Kategoriarkiv: Få det bedre

Rødming – en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det.

Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også?

Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle – i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov.

Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.

Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men…. rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10’er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk!

Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??

Rødme – din fiende eller din venn
Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. Så… Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 

Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså… det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så «vips!» – der var du synlig gitt! 

Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger… Og faktisk -helt faktisk – uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 

Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?

God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her 😉

>Deadline

>Deadline = dødslinje
Jeg er fullt klar over at hvis man ber om en oversettelse av ordet «deadline», vil ikke «dødslinje» dukke opp som et alternativ på ordbok.no. Men jeg skal forklare hvorfor ord-for-ord oversettelsen gir mening til begrepet.


Deadline handler som vi vet, om det å måtte levere fra seg et arbeid innen en gitt tidsramme. Deadline gjør som oftest at vi mobiliserer, fokuserer og ferdigstiller. Riktignok ofte med et viss element av stress. 


På andre arenaer i livet er det sjelden snakk om deadlines. Det ville vært stressende, å ha tidsfrister her og der. 
Men i grunn har vi vel alle en stor tidsfrist å forholde oss til; «The ultimate deadline» eller på norsk «dødslinjen», at livet vårt har en ramme og at tiden er begrenset. Ta meg, jeg er 33 år og nærmer meg å ha gått halvveis på min tidslinje.  


Min tidslinje

Hvorfor alt dette snakk om deadline og dødslinje på en søndagsformiddag? Vil jeg stresse folk eller? 
Vel, jeg mener at erkjennelse av en tidslinje med en slutt kan gjøre det lettere å prioritere det viktige; mobilisere og fokusere og få viktige ting gjort før det er for sent.  

40-års krise – erkjennelse av en deadline? 
Noen opplever ikke noe spesielt ved å bikke 40, det er kun en ny dag og et tall. Men 40-års krise er et begrep (eller en klisjé) som er i dagligspråket. Jeg har gjort mine undersøkelser, et ustrukutrert intervju, på mine stakkars venner og familie. Jeg har spurt dem om hva de forbinder med 40-års krise. 



De beskriver alle at 40-års krisen handler om en litt desperat middelaldrende person, som gjennomgår en endring, fra å være litt satt- til så å få «noe over seg». Det som går igjen er det litt paniske, litt desperate og litt komiske over mannen (spesielt ham?) eller kvinnen i denne såkalte krisen. De har plutselig så mye å gjøre og rekke, og foretar en del endringer for å slippe følelsen av desperasjon. 

  • Får eksistensiell følelse med et element av desperasjon 
  • At det er mye man må gjøre før en forlater skuta, og en som forhaster seg litt og gjør alt for å virke yngre. 
  • Utroskap eller finner en yngre partner
  • Plastisk kirurgi
  • Kjøp av motorsykkel 
  • Femten nye hobbyer 
  • Går fra sofasliter til birkeritt 
  • Jobbytte, etc
Hvorfor? Jo, fordi det har dukket opp en erkjennelse av at man statistisk sett er over halvveis i sitt liv. 

Folk har med andre ord mange negative ting å si om 40-års krisen, selvom en del av aspektene er postive; som å komme seg opp av sofaen og gjøre mer i hverdagen. 


Psykoanalytikeren Erik Erikson var opptatt av menneskets psykologiske utvikling gjennom livet, og landet på en 8-stadie utviklingsmodell for mennesket. Hvert stadie innebærer en sentral konflikt, og tilfredshet i hver livsfase er avhengig av hvordan personen klarer å løse den psykososiale konflikten. For eksempel er stadie 5 omhandlende ungdomsperioden, hvor det er vanlige å kjenne på behov for identitet versus forvirring, hvor en god løsning handler om et integrert bilde på seg selv som en unik person. Vi i 30 åra er i vårt unge voksenliv, hvor hovedkonflikt skal omhandle intimitet versus isolering. En god løsning vil handle om å klare å knytte langvarige nære relasjoner, og føle engasjement i egen karriere. Hva har så dette med deadline å gjøre; jo- når en er midtveis i livet, ca 40 år, da kan det for noen bli en vond erkjennelse av dødslinjen der fremme, da man har klart å regne seg til at man nok har gått ca halve løpet. I følge stadieteorien til Erikson handler nettopp det å være midtveis i livet om å skape noe som vil leve videre etter dem eller stagnering/selvopptatthet. En god løsning her er omsorg for familie og fremtidige generasjoner. De siste stadiene handler om en akseptering av alderdom og død, og omsorg for seg selv og de neste generasjoner.

Det bør nevnes at stadieteorier ikke er like «hotte» som de en gang var. Men Eriksons forståelse og opptatthet av det livslange løpet og sentrale konflikter gjennom livet har vel således stått sin prøve ved at det har mye visdom og gjenkjennbarhet i seg. 



Start erkjennelsen litt før midtveis 
Til slutt kan jeg vel si Carpe Diem, og håper søndagen blir nokså god. Start erkjennelsen av deadline litt før midtveis. Det er ikke bare på arbeidet at man skal mobilisere, fokusere og gjøre sitt beste. Det er også i eget liv og i de relasjonene man har. Det er også til egen helse og utvikling. 
Så ta de gode tingene av 40-års krisen som 30-åring, for eksempel. Kjøp deg lysende hvite joggesko og møkk dem til. Kjøp båt hvis du har råd. Reis, hvis tid. Kyss, hvis du har en partner. Hopp, hvis du har gode ben. Gå å se julefilmene på kino, hvis du liker film. Lag din egne sjokolade, med mint og konjakk inni. Engasjer deg i samfunnet, dine barn og partner. 
Det er en ramme på dette livet, men det er jo ikke så farlig. Eller hva? 
Det handler i bunn og grunn om å verdsette hverdagen, og se at dagene som kommer og går, det er selve livet (sitat, en eller annen klok person).


>Selvtillit

>Hvem sammenligner du deg med? Et lite, men viktig spørsmål. Ikke sikkert det er deg bevisst. Det går antagelig litt på autopilot, som for de fleste av oss. Så tenk igjen; sammenligner du deg oppover eller nedover? Kanskje en lite medmenneskelig måte å uttrykke seg på, men jeg skal forklare. 


Du har sikkert som meg gått i fellen å kjørt sammenlignings-programmet med såkalte idealer; som sett på modeller oppkledd, sminket og ordnet for anledningen. Antrekket ditt ble brått ikke så fresht likevel? 
Når du har kjøpt et interiørmagasin, og sammenlignet hjemmet ditt med det lyse rene luftige hjemmet med akkurat passe dose shabby chic, ble dessverre ditt nyryddige hjem lignende en kaostilstand. De fleste av oss har jo kjøpt et motemagasin eller to. De fleste av oss har lest et interiørmagasin eller to. 
Disse sammenligningsprosjektene vil jeg kalle betydelig oppover-sammenligning. Nedover-sammenligning vil være å sette seg opp mot humøret i «Livet er for kjipt-sangen» til Lars, måle deg opp mot personkarakteristikker i en eldre finsk dramafilm eller med deltagerne i hvilken som helst reality-serie. 


Det krever en god dose kunnskap, en god dose kreativitet og en hel dose vilje for å øke selvtilliten. Du må være smart. Du må hente inspirasjon fra de der oppe, samtidig vite at det er en god porsjon fake, derfor ta det som fiksjon. Som all annen fiksjon fins det en viss dose realitet og en god dose fantasi. Det er fint. Da kan vi begynne jobben. 


Velg dine dager

Det gjelder å sammenligne seg bittelitt oppover, sånn stort sett. Har du imidlertid en dårlig dag… den dagen hvor alt blir feil uansett. Dagen hvor vekkerklokka duret som en brannalarm, ble slått av med et balltre. Forsinkelsene lyste mot deg. Maten som ble sendt med barna var en pakke kjeks. Sjefen møtte deg med et morskt blikk og tok samtidig opp noe kritikkverdig. Mannen sa seg i grunn enig da du fortvilet forsøkte å hente støtte samme ettermiddag. Disse dagene sammenligner du deg nedover– du ser på andre som strever, som gråter, som snubler! Enkelt og greit! Du kjøper ikke Elle eller Perfekte hjem. 
Disse dårlige dagene hvor alt går galt og du føler deg som premieeksemplar på mislykkethet, de dagene må du bare få lov til å slikke sårene. Du lytter på Sade. Du sørger over alt som har gått feil. Du dyrker det. Til du går lei. Bare en kveld med dyrking. Da ser du filmer som «The Hours» eller «Monster’s ball». Kleenex-pakker er allerede kjøpt inn, og lageret skal tømmes.

Dagen etterpå våkner du med en lettere følelse. Takk og lov. Du merker deg motivert for å gjøre en innsats som sjefen din ba deg om. Barna er merkverdig samarbeidsvillige og mannen har smørt matpakkene. Da kjøper du motemagasinet og sjekker ut den siste bikinimoten (vel vitende om fotoshop, anoreksia, silikon-operasjoner og diverse), og tar på deg ekstra med lebestift og skoene som sitter perfekt. Du setter ikke på «Livet er for kjipt», men tar en «jag kommer» av Veronica Maggio. Du svinger innom treningssenteret bare for å sette prikken over i’en. Du gjeiper til noen- hvertfall later som.



Start med realistisk sammenligning

Kutt ut idolene. De er fiksjon. 
Start med å vende blikket bare litt oppover, samtidig som du er deg vel bevisst på at du får til en hel del. 

De realistiske sammenligningene kan du lære litt av. 

Ta et eksempel: Kollegaen din får en forfremmelse og du kjenner det svir litt inni deg. Du vet dere gjør nokså lik jobb, allikevel tikker det inn litt mer anerkjennelse og kroner til personen i nabokontoret. 

Der har du realistisk sammenligning, dere er ganske like og gjør mye av det samme, men en av dere ble forfremmet. En liten ransakelse kan være på sin plass. På en god dag.  

Når venninnen din kommer med sin nye outfit, sitt flotte hår og sitt positive humør, kjenner du det svir litt. Du vet dere er nokså like, allikevel smiler hun bredere enn deg. En liten realistisk sammenligning kan være nyttig. For å lære av henne. På en god dag. 

Når det svir litt i et møte med en annen, du kjenner det er noe de har som du ønsker, da kan du starte den nyttige jobben for din egen del. Bruk dem for det det er verdt! Ikke bruk dem som unnskyldning til innkjøp av et nytt lager kleenex-pakker. De er kun til de virkelige dårlige dagene. Dette er litt oppover, og gir deg noe å strekke deg mot. Kleenex trengs ikke!


Så lykke til med din sammenligning. Litt oppover gjør deg motivert, for mye oppover gjør avstanden for stor og deg selv mistilpass. Litt nedover er lov på dårlige dager, veldig nedover er bare nesevist.
Og husk at all denne sammenlingning er rimelig overfladisk, om det er oppover eller nedover. Hvem som er rikest innvendig har vi lite tilgang til, så dette er et overflade-prosjekt men et realistisk sådan. 


Til slutt: før jeg legger meg skal jeg se litt Greys, der er det mye mer action enn i mitt liv. Og jeg får lese en blogg som jeg vurderer litt oppover. Men den har jeg ikke funnet 😉  (det var min geip for i kveld)!
Til slutt vil jeg si at når man er på bånn, så er det bare en vei å gå. Det passer godt til november-måneden, gjør det ikke? November er snart over. Den er den tristeste. November fortjener en kleenex-pakke. For sammenlignet med desember kommer den dessverre til kort. Realistisk sett. 
Desember er rett rundt hjørnet dere 🙂
Thumbs up!

Bevegelsens kraft

Tankens kraft; hørt om det? At det du tenker påvirker dine følelser og handlinger. Ved å jobbe aktivt med dine tanker  vil det affisere hvordan du føler deg. 
Så absolutt har tankene kraft! Men så har bevegelsene også. 


Vitalitet
Prøv å visualiser deg selv i et vitalt øyeblikk, et øyeblikk hvor du opplevde glede.
Lukk øynene- gi deg 10 sekunder. Kom igjen!


Fikk du som jeg, et bilde på netthinnen av deg selv i en eller annen aktivitet, midt i en bevegelse?
I ett kyss, opp langs en klatrevegg hvor toppen er i sikte, i en dans, ridende på hest, i en berg og dal-bane. 
Prøv å visualiser noen glade barn en vår-dag! …..jeg gjetter at de vil være i bevegelse; med hoppetau, fotballen eller på sparkesykkelen. 


Ikke så rart kanskje. Hva er det motsatte av sterke følelser? Apati, er det jeg tenker på. Tilstanden hvor ingenting betyr noe, hvor en ikke lyster noen ting, hvor kroppen er stille og sinnet slitent. 
Det betyr ikke at en er apatisk hver gang man sitter stille. Å se på tv, film, lytte på musikk, spille dataspill..det kan se passivt ut, men trenger ikke være det. Men det er allikevel ikke foran tv du visualiserte øyeblikket overfor!


De fleste av oss vil ha vansker med å mane frem følelse av likgyldighet midt i en dans eller i en fotballkamp.


Billett til Tusenfryd – skivebom
Problemet er ofte at når apatien eller depresjonen har inntatt individet, orker ikke personen å bli med på dans eller trening. Det vil være å skyte bom å møte klienten med billett til Tusenfryd når hun sier at det ikke lenger er noe å leve for. 

Min holdning til det som psykolog er at det handler om timing. En må møte klienten der den er, samtidig er det viktig å gi kunnskap om at en må ta et egetansvar for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Kombinert med samtale hvor innsikt og støtte inngår, vil det å anbefale bevegelse være viktig. Det kan se ut til at fysisk aktivitet har noe av den samme effekt som antidepressiva, det er ikke verst? 



Hva hvis man er syk, og knærne ikke bærer til joggeturen. Lungene klarer ikke trappen. Vel, da er det større sjanse for at flere nedstemte tanker og emosjoner fyller ditt indre. Det er en lei situasjon, for noen kvelende. Fantasiens verden er ikke helt nytteløs; minnet om bevegelser, observasjon av andres bevegelse og bevisst visualisering av en bevegelse, det får mange av de samme nervecellene til å fyre og gir derfor litt av den samme effekten av lyst og vitalitet. Med fare for å overdrive; vi kan nok ikke tenke oss til en veltrent kropp, men det skader ikke å prøve hvis du ligger nede!

Forebygging av slitent sinn 
Flere og flere arbeidsplasser har tatt lærdom av hva som får folk til å jobbe effektivt, stå motivert over tid, og unngå sykemeldinger grunnet muskelsmerter, utbrenthet, m.m. Hvem er det som oftest gir arbeidstakere trening i arbeidstiden? Vel jeg har ikke lest statistikk på dette, men jeg antar det er sukesssfulle private firmaer som sluker kunnskap om hvordan fremme arbeidstakeres effektivitet og jobbprestasjon. De har lært at det lønner seg å gi arbeidstakere 45 minutter til fysisk aktivitet i løpet av arbeidsuken, det er vinn-vinn. Både får du arbeidstakere som føler seg verdsatt og du forebygger sykdom og fremmer arbeidslyst.

I min sittende jobb er det utrolig hva man kan vende seg til. Dagens store utflukt er metrene til printeren. For ikke å snakke om de enda flere metrene til pauserommet. Skrittelleren ville blitt blinket alarmerende, den ville kanskje til og med eksplodert av manglende skritt. Psykologjobben innebærer å slite ut flere godstoler. En er ikke passiv i sinnet, men kroppen er unektelig ofte det. En klient-time varer ofte 45 minutter. Deretter følger 15 minutter til skriving. Og en ny time. Sitte 3 timer i strekk uten å reise seg opp, det kan skje. 

Kanskje en trenger større fokus på sammenhengen mellom liv og lære? Kan psykologen oftere ta en spasertur med pasienten en stille høstdag? Merke hvordan bevegelsene endrer samtalens form, og merke at det gjør godt for relasjonen også? 
Foto: Morten Krogh


Oppsummert denne regnfulle tirsdagskvelden i oktober er at tanken har kraft, men så har bevegelsene også! Kroppen må med i hverdagen og i terapien. Husk på at det er vanskelig, svært vanskelig, å være trist mens du danser, padler, svømmer eller kjører slalom.