Kategoriarkiv: Emosjoner

Jeg er SINT!! hva gjør jeg med det?

Freud var opptatt av sinne.
Sinne og sex.
Og en hel haug med andre følelser og indre mekanismer som gjør at symptomlidelser opptrer.

Sinne er en av de mektigste følelsene i registeret vårt.
Den er der som et forsvar for deg selv.
Opplever du følelsen av overtramp, urettferdighet, repektløshet,
invadering, så begynner temperaturen å stige.

Frustrasjons-aggresjonsteorien: opplevelsen av at du er forhindret fra å nå et mål,
vil øke sannsynligheten for aggressiv respons.

Hva er sunne sinne-uttrykk?
Noen blir sint raskt og eksplosivt.
Det nærmest fosskoker på 1 sekund.
Raseriet sprenger skalaen,
og rullgardin går ned og forhjernen takker for seg.

Andre blir sint mer snikende.
Ulmende.
Som en tung og saktegående elefant med god hukommelse.
Uttrykket kommer ikke frem,
og andre vet ikke engang du er sint.
Før bitterheten er et faktum!

Aggresjon og katarsis
Bandura er en av disse psykologene med vitenskapskappa på seg.
Han testet ut om folk ble mindre aggressive dersom de hadde fått ut aggresjonen i «gode former».
Det var visst ikke fulltreff.
Se på mye vold, utøve sport med mye adrenalin og testosteron involvert,
vel det er ikke nødvendigvis dumt,
men det øker tendensen til å hive deg på tutern i en trafikk-kø…..

Så hvor skal vi gjøre av sinnet vårt da?
Noen foreslår kunst.
Greit for meg, hiv svart maling på lerret og klin utover og sett på en dæsj rødt for å toppe det hele.

Poenget i dag er at følelsen sinne er en viktig følelse.
Den gir deg et signal om at du føler deg frustrert, undertrykket, dårlig behandlet.
Den forsvarer selvfølelsen din som en panter,
og er viktig for sunn selvhevdelse.

Det er bare det at det er vanskelig å uttrykke sinne,
og vanskelig for andre å ta det i mot.
Det blir jo gjerne flere som er sinte, hvis en begynner.
Så igjen, menn: lær oss å snekre, så forhjernen begynner å jobbe og sunn selvhevdelse
blir resultatet når overveielsen om krenkelsen har marinert seg i muligheten til å handle
i tråd med deg selv.

Sinteterapi
Adam Sandler får Anger-Management Therapy av Nicholson!
Svært svært kult!
Det kan være like mye Adam som trenger det, som han der rally-føreren, Schanke?

Sinte usynelige redde mennesker kan ha godt av å ta tak i sin undertrykte sinnemekanisme,
de som er redde for å vise sinne og selvhevdelse.
Her kommer ofte de flinke piker, tror du ikke??
Sinte mennesker som der i mot har god kontakt med denne følelsen og lite annet,
som er pågående eller aggressive, de har godt av å lære seg andre mer kloke former for sinteuttrykk.

Men fins det god sinteterapi, eller er det bare i USA i Hollywoodformat???
Ja, jeg kjenner en som driver sinteterapi.
Han sier vi har sinte deler i oss, som jobber med sine mekanismer i vårt indre liv.
Objektrelasjonsteori dominerer, og jeg henger med så godt jeg kan.

Definisjonsmakt, selvhevdelse og autonomi
Jeg fikk en kommentar her på en blogg om en som mente at vi selvfølgelig sitter vi med definisjonsmakt over oss selv.
For meg er det ikke slik jeg ser eller opplever verden.
Vi er mer komplekse enn som så.
Selvom vi lever i et demokrati med mange muligheter til å være oss selv,
er mekanismene inne i oss en egen regjering i seg selv. Kall det superego, ego og id. Samme for meg hvilke begreper
man bruker på at det er krevende å være menneske og være herre i eget hus.

De fleste av oss jobber med å akseptere oss selv med våre ressurser og mangler, like oss selv, tenke vi er gode nok,
uttrykke følelser på en god og tydelig måte, og tåle å mene noe motsatt av en annen- altså sunn autonomi!

Autonomi er herlig!!!!
Det handler om å sette seg i førersetet, og tørre selvhevdelse på en sunn måte.
Det handler om å kreve respekt fra andre, fordi selvrespekten er der!!
Brøl fra meg!

God lørdag!

Atsjooooo og emosjonell smitte

Vi har fått med oss basics på bakterie og virusfronten.
Legene går ikke lenger fra likskue til barsel uten en formidabel håndvaskprosedyre.
Når vi nyser og hoster, har vi lært at det er hensynsfullt å snu seg unna sidemann, og la armen ta støyten.
Mikroorganismene er synderne her. Og smitten er et faktum når influensaen inntreffer.

Emosjonell smitte
Men det er ikke like kjent at det også foregår emosjonell smitte mellom mennesker.
Det er her ikke mikroorganismer som opererer, men det er hjerneceller.
Babyer som automatisk skriker når den andre skriker, så det hele blir et hylekor.
Vitsen som fortelles om frosken som var VELDIG underbitt (eller hvordan den nå var storesøster?) og alle sitter til slutt og gjør grimasen selv.
Hvordan en kan merke at humøret blir preget av din partners.
Tempo, holdning, stress og smil. Det smitter.

Empati er jo heller ikke uten et fysisk opphav.
Speilnevroner fyrer i møte med hverandres emosjonelle og kroppslige uttrykk (som ofte henger sammen).

Tilbaketrekking av hensyn til de andre
Det er jo derfor vi kan kjenne på at det kan være vanskelig å møte andre på en fest,
dersom humøret er mørkt. En tenker kanskje at humøret ikke passer anledningen,
og at de har det bedre uten meg. Mørket er jo gjerne litt slemt, ikke sant?

Og det er i grunn en tanke med en viss realisme i seg.
Men også viktig å huske på er gjensidig påvirking.
At når mørke og lys møtes kan interaksjonen bli vakker som en soloppgang.
De smitter hverandre til gjensidig forståelse og et vennskapelig møte.

Karakteranalytisk behandling er blant annet terapiform som integrerer kroppslige uttrykk med verbale uttrykk.
Ord og kropp likestilles, og begge uttrykk brukes aktivt i terapien.
Spennende spør du meg!

Arbeidsmiljø og hjemmemiljø
Det er viktig å stoppe opp å se hva det emosjonelle klima gjør med oss.
Spesielt i familier med et vondt eller fiendtlig klima.
Barna fanger opp og blir smittet.
Uttrykket blir ikke alltid 1:1, men får et eget uttrykk tilpasset individetes dynamikk.

Arbeidsmiljø som er nedfor telling bør også søke hjelp.
Dersom lutryggene overgår hverandre,
konkurransen høy,
rosen laber
og moralen streng.
En gang kom kanskje nye lovende sprudlende inn døra,
men gjennomgikk raskt en forvandling til lutrygg, bekymringsfure og nedovermunn.

Timing
Speiling er bra.
Sunt.
Godt.
Viktig.

Empati er noe av vår største ressurs.
Samtidig er 100% empati farlig.
Det er viktig å forstå empatiens mekanismer,
og klare å ikke la seg smitte av all elendighet.

Tenk bare en nyhet-sending i dag.
Det har en smitte-effekt, og mediene boltrer seg.

Påvirkingseffekt av de andre rundt meg
Jeg kan ikke annet enn ærlig å si at smil og et hei, fra en vennlig annen, setter god standard for gode møter.
Tenk om vi alle hadde en Clinton eller Obama i oss, hvor håndtrykk, blikkontakt og smil sto side om side med dybde, alvor og respekt. Jeg er ganske heldig jeg forsåvidt, som har noen sånne rundt meg med glimt i øyet, selvtillit, visdom og varme.
Takk!

ATSJOOOOO!!! og farvel
Her fikk du min daglige overføring av GRIP DAGEN BLOGGEN, og verdien av et smil i munnviken til den andre!

Rødming – en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det.

Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også?

Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle – i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov.

Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.

Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men…. rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10’er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk!

Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??

Rødme – din fiende eller din venn
Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. Så… Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 

Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså… det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så «vips!» – der var du synlig gitt! 

Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger… Og faktisk -helt faktisk – uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 

Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?

God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her 😉

Vi er slitne og stresset for tiden…!?!

Ord som «sliten» og «stresset» er mye brukt i hverdagsspråket. Det er fint at det er rom for å snakke om hvordan vi har det i hverdagen, og fint at vi møter hverandre med forståelse på det.

Det som er interessant er at det er vanskelig for mange å sette ord på hva mer det handler om enn slitenhet.
Hva betyr det for deg? spør jeg.
Hvordan merker du at du er sliten?
Er det forskjellig typer slitenhet?

Selv når fokuset er der i en tillitsfull terapirelasjon fremstår slike vanebetegnelser på indre tilstander som vage.
Det kan virke som at ordene er så mye brukt, at de nærmest har blitt innholdsløse?

Som psykolog er jeg opptatt av at det å sette ord på kroppens tilstander og emosjonenes væren er viktig.
Det er viktig å dele opp diffuse ord som gjentas og som omtaler et ubehag eller uro, til mer anvendelige og forståelige deler.

Ta begrepet ‘stress’
Mye brukt! hva betyr det egentlig?
Det er ikke helt enkelt å definere stress faktisk, da det er en subjektiv opplevelse knyttet til en situasjon. På engelsk skiller man mellom stressorer, stress og distress, for å fremheve det individuelle ved reaksjonen, og også for å fremheve at den fysiologiske aktiveringen ikke trenger være ugunstig.

Generelt kan det vel holde å si at ‘distress’ omhandler en tilstand av fysiologisk aktivering og psykisk uro, som oppstår når man opplever at man ikke har ressurser til å mestre de kravene som er forventet av en. Det er således en tilstand som kan lede til og henger sammen med den mye omtalte slitenheten.

Et slag for spesifisering
Jeg slår et slag for å være mer spesifikk på ord som stress, slitenhet og slappe av. Du kan gjerne foreta en egen-ransakelse! Hva betyr disse ordene for akkurat deg?
Hva kjenner du i kroppen, hvilke følelser fornemmer du og hvilke tanker dominerer? I hvilke situasjoner tenderer du å kjenne på «stress», «slitenhet» eller «avslappethet»?

Ok! Så hva mener jeg er mer spesifikt enn «jeg er så sliten»?
-jeg er trøtt fordi jeg sover for lite
-jeg er trøtt fordi jeg sover for mye
-jeg føler meg fysisk svekket
-jeg føler at jeg ikke strekker til og har for mye å gjøre i forhold til hva jeg mestrer
-jeg har hodepine
-jeg er trist
-jeg er oppgitt fordi mine behov hele tiden må settes til side for andres behov
-jeg liker ikke å ha så mange avtaler som jeg har
-jeg får for lite egentid
-jeg får ikke trent så mye som jeg ønsker

Gevinsten med å øve seg på mer spesifikke beskrivelser av hvordan man har det, er at det blir lettere å identifisere hva som er vanskelig og lettere å endre på situasjonen. Det liker vi, ikke sant? Vi vil jo helst ha mye energi, ha fred i sinnet og være glade, eller? (Det fins jo selvfølgelig også de som idylliserer melankolien..)

Eierskap til sine følelser og til sitt liv
Det er ikke alltid lett å eie følelsene sine. Det er lettere å si det alle andre sier, slik blir ord som stress og slitenhet allemannseie og kanskje etter hvert litt innholdsløse.

Når en venninne spør deg om det er noe i veien for tiden, siden du sjelden har tid til henne og virker trist, er det lettere å svare «neida, jeg har det fint jeg altså. Jeg bare er så stresset for tiden», enn å svare «ja, takk for at du spør. Jeg har det vanskelig. Jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste, gått med høy puls og mange negative følelser». Det betyr egentlig det samme disse to setningene, men du finner en forskjell. Den første setningen sies antakelig med motsetningsfullt innhold.

Vi tåler fint kortvarige tilstander av stress med dets økte beredskap i sanser og kropp, det trenger vi for mobilisering og handlekraft. Det vi ikke trenger er langvarige stress-tilstander. Hånd i hånd med kronisk stressethet går de mindre gode vennene: Sårbarhet for hjerteinfarkt, nedsatt immunsystem, fordøyelsesvansker, søvnvansker.. for å nevne noen.

Hvilepuls
Kanksje tenker du at jøss, – dette er MEG! Hvilke andre ord skal jeg bruke på mitt liv enn å være kronisk stresset???» Vet du, et råd fra meg til deg er da at du må ta deg på alvor. Finn frem penn og papir, skriv noen punkter om når du slappet av sist; hvor var du?, sammen med hvem?, hva gjorde du?, hva følte du?

For noen er det rolig musikk, for andre heavy. For noen er det stillhet, for andre støy. For noen er det å være alene, for andre er det å møte noen. Gjør det samme på «slitenheten» og «stresset». Søk gjerne hjelp til å forstå det bedre, slik at vi kan skape et rom for mer av det gode og mindre av det plagsomme.

Jeg takker for tiden din ikveld, og håper at du har hatt hvilepuls.

Peace of mind er prisverdig og ettertraktet, og som så mye annet er det som alle ønsker seg vanskelig å oppnå. Det kreves ikke penger, ikke mye hvertfall, men det kreves selvrespekt, autonomi og kreativitet. Og… midt i tidsklemma er det svært forståelig å føle på et indre press hvor man spør seg selv, «klarer jeg dette tempoet?» Og hvis svaret er «nei», er det kanskje tid for et familieråd hvor dere går over regnskapet i familien-AS, og finner ut hvor det kan skapes mer rom for akkurat deg.