Kategoriarkiv: Ensomhet

Psykologisk frokost

God morgen!

Mange har fått kjennskap til Odin.
En gutt som het det, som ble mobbet.
Lenge.

Ble ignorert.
Utstøtt.
Og døde.

Det er en viktig sak foreldrene viser oss
Vond atferd er mennesker; barn, ungdom og voksne, i stand til å utføre.
Vi trenger alle hjelp til å bli gode medmennesker.
Det har historien lært oss.

De gode sidene
For å forstå vondskap, er det like viktig å vinkle perspektivet.
Vektlegge hvor gode barn kan være mot hverandre, under de rette omstendighetene.
Hvor mye omsorg barn og ungdom kan vise hverandre.
Hvor glade de kan være i hverandre.

Lojale, snille og inspirerende!
Vennskap er mye verdt.
Derfor, så vondt når det ikke er lett.
Når man blir stående utenfor.

Forskningen på mobbing har konkludert med at det er lite felles som kjennetegner mobbeofrene.
Det er uflaks.
Skikkelig uflaks.
Det er der i mot mer som kjennetegner mobberne.
Hjemmet de kommer fra, måten de tar ut frustrasjon på andre.
Men også der varierer det. (Olweus).
Det er derfor det er like viktig å hjelpe mobberen som mobberofferet.
Hjelp til å stoppe. Til å tenke. Til å prate. Til å bry seg. Til å skjermes.

Man forstår ikke
Hvorfor noen mobber når de kan være greie.
Selvhevdelse, aggresjonsvansker, fiendtlighet – eller gruppepress hvor man mister ansvarsfølelsen, og bare «blir med på det som skjer»?

Mobbing gjør vondt livet ut
Ingen diskuterer det.
Ingen herdighetshypotese her.

Vi må bidra til å vise vei
At vi bryr oss om hverandre.
Den investeringen i tid og ressurser på sosial kompetanse og etablering av trivsel,
det er vel verdt det. Se på historien og se på hva som virkelig koster samfunnet midler – det er
omsorgssvikt, mobbing, fiendtlighet og vold.

Det er godt å huske på, oppi den ufattelige tragedien som mediene har omtalt,
at barn hovedsakelig er utrustet til å bry seg om andre, til å vise omsorg og være der.
Men….de voksne må legge til rette, og vise vei!
Det er vårt ansvar.

Høysensitiv?

Jeg leser Elaine N. Arons bok om det å være en særlig sensitiv person.

Det får meg til å tenke på forholdet mellom introversjon og sensitivitet. Viser til min tidligere artikkel i Aftenposten: Ingenting galt med å være introvert

Det er å forstå som ulike trekk ved personligheten, men i femfaktorteorien (Big5) kommer ikke sensitivitet frem som et eget trekk. Det faller nok både inn under fasetter i introversjon og under nevrotisisme.

Det er bare det at sensitivitet er et så viktig og forståelig trekk, når man setter seg inn i det. Og det har noen fellestrekk med trekket introversjon. Det er viktig å huske at både den sensitive og den introverte er ofte meget sosialt rettet, og derfor trenger å trekke seg tilbake til rolige rom, mentale eller fysiske, for å hente seg inn igjen. Reflektere og fordøye.

Grunnen til å sette seg inn i slike trekk er å få økt forståelse for ulikheter mellom oss, og ikke minst økt toleranse.

Er du veldig sensitiv?
Jeg pratet med en herlig psykolog her om dagen. Og vi snakket om forskjellen mellom det grove maskineriet som fungerer overalt og er robust, og det finere maskineriet f.eks fin elektronikk, som kan skape langt flere prosesser, men også lett forstyrres av påvirkning.

Kanskje ikke overraskende, men jeg er jo av den sensitive finstemte typen. Tar inntrykk inn og fordøyer, og har det som en ressurs men også som en byrde.

Jeg leser boken med entusiasme. Kanksje den treffer deg også?

Ha en fin ettermiddag, alle mine nye og trofaste lesere! Dere betyr mye for denne bloggen 🙂 og jeg håper dere berikes!

Gruppen: Vil du knekke en annen?

Det lå ikke en bursdagsinvitasjon i postkassen i dag heller. Hun lurte på når den ville komme. De andre hadde snakket høyt om selskapet. Hun gledet seg.

Mobbing
Forskning på ‘mobbing’ har ikke klart å finne ut hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. Det er ingen enkle åpenbare fellestrekk mellom mobbeofre. Det er ofte ikke det å skille seg ut med utseende. Det er ofte ikke det å være funksjonshemmet. Det kan være noe med selvhevdelsen og sårbarheten, men mest av alt er det tilfeldigheter. De havnet i feil bås fra starten av, og gruppen lot det skje og gikk videre uten den ene.

Men de har der i mot funnet flere fellestrekk ved de som mobber. Spesielt hovedmobberen.
Der kan det i større grad være barn og unge som strever, har aggresjonsvansker og behov for å hevde seg. En del kommer fra hjem hvor de selv opplever mobbing, og en kan snakke om lært atferd- hos noen. Og som i alle grupper eksisterer det et gruppepress om å være enige. Og slik kan en hel gruppe snu ryggen til et enkeltindivid. Hvis hovedmobberen er noen de ønsker å identifisere seg med, vel og merke. Hvis hun er kul nok.

Ved å tråkke litt på deg vokser jeg
Som jeg har skrevet om selvtillit og misunnelse tidligere; det kan «hjelpe» å rakke litt ned på andre for å heve seg selv i egne øyne, og kanskje andres. Det er ikke en heldig løsning. Jeg vet om bedre, for å si det enkelt. Men det skjer.

Mobbing, hva er det da?
Det er en opplevelse av å bli krenket, ydmyket, utestengt. Det kan skje ved psykisk og/eller fysisk trakkasering.

«They ignored me» sa Allison i filmen Breakfast Club (1985)
Allison strevde med selvbilde, dekket seg til og var sårbar.
Hva har skjedd med deg a’??? spurte de kule.
My parents ignored me..
Jeg tenkte: Var det alt? Hah…???
På tide å trekke tilbake det «Hah’et» nå dere!

Ignoransens smerte
Rollo May, en av de mest kjente eksistensial-psykologene i vår tid, mente at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men apati og ignoranse. Han tenkte at det mest grunnleggende for mennesket er å bli sett. Det handler om mer enn et synsinntrykk av et objekt. Det handler om å bli kontaktet, å bli snakket til med sitt navn. At noen lurer på hva du mener, hvordan du har det, og hva du ønsker.
Det aller verste, skriver han, er å bli oversett.
Den største makten ligger i det.
Det er nesten lettere å bli hatet eller slått, for da eksisterer man hvertfall.
Det aller verste er den totale ensomheten om at du som individ ikke tas med- ikke finnes, for mamma og pappa, for skolekamerater eller kolleger. Du er som borte. Borte vekk.

Tilbake til bursdagsselskapet..
Postkassen var fortsatt tom. Bunnen nærmest lyste mot henne av hån.
Hun hadde vel hatt en magefølelse på at dette skjedde henne igjen, og nå ga det hele mening. Hun var den eneste som ikke ble invitert.
Igjen.
Hun trodde ikke det var spesielt vondt ment lenger. Nå eksisterte hun bare ikke lenger, for dem.

Vel… vi kan kanskje alle ransake vår fortid å finne episoder der vi ikke har handlet til det beste for andre. Kanskje utestengt. Kanskje bare ikke sett personen. Fester man inviterte noen nøye utvalgte- av de populære. Ingen skam i å ikke inkludere alle, venner må man få lov til å ha. Men… som foreldre kan vi ikke godta at alle blir bedt utenom 1 eller 2. Vi må hjelpe de små til å se det. Ikke sant?

Mobbing er ut! Vi vet mer nå om hvordan det kan knekke et menneske, bit for bit, til det er smuler igjen.
Vi er så avhengige av hverandre vi mennesker. Vi er ulike med hensyn til vårt sosiale behov, vår sosiale kapasitet og hvor mye vi tør å ta kontakt. Det vi imidlertid alle trenger er en følelse av tilhørighet, og at vi ikke ignoreres av de nærmeste!

Om Knausgård og angst

>

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 
Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et «vi». Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter, men som ikke tar steget over. 
Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 
Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Detvar på det tidspunktet 1’erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2’ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4,5. 
De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordanhan sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 
Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 
Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et «vi». Til et godt møte. Til den andre. 
Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 
Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 
Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 
Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 
Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet format. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv.Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptattav menneskets kamp for tilhørighet. 
Det gjør derfor såvondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 
Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn «rørlegger».Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.
Foto: Morten Krogh
Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan dukanskje finne deg noe annet å lese.