Kategoriarkiv: Ensomhet

Høysensitiv?

Jeg leser Elaine N. Arons bok om det å være en særlig sensitiv person.

Det får meg til å tenke på forholdet mellom introversjon og sensitivitet. Viser til min tidligere artikkel i Aftenposten: Ingenting galt med å være introvert

Det er å forstå som ulike trekk ved personligheten, men i femfaktorteorien (Big5) kommer ikke sensitivitet frem som et eget trekk. Det faller nok både inn under fasetter i introversjon og under nevrotisisme.

Det er bare det at sensitivitet er et så viktig og forståelig trekk, når man setter seg inn i det. Og det har noen fellestrekk med trekket introversjon. Det er viktig å huske at både den sensitive og den introverte er ofte meget sosialt rettet, og derfor trenger å trekke seg tilbake til rolige rom, mentale eller fysiske, for å hente seg inn igjen. Reflektere og fordøye.

Grunnen til å sette seg inn i slike trekk er å få økt forståelse for ulikheter mellom oss, og ikke minst økt toleranse.

Er du veldig sensitiv?
Jeg pratet med en herlig psykolog her om dagen. Og vi snakket om forskjellen mellom det grove maskineriet som fungerer overalt og er robust, og det finere maskineriet f.eks fin elektronikk, som kan skape langt flere prosesser, men også lett forstyrres av påvirkning.

Kanskje ikke overraskende, men jeg er jo av den sensitive finstemte typen. Tar inntrykk inn og fordøyer, og har det som en ressurs men også som en byrde.

Jeg leser boken med entusiasme. Kanksje den treffer deg også?

Ha en fin ettermiddag, alle mine nye og trofaste lesere! Dere betyr mye for denne bloggen 🙂 og jeg håper dere berikes!

Gruppen: Vil du knekke en annen?

Det lå ikke en bursdagsinvitasjon i postkassen i dag heller. Hun lurte på når den ville komme. De andre hadde snakket høyt om selskapet. Hun gledet seg.

Mobbing
Forskning på ‘mobbing’ har ikke klart å finne ut hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. Det er ingen enkle åpenbare fellestrekk mellom mobbeofre. Det er ofte ikke det å skille seg ut med utseende. Det er ofte ikke det å være funksjonshemmet. Det kan være noe med selvhevdelsen og sårbarheten, men mest av alt er det tilfeldigheter. De havnet i feil bås fra starten av, og gruppen lot det skje og gikk videre uten den ene.

Men de har der i mot funnet flere fellestrekk ved de som mobber. Spesielt hovedmobberen.
Der kan det i større grad være barn og unge som strever, har aggresjonsvansker og behov for å hevde seg. En del kommer fra hjem hvor de selv opplever mobbing, og en kan snakke om lært atferd- hos noen. Og som i alle grupper eksisterer det et gruppepress om å være enige. Og slik kan en hel gruppe snu ryggen til et enkeltindivid. Hvis hovedmobberen er noen de ønsker å identifisere seg med, vel og merke. Hvis hun er kul nok.

Ved å tråkke litt på deg vokser jeg
Som jeg har skrevet om selvtillit og misunnelse tidligere; det kan «hjelpe» å rakke litt ned på andre for å heve seg selv i egne øyne, og kanskje andres. Det er ikke en heldig løsning. Jeg vet om bedre, for å si det enkelt. Men det skjer.

Mobbing, hva er det da?
Det er en opplevelse av å bli krenket, ydmyket, utestengt. Det kan skje ved psykisk og/eller fysisk trakkasering.

«They ignored me» sa Allison i filmen Breakfast Club (1985)
Allison strevde med selvbilde, dekket seg til og var sårbar.
Hva har skjedd med deg a’??? spurte de kule.
My parents ignored me..
Jeg tenkte: Var det alt? Hah…???
På tide å trekke tilbake det «Hah’et» nå dere!

Ignoransens smerte
Rollo May, en av de mest kjente eksistensial-psykologene i vår tid, mente at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men apati og ignoranse. Han tenkte at det mest grunnleggende for mennesket er å bli sett. Det handler om mer enn et synsinntrykk av et objekt. Det handler om å bli kontaktet, å bli snakket til med sitt navn. At noen lurer på hva du mener, hvordan du har det, og hva du ønsker.
Det aller verste, skriver han, er å bli oversett.
Den største makten ligger i det.
Det er nesten lettere å bli hatet eller slått, for da eksisterer man hvertfall.
Det aller verste er den totale ensomheten om at du som individ ikke tas med- ikke finnes, for mamma og pappa, for skolekamerater eller kolleger. Du er som borte. Borte vekk.

Tilbake til bursdagsselskapet..
Postkassen var fortsatt tom. Bunnen nærmest lyste mot henne av hån.
Hun hadde vel hatt en magefølelse på at dette skjedde henne igjen, og nå ga det hele mening. Hun var den eneste som ikke ble invitert.
Igjen.
Hun trodde ikke det var spesielt vondt ment lenger. Nå eksisterte hun bare ikke lenger, for dem.

Vel… vi kan kanskje alle ransake vår fortid å finne episoder der vi ikke har handlet til det beste for andre. Kanskje utestengt. Kanskje bare ikke sett personen. Fester man inviterte noen nøye utvalgte- av de populære. Ingen skam i å ikke inkludere alle, venner må man få lov til å ha. Men… som foreldre kan vi ikke godta at alle blir bedt utenom 1 eller 2. Vi må hjelpe de små til å se det. Ikke sant?

Mobbing er ut! Vi vet mer nå om hvordan det kan knekke et menneske, bit for bit, til det er smuler igjen.
Vi er så avhengige av hverandre vi mennesker. Vi er ulike med hensyn til vårt sosiale behov, vår sosiale kapasitet og hvor mye vi tør å ta kontakt. Det vi imidlertid alle trenger er en følelse av tilhørighet, og at vi ikke ignoreres av de nærmeste!

Om Knausgård og angst

>

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 
Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et «vi». Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter, men som ikke tar steget over. 
Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 
Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Detvar på det tidspunktet 1’erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2’ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4,5. 
De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordanhan sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 
Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 
Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et «vi». Til et godt møte. Til den andre. 
Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 
Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 
Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 
Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 
Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet format. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv.Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptattav menneskets kamp for tilhørighet. 
Det gjør derfor såvondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 
Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn «rørlegger».Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.
Foto: Morten Krogh
Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan dukanskje finne deg noe annet å lese.  

Mat- venn eller fiende?

Mat er et primærbehov for oss mennesker. Vi blir sultne, tar til oss næring, og blir mette. Det burde være enkelt. 
Det viser seg å være alt annet enn akkurat det! 


Mat er ikke bare en måte å fylle magen, som bilen får sin bensin. Det er også en nytelse. En glede, et gode! som vi liker å fråtse i. De nydelige sauser! Chiliens styrkende effekt på erkjennelsen av å leve. Sukkerets nydelige søte smak. Laksens herlige farge. Mange sanser blir stimulert samtidig, og det følger ofte hygge med et godt måltid. Men det er også kilde til uro for mange. Det er ikke alle som hygger seg rundt bordet. Noen spiser annen mat enn resten av familien. Noen drikker heller litt pulver. Og de snakker høyt om kaloriene og sin vekt. 


Norges befolkning blir stadig tykkere. Flere og flere barn strever med overvekt. Norge synes å være på slankekur. Samtidig er det i økende grad unge kvinner som strever med en alvorlig besettelse på egen kropp, maten er fiende og vekten har farlig verdi.


Spisevegring, de som sulter seg
Et lite innblik i den syke før vi går tilbake til de hundretusener av hverdagsslankere… 
Det handler om å være tynn og bli tynnere. Det som startet som en indre uro, en uro for det ukontrollerbare ved pubertetens endring og en opptatthet av å kontrollere bare litt, ble til en besettelse. En bestettelse som litt etter litt danket ut vitalitetens språk. Det handlet om det som startet som en liten seier, som ble til en langvarig krig. 


Finn Skårderud har jobbet med mennesker med spiseforstyrrelser over en årrekke. Han har skrevet mye om emnet. Han skriver om paradoksene: om å være sterk og svak på samme tid, om å ha et konkret forhold mellom følelser og kropp, følelsene uttrykkes ikke i følelser men via den fysiske kropp. De kjemper indre kamper som får et fysisk uttrykk, og de strever med kontroll av behov.

.… 250, 251, 253, 254 kalorier. Tellingen slås på automatisk, det fins ikke lenger noen av-knapp. 
De er fem stykker rundt middagsbordet den ettermiddagen. Fire av dem prøver å spise uanmerket, de prøver å ignorere den femtes pirking i den lille porsjonen hun har bedt om. Hun deler oksekjøttet i mindre og mindre biter. Hun er alvorstynget, hun tenker, hun gruer seg. Gruer seg til å putte biten i munnen. Hun tenker på fettet i kjøttet, forsøker å få kontroll på tellingen av dagens inntatte kalorier, gårsdagen, og samlet hele uken. Det tygges og tygges, munnen formes i noe som skal ligne et smil, hun sier: «takk for maten, mamma! Det var godt. Jeg spiste så mye i sted, så jeg orker ikke så mye. Bare fortsett å spise dere, jeg tenkte å ta meg en joggetur». Nå dukker det samme anstrengte smilet opp på de fire andres ansikt, «ja gjør det du, jenta mi», svarer mor. 
Kampene som har blitt utkjempet ved dette bordet de siste to årene har vært mange. Men jenta har bare blitt tynnere og tynnere. Psykologen som behandler jenta for sin anoreksi sier at det ikke har hatt effekt å kjempe kamper rundt bordet, hun vinner uansett. Nå har de for oppgave å gjøre måltidet så hyggelig som mulig og ikke fokusere på matinntaket til den femte. En oppgave som synes umulig. Og psykologen kjenner samme uro, de veier og stiller krav, men noen ganger blir det som om de leker katt og mus, når jenta har steiner i bukselommen for å lure vekten.


Slankeindustri- suksess for hvem?
Det er ikke farlig å slanke seg. Som regel. En utvikler sjelden anoreksi av å prøve noen kurer. Men noen tar imidlertid alvorlig skade av fokuset, og har begynt en farefull vei. De resterende normale slankerne har nok heller ikke særlig godt av slankeindustriens mekka. De teller og teller også de; kalorienes takstameter er på før de har inntatt første bit. Gleden over måltidet er redusert. Fokuset er ikke på smaken, den er på «jeg burde ikke…», «jeg skulle ikke…». Tanker som sjelden genererer noe godt.  


Det er betimelg å stille spørsmålet: Hva kom først- slankekurene eller overvekten? 
For slankeindustrien har suksess, det dukker stadig opp nye mirakel-kurer. Jeg fikk i mail-boksen tilbud om et slankeplaster som skulle gjøre arbeidet for meg. Supert! 
Men hjelp meg litt nå: Det er en kjent korrelasjon mellom slankekurer og antall overvektige. Det betyr at der det er et stort overvektsproblem, har slankekurer også et stort publikum. En skulle tro at årsaken til en oppblomstret slankeindustri er grunnet overvektsproblem hos folket. Men burde ikke antall overvektige da snart gå ned? Jeg mener, hvis kurene har effekt. Men da ville jo industrien bli borte! La oss si det andre vei; slankefokuset og slankeindustrien øker folks vektproblem. Nei huff da. Det er vel mildt sagt å banne i kirka. Vel, korrelasjonsanalyser er ofte komplekse, det er flere variabler som spiller inn, og mange ukjente. Men jeg tør stille spørsmålet, og jeg tør mene at fokuset på kurer, på å telle, på vekt; vel det øker folks anstrengte forhold til mat og de glemmer hensikten med et måltid. Å stilne sulten, å nyte maten, og stoppe når den svake metthetsfølelsen melder seg. 


Hva med å ha som fokus å nyte god mat, men på en litt mindre tallerken enn de gigantiske Ikea-fatene? Hva med å fokusere på måltidet, og ikke telle. Hva med å ha god samvittighet for å innta næring som kroppen trenger? 
Vel, det hadde vært bra hadde det ikke? Om det var så enkelt?
Men hvem skulle tjent alle pengene da?


Godt måltid!