autonomi kan bli koblet med skyld, spesielt i hjem med relasjoner preget av lite plass til barnets behov, og lite samtale om relasjonelle aspekter. Theophilakis (1989) skriver at barn som opplever mye uforutsigbarhet i hjemmet, sammen med liten eller ingen foklaringer for handlinger, kan oppleve å få tildelt et diffust og overveldende ansvar, bestandig. Et ansvar også for andres handlinger, og andres følelser. Dermed ødelegges også utvikling av en rimelig ansvarlighet for sine egne handlinger og utvikling av en moden skyldfølelse. Det å ikke få hjelp til å avgrense og differensiere følelser, gjør at samtidig som at ansvaret på den ene siden er enormt, så er det også fraværende på et vis.

Det kan bli slik at en med vansker med å uttrykke eller kjenne egne behov, viser seg vansker med å vise sine meninger på en vanlig måte. Det kan bli litt enten-eller. Enten full guffe, full konflikt. Eller skygge banen. Trekke seg tilbake.

Det ville vært fint om en klarte å uttrykke egne behov uten full affekt, uten å såre andre. Ha en personlig røst, stort sett. Ikke av- og på. Comprendre?

I terapi
Autonomi-konflikt vil kunne komme opp i terapirelasjonen på flere måter. Vil personen være redd for å vise seg som en selvstendig person og ha egne meninger, av frykt for at hun skal bli avvist eller tape relasjonen? Vil hun kunne, på bakgrunn i autonomi konflikt, oppleve skyld for å være seg selv? Vil hun være redd for at terapeuten ikke tåler henne i overføringsrelasjonen? Det kan da tenkes at personen holder seg og sitt tilbake i samtalen, fordi det å vise frem sitt eget er så konfliktfylt. Det vil kunne være tryggere å snakke om konkrete handlinger, for å unngå å vise frem seg selv. En kan i frykt for å ikke bli tålt av andre, holde tilbake egne opplevelser.

Vel, uansett, modig skritt å søke hjelp. Og til tross for betydelige vansker her, så kan det hjelpe å avklare hvor skoen trykker, selv om den kan trykke noe j….ig vondt når det avdekkes at mye av en selv er holdt unna, for å tilpasse seg andre. Det kan bli smertefullt, og hvordan en jobber med det, vil variere. Men jobbe med det, det kan være viktig. Hvis man føler man trenger å høre sin røst, om en så svak den måtte være!