Jeg snakker ikke om narkotika. Heller ikke koffeinet. Jeg snakker om at vi mennesker trenger ytre stimuli for å vekkes innvendig.
Noen trenger kunst. Noen vet ikke at de trenger kunst.
Noen trenger idrett. Noen vet ikke at de trenger idrett.
Noen trenger naturen. Noen vet ikke at de trenger naturen.
Noen trenger andre menneskers tanker, følelser og fantasi. Noen vet ikke at de trenger andre menneskers tanker, følelser og fantasi.
Vi har vel alle kjent det?
Den litt uklare vonde følelsen av at man ikke hører til og ikke vet hvem man kan ringe for å finne på noe?
Ensomhet er en slik vond følelse som handler om et savn etter kontakt med andre. Vi mennesker klarer oss en stund uten mat, men ikke lenge. Hvor lenge klarer vi oss helt alene? Isolat er en mektig metode for å få folk til å lide, spesielt hvis man ikke har valgt det selv. Vi mennesker synes å trenge hverandre, slik kroppen trenger vann. Men noen ganger oppleves det som Sahara uten noen oase, der alle synes å ha et fellesskap, bare akkurat ikke jeg.
Vetle tok opp temaet på en fin måte i dag. Her ser du linken:
Damen var langt eldre enn meg
Ja, til og med kanskje mot slutten av sitt liv.
Man kan kalle henne gammel hvis man vil.
Jeg liker energien til de unge håpefulle.
De naive vakre.
Som har lang vei foran seg, og kort bak.
De kjemper og sloss og skifter mening.
Tror og vil og kan.
Sørger som om det ikke fins en løsning.
Fester som om natten aldri tar slutt.
Forelsker seg slik at dramaturgien blir fornøyd.
Jeg trodde ikke det var like fint å prate med en gammel dame.
Trist og lei, var hun.
Syk, også faktisk. Alvorlig somatisk sykdom.
Døden rundt neste sving.
Hun syntes ikke hun var noe særlig tess.
Redd, sliten, matt og trist.
Jeg begynte å utforske
Hva gir henne glede, nå og før.
Gode øyeblikk i minnene.
Kamper.
Livshistorien.
Hva døden betyr for henne.
Hvilke venner hun har.
Tårene dekket de blassblåe øynene
Bak skimtet jeg rikdom.
Det kom sterkere og sterkere etter som spørsmålene gravde frem gull.
Som en musling åpner sitt skjell og perlen avdekkes.
Rart hun ikke kunne se det selv.
Livet og tankene og følelsene hadde lag på lag.
Som en veltrent person.
Hun har vært her så lenge, at dybden er laget.
Kommer hun til å finne perlen i seg selv?
Jeg vet ikke…
Men det hjelper at andre finner den.
Det går ikke upåvirket hen.
