Kategoriarkiv: Emosjoner

Høysensitiv?

Jeg leser Elaine N. Arons bok om det å være en særlig sensitiv person.

Det får meg til å tenke på forholdet mellom introversjon og sensitivitet. Viser til min tidligere artikkel i Aftenposten: Ingenting galt med å være introvert

Det er å forstå som ulike trekk ved personligheten, men i femfaktorteorien (Big5) kommer ikke sensitivitet frem som et eget trekk. Det faller nok både inn under fasetter i introversjon og under nevrotisisme.

Det er bare det at sensitivitet er et så viktig og forståelig trekk, når man setter seg inn i det. Og det har noen fellestrekk med trekket introversjon. Det er viktig å huske at både den sensitive og den introverte er ofte meget sosialt rettet, og derfor trenger å trekke seg tilbake til rolige rom, mentale eller fysiske, for å hente seg inn igjen. Reflektere og fordøye.

Grunnen til å sette seg inn i slike trekk er å få økt forståelse for ulikheter mellom oss, og ikke minst økt toleranse.

Er du veldig sensitiv?
Jeg pratet med en herlig psykolog her om dagen. Og vi snakket om forskjellen mellom det grove maskineriet som fungerer overalt og er robust, og det finere maskineriet f.eks fin elektronikk, som kan skape langt flere prosesser, men også lett forstyrres av påvirkning.

Kanskje ikke overraskende, men jeg er jo av den sensitive finstemte typen. Tar inntrykk inn og fordøyer, og har det som en ressurs men også som en byrde.

Jeg leser boken med entusiasme. Kanksje den treffer deg også?

Ha en fin ettermiddag, alle mine nye og trofaste lesere! Dere betyr mye for denne bloggen 🙂 og jeg håper dere berikes!

Overstimulert?

Hva er å være overstimulert?

Vel, la oss drøfte ordet ‘stimulert’ først!
Det er jo et positivt ladet ord.
Det handler om noe som setter fart i oss- tanker, følelser og handlinger.
At vi blir berørt – enten fysisk eller mentalt – på en god måte.
Det er ofte noe som kommer utenfra oss selv, men som setter i sving noe i individet.

Overstimulert blir vi når det blir for mye av noe.
Musikk kan være stimulerende, men time etter time uten stopp kan ha motsatt effekt.
Mat kan være det samme. Sansene kobles på ved første bit, men blir «mettet» når bitene fortsettes å inntas.

Tidsånden
Mange hevder at vi lever i en tidsånd med overstimulans.
Vi får ikke tid til å sanse noe ordentlig, før neste stimulans har nådd hjernen.
Og mange hevder at det går for fort.

Barn tilpasser seg
Det som er sikkert er at barn som vokser opp i dag vil ha større evne enn oss voksne til å tåle den raske stimulus-eksponeringen. Hjernen tilpasser seg omgivelsene, og vi mennesker er mestrende vesener.
Vi har endret oss før, og vil gjøre det igjen.

Men ung eller ei-
med så mye stimulus rundt oss i den virtuelle og den virkelige verdenen, så kan det være godt å lære oss å roe ned,
og kjede oss igjen. Det er nok av folk som strever med kronisk stress, som ikke har funnet balansen ennå,
og som bør starte med å sjekke ut om de plages med overstimulans.

Hva gjør man med overstimulans?
Vel, da trekker man seg litt tilbake.
Til noe som gir ro, som er mer fri for stimulans.

Har du et slikt sted?
Hvis ikke kan du finne det! Det trenger ikke å være et reellt sted som du må oppsøke, men det kan hjelpe.
Aller viktigst er imidlertid: «Det lille rommet inni deg»
Det rommet hvor du kjenner munnviken peker littegrann oppover.
Hvor hvilepulsen er stabil. Hvor tankene er rolige.

For du vet jo at tankene påvirker kroppens tilstand.
Tenk på alt du skulle og burde ha gjort! Rot og kaos!
Hvordan kjennes det?
Tenk så i stedet på oversikt og visdom, skjønnhet og ro.
Tankene påvirker følelser og kropp.

Så:
Er du på stranden? Måkeskrik?
Er du på jobb med dine gode kolleger?
Eller er du bare i huset ditt, omringet av lukten av nytraktet kaffe?

Jeg har noen slike indre «hellige» rom – som er et tilfluktssted når jeg blir overstimulert.
Det er forebyggende for slitenhet.

Tar du utfordringen – å gå på skattejakt til ditt rolige rom? Hvordan ser ditt mentale bilde ut?

Misantropi – mistroen til mennesket

Misantropien kan ramme oss
Noen ganger slår det meg at ondskap virkelig finnes. Mennesker som har misbrukt andre mennesker. Mennesker uten empati. Kriger som herjer. Hvor enkeltindividene blir ofret.

I mitt fag så ser man kjærlighet og hat, side om side. De som har sluttet å føle og de som føler så mye.
Mennesker som har gitt opp mennesker. Kvinner som har gitt opp menn. Menn som har gitt opp kvinner.

Jeg vender ofte mange steiner for å vekke folk til live igjen, få dem til å tro og håpe.
Åpe lengselens dør, i stedet for å bolte den igjen med smijernlås.

Men så kan det også slå meg, at menneskene virkelig kan gjøre hverandre så vondt. At ikke alle vil meg vel. Og at jeg kan forstå skuffelsen i menneskets komplekse natur.

Troen på det gode i mennesket
Jeg må allikevel si at jeg vil heller se etter det gode enn etter det vonde. Naivitet, ja kanskje det. Men i hvert fall kompleksitet.

Trykk på linken, og se når bilder snakker- noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord.
Ha en fin dag!

Menneskets kompleksitet

Menneskets unike kompleksitet

Fallhøyde

Noen ganger faller man.
Da er den dyktige i knipe.
Prestisjen borte.
Da er den elskende i sorg.
Alene.
Da er veggen der.
Ruvende og vond.

Idrettsutøvere opplever det til stadighet.
De må satse høyt.
Naturlig konsekvens av å satse høyt er:
at fallet blir lengre når man først faller.

Andre faller langt styggare enn å mislykkes med å nå sine mål.
Sykdom.
Ulykker.
Traumer.
Brudd.

Sikrer man seg i livet sitt,
sikrer seg for en hver tabbe,
satser ikke,
ligger lavt i terrenget,
da blir ikke fallet særlig stygt.

Så man må kanskje velge.
Våger man satse,
så må man også våge tape.

Det er bare morsommere å få til ting godt,
enn ikke.
Det er bare hyggeligere med anerkjennende nikk,
enn et medlidenhetens sukk.
Det er bare morsommere å være i vinden,
enn å være i le.
Det er bare morsommere å ha masse energi,
enn å gå i hi.

Men det er når man ligger nede man bare har en vei foran seg,
opp.
Det er når man ligger nede at man kan legge en plan.
Det er når man ligger nede at man blir kjent med sine venner.
Det er når man ligger nede at nytenkning kan komme.

Toppidrettsøverne sier det enkelt,
vi må tåle nedturene.
Ikke gi opp håpet.
Ta en dag av gangen,
huske på målet,
huske at ingen andre kan gjøre jobben enn deg,
og vite at det må forsakes noe på veien.
(fritt sitert Hushovd og Bjørndalen, A-magasinet 5.4.13).

Self-efficacy
Det er et viktig begrep.
Banduras verk.
Til norsk: mestringstillit.

Self-efficacy handler om troen på at man har ressursene til å mestre.
Troen på at man kan påvirke sitt liv, sine valg.
Troen på ens egne evner.
Ting er mulig.
Ikke umulig.
Selv når det er mørkt.

En annen fagterm for dette er PBC, perceived behavioral control.
Altså troen på at man kan klare å utføre en ønsket atferd.
Så som å slutte drikke alkohol.
Røyke.
Overspise.
Underspise.
Jobbe.
Bytte jobb.
Få til noe godt.
For seg selv.
I sitt liv.

For når det er en vegg foran deg,
så er det alltid en dør å finne.
Det var dr. Wilhelmsens ord på at det fins muligheter.

Men enkelt er det ikke å holde motet oppe på bunnen av bakken.
Det er lettere på toppen.
Så mye lettere.
Hvis en tåler at toppen innebærer en fallhøyde vel og merke.
Hvis ikke det bare stresser, fordi man frykter å gå ned.

Ingens liv er uten motgang.
Jeg takker ikke for all motgang.
Det er ikke en gavepakke.
Motgang gjør jo vondt.
Men flere har sagt at man kan vokse av det.
Lære, blir mer ydmyk som menneske, få nye verdier.
Hvis man kommer seg gjennom, med helsen i behold,
vel og merke.

God kveld, god tro på deg selv!