Kategoriarkiv: Emosjoner

Sykdom i produktivitetens tid

Akilles
Når barn er syke over tid treffer det foreldre i akilleshælen, i dagens raske samfunn.
Alt kan gå nogenlunde på skinner, inntil det ikke gjør det lenger.
Midt i sårbarhet, bekymring og uro – kommer fraværet av andres tid og krav man ikke innfrir.

Er du syk med influensa, er det akseptert å hvile seg frisk.
Beskytte andre fra bakterier og virus. Komme tilbake uken etter sterk som vanlig.
Er du syk med sykdom som varer over tid, noe man ikke kan hvile seg frisk fra, er det annerledes.
Da må livet tilpasses. Sykdommen mestres. Støttespillere må inn.
Men er det rom for sykdom i dagens samfunn?

Psykologer med viktig kunnskap
Jeg har i dag vært på et kurs som handler om psykologers viktige inntog i sykehusene.
I de somatiske avdelingene. Ikke psykiatrien.
Psykologene har bidratt med forskning om psykens faktor i somatiske lidelser.
Ikke som en årsak.
Men som en integrert del av det å ha sykdommer i kroppen.

Er du syk – er du ofte usikker. Kanskje redd.
Er du redd over tid, øker sjansen for at sykdommen blir alvorligere.
Er du trygg, får kunnskap, blir støttet og lyttet til, reduseres plagene.
Effekten øker.
Kostnadene synker.

Emosjoner – følelser – er ofte en sterk faktor med sykdom.
Det å bruke tid på følelser når noen har en kronisk sykdom er viktig.
Rett.

Placebo
I dag ble det vist til studier som viste at psykologenes forberedelse før alvorlige operasjoner hadde en betydelig medvirkning til det medisinske utfallet av prosedyren. Kall det placebo – eller kall det en rolig kropp som får kontroll i en sårbar situasjon.

Det ble vist til at samtaler med foreldre til syke barn trengs. Igjen og igjen.
Det ble vist til at barna trenger å få en god tillit til legen, og at de ofte forstatt blir presset i stedet for å bruke tid på å forstå frykten bak undersøkelsene. Mange sykehus jobber godt med de syke barna. De som har dette oppe som et mål ser at barna trenger mye forberedelse, lek og trygghet.

Jeg er glad for psykologer på sykehus.
Både som mamma, psykolog og samfunnsmedlem

I effektivitetens ånd er det jo godt å se at det humane virker.

Tampen brenner….

Likte du å leke «tampen brenner» som barn?
For du husker vel at du var barn?
At du tenkte annerledes, likte leke og likte kontakt & spenning?

Som voksne er det ikke like mye leking
Og om vi leker – leker vi med større variasjon.
Noen leker med idéer.
Andre med å spille fotball.
Noen med å se på humorprogrammer.
Andre med å løse Sudoku.
Noen med samtaler.
Andre med playstation.

«Tampen brenner» på voksent vis
Når du nærmer deg noe viktig for deg merker du fokuset og engasjementet vokser.
Når du er langt unna flammen merker du kjedsomheten og trøttheten.

Klar?
Når kjenner du smilet komme på leppene dine?
Når kjenner du latteren boble?
Når kjenner du vitalitet?
Når kjenner du varmen?
Styrken?
Intensiteten?

Jeg må kjenne en puls. Av noe viktig.
Ofte er det i og mellom mennesker.
Det kan også være estetikk.
Musikk.
Det er godt når tampen brenner.

Flammen
Den lille flammen tennes i det vi blir unnfanget og varer inntil døden – i hvert fall.
Den er varm.

Du nærmer deg nå! tampen brenner…..

Mitt barn = meg

Å få barn er en iboende drivkraft for de fleste.
Vi er skapt sånn.

Hvis vi er heldige å kunne få og bære frem et nytt individ, vet vi hvor stort det er.

I starten er barnet ett med sin mamma.
I livmoren.
Etter fødselen viser barnet sin egen kropp og sine egne øyne, men er fortsatt så avhengig og tilknyttet sin mamma.
Og etter hvert pappa.

I en sakte prosess begynner babyen å bli mer og mer et eget selv.
Separat fra mamma. Pappa.

Vertikal identitet
Når barnet begynner å trå sine egne veier kan det være på tvers av foreldres veier.
Selv om øynene ligner, kan glimtet være nytt.
Selv om håret krøller seg på samme måte, er sinnet ulikt.

De mange føringer, vår egen prosess
Vi påvirker barnet.
Vi ønsker det.
Å gi det beste.
Gi det vi tror på.
Gi våre verdier videre, og gjøre barnet sterkt og godt.

Det er en viktig rolle. Pedagogene har så rett.
Men vi driver ikke bare med oppdragelse.
Vi driver også med vår egen prosess når vi ser og møter barnet.
Hvis barnet ikke liker fotball som deg selv – kan det bli et slag i magen.
Hvis barnet hater matte som du elsket – kan det vekke uro.
Hvis barnet har et temperament du er ukjent med – kan det varsle fare i ditt sinn.
Hvis barnet er begavet – kan du bli satt på sidelinjen.

Noe helt eget
Fra de beundrende blikkene i de tidlige år, møter man mer motbør etter hvert.
Og dine egne knapper begynner trykkes på – hvem er jeg hvis barnet mitt er slik?

Mange sier at barna er meningen med livet.
Jeg kjenner det selv.
Men det er fint om de slipper bære byrden å være ALT for deg.
Det er en tung ryggsekk.
Det er fint om vi foreldre bygger noe eget, har noe eget – og slipper dem fri.

Identifisering
Det er nemlig slik at identifisering går begge veier.
Barnet identifiserer seg med sine foreldre, og foreldrene med barnet.
Den vertikale identiteten er verdt å utforske.

Barnet skal leve sitt liv.
Mitt barn kan ligne meg – eller ikke.
Det vil uansett aldri bli meg.

Barnets utfordringer kan man identifisere seg med – men man kan ikke ta dem:
de tårer man gråter for sitt barns smerte er naturlige.
de smil man har for sitt barns lykke er ekte.
de savn man har etter barnas kontakt er såre.
du er viktig for dem – men ikke ALT for dem.
de er viktige for deg – men ikke ALT for deg.
god balanse