Why Women Still Can’t Have It All
Amerikansk «bombe» sluppet i The Atlantic. Anne-Marie Slaughter, en ressurssterk dyktig kvinne, deltager i toppolitikken i USA, skriver: Why Women Still Can’t Have It All. Hun hevder i tidenes mestlesende kronikk i The Atlantic at feministbevegelsens likestillingsmantra er å fare med løgn. Det går ikke med topplederjobb og småbarnsliv, ikke for kvinner. Det skriver hun. Hun måtte hoppe av for å være en tilstrekkelig tilstedeværende mor! Offeret ble for stort.

Denne uken skriver Aftenposten at menn i Norge i større grad enn før uttaler seg om skvisen. Skvisen mellom farsrollen og arbeidstakerrollen.
Faktisk oppgir flere menn enn kvinner å være i en klemme mellom de to områder de skal yte på.
Jeg på min side undrer meg da over dem som da sier at det ikke er vanskelig. Hva holder de på med? tenker jeg. Hva er deres oppskrift? Er de enklere, snillere, deltidsjobbende, benektende eller bare superdupre?

Gjøre meg fornøyd vil være som å fly uten vinger
Jeg får heller ikke det som jeg vil. Ikke i det hele tatt.
Det er for mye på for mange områder, så jeg må jobbe med motsatte virkemidler for å overleve.
One-tasking, mindfulness og bakkekontakt. Nærvær.
For at jeg ikke skal bli helt ut med badevannet.

Noen vil hjelpe meg til å sjonglere bedre. Bli gladere, tross alle gjøremål som kolliderer med drømmer.
Jeg på min side forsøker å hjelpe mange selv, med tekster og ord.
Men jeg kan like godt si det først som sist.
Hjelperen kan like gjerne starte planlegging av Mount Everest-ekspedisjon, uten ryggsekk.
Kan like gjerne forsøke å fly som en fugl.
Jeg er en lost case- uansett.
Kanskje som Slaughter. Bare at jeg ikke kun rives mellom jobb og nærværet med diamantene mine; det er også alt det andre som trekker i meg – i ulike retninger.

En vanlig morgen våkner jeg tidlig. Jeg vil stå opp og være rask i klærne. Gå en morgentur sammen soloppgangen. Før andre folk begynner levenet. Det vil jeg veldig gjerne.
Men jeg vil også utnytte søvnens fantastiske virkning. For der er roen, drømmene og varmen.
Så allerede her er jeg misfornøyd. Bare i kraft av å være meg. Alene.
Og deretter begynner andre å blande seg inn.
Ett barn vil hoppe i sengen, fordi det er morsomt å se meg leke sint.
Ett annet blir misunnelig på den andres oppmerksomhet, og stuper like gjerne kråke så tærne treffer nesa mi.
Fra da av vet jeg at det er en ny dag fylt med ting jeg ikke vil kunne klare.

Løpe hit- løpe dit. Telefoner her – og der. Vurderinger. Barnehagemøte.
Sulten? åja, lunchen .. når og hvor var den?

….Så følger sene kveldstimer, mens jobben vaker urolig i minnet.
Barna burde vært lagt.
Jeg vil ha alenetid.
Jeg vil løpe meg en tur, eller se film.
Skrive eller le.
Jeg vil ikke rydde, vaske klær, smøre mat, vaske gulv.
Det vil heller ikke min mann.
Han vil spille piano han.
Og det vil jeg også at han skal gjøre.
For det er det beste.
Smilet kommer frem, i det jeg later som at jeg kan trylle.
Fordi han spiller så fint, føler jeg at jeg er i tryllemodus.
Sånn: nå er det skinnende rent, barna i drømmeland, jeg tilfreds og alt klart for en ny dag.
Spill videre, sier jeg.

Og sånn kan det gå.
Skal du ikke se at dagen etter nok en gang kom ut av balanse.
Jeg liker ikke rot. Klarer ikke tenke særlig godt da.
Jeg liker ikke uorganisering. Heller ikke mange stemmer på en gang.
Jeg er som en datamaskin som ofte sier «shutting down, usikker årsak, vil du rapportere?»
Ja, sier jeg. Jeg vil rapportere til de som skapte meg.
Til de som gjorde meg menneskelig, med alle mine skiftende og store behov.
Jeg vil gjerne at noen tar ansvar, og ordner opp.
Kanskje gjør meg mindre leken, så jeg kan rydde mer.
Men da igjen, hvor skal jeg gjøre av holdningene mine om at livet er til for å leves.
At sommernatten må nytes- her og nå?

Jeg kan spørre woody, men får neppe annet svar enn: også? er det noe spesielt?
du er ordniær, du er fullkommen ulykkelig i din lykkesøken, og det gjør deg levende.

Til Slaughter som poengterer at kvinner ikke kan være toppledere og samtidig nærværende mødre
Jeg tror du snakker av erfaring, er klok og har kommet til en vond konklusjon.
Mange menn strever med det samme, med det å være nærværende pappa dersom jobben krever mye.
I tillegg har kvinner en ekstra utfordring, i svangerskap og amming, den tidlige skjøre viktige starten.
Hormonene og symbiosen. Separasjonsangst fra begge hold.

Feministene kan neppe klandres, mye har tross alt skjedd. I hvert fall i Norge.
Men at mange stresser, og at psykiske lidelser nettopp av mange krav i mange retninger øker, vel, det er vel oppe i dagen.

Matematikk og trylleformel
Jeg føler virkelig en smertefull sannhet i at det er begrenset hva jeg får til i mitt liv.
Regnestykket om jobb, økonomisk ansvar, husarbeid, barnepass, oppdragelse, omsorg..

Dette regnestykket får ikke to streker under svaret. Knapt ett.
Det er vel det Slaughter poengterer, og som jeg også merker.

Det eneste jeg kan konkludere med, er at det nok ikke var bedre før.
Jeg kan alltids forsøke å visualisere meg inn i 50-talls verden. Med mann som jobbet A4 og jeg som tok meg av støvsuging, barnepass og handling.
At det var det.
Hvordan jeg skulle vært lykkelig slik, er umulig å tenke seg.
Selvfølgelig, med penger kunne alt gått. Dersom jeg var overklasse, og kunne ha barnepasser og hushjelp.
Da kunne jeg skrevet bøker.
Men det kunne jeg med nok penger nå også.

Celebration of the ordinary
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne på savn etter å få mer ut av livet.
Det er ikke noe spesielt ved å streve med mange krav på en gang.
Det er ikke noe spesielt ved å ha for lite penger, i forhold til egne behov.
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne håpløshet.
Noen spør seg, har vi for høye forventninger til et ekstraordinært liv, basert på ekstraordinære talenter?
Tåler vi ikke det vanlige liv, fylt med det som det innebærer; bekymringer, sorger, gleder og konflikter?
Hørt om den kjente foreleseren som satt opp et kurs til utdanning for «ordinære barn». Ingen møtte.
Ingen hadde vanlige barn.

Det ordinære kompliserte livet, hvor ingen kan få alt
Nei, konklusjonen er vel at selv om Karl Ove er litt av en karakter, har vi alle «Våre Kamper 1-6».
Vi er ordinære lykkesøkere som ikke kan bli tilfredse.
Om vi bor i et av verdens rikeste land, utenfor finanskaos og arbeidsledighet; vi gråter allikevel.
Vi ser over til naboen som har litt mer penger, og tenker at da; da ville det vært greit.
Eller tenker at bare jeg hadde to armer til, da…
Bare en natts god søvn, bare den mannen, det huset…
Nei, det er vel litt synd på oss mennesker i grunn.
Vi skiller oss fra dyreartene på dette punktet at vi lengter, søker lykke og tenker så mye på andre.
Det hadde vært lettere å være en kattepus i vinduskarmen.
Men igjen; de kan jo ikke skrive.. så da får jeg ta til takke med Kristina som mister en ball eller to, men som tross alt har en del.
Ikke alt. Men en del.