Kategoriarkiv: Emosjoner

Emosjoner

Plass til følelser

2 kommentarer

Tenk deg at du har et indre rom. Kanskje et indre rom så stor som en vakker ballsal. Så kommer det en vond følelse inn i rommet, men det gjør ingenting, fordi du ser den godt, forstår den godt og har vakre indre tanker i den indre ballsalen. Vi mennesker har minst 11 grunnleggende følelser, eks glede, ømhet, redsel og sinne. Noen følelser har høy fysiologisk aktivering (frykt, sinne, glede), mens andre lav (ømhet, trist, dårlig samvittighet). Noen følelser er mer positive i sin karakter (glede, ømhet, interessert eller ivrig), mens andre er mer negative (trist, skamfull, sint eller redd). Det å ha plass til egne følelser er ikke alltid så lett. Noen kjenner at de har liten plass til følelser. Under stress kan vi alle merke det. At ballsalen liksom blir snevret inn til et rom på størrelse med en ert. Da er det veldig mye lettere å bli overveldet av sterke følelser, dersom det ikke egentlig er plass til dem.

Det skapes store vansker når vi ikke har plass til dem. Det kan til og med hende at det frister å koble dem helt ut noen ganger. «Nei til følelser», «Ta ut kontakten» og «Koble oss fra». Ved å koble ut følelser kan alt gå så greit. En stund. I en robotaktig funksjonstilværelse.

Men på sikt skapes smerte. En hvit smerte. Som ingen ser. Eller hører. Smerten er stille. Man lengter etter å koble seg på igjen. Kjenne følelsene rive i kroppen. Kjenne varme, ømhet og glede. Få tak i sinnet, sorgen og frykten. Da råder jeg deg til å koble på strømmen igjen. Sett inn kontakten, og velg å ha følelser og forsøk å møte dem med vennlighet. Selv frykten.

Aksept, Barndom, Emosjoner, menneskets dynamikk

De eldre skuffer

Jeg følger med i generasjonskløften mellom ungdommens «Skam» og 30-åringene som digger den. Ungdommen sier: hold avstand. Skam er vår. 30-åringene sier: Nope! Vi har vært unge. Vi var akkurat der. Vi har ikke kommet så mye lenger. Og sånn kan vi holde på. Det var som da jeg var student og fikk plystre-rop fra noen håndverkere på 100 år. Jeg tenkte, fytti katta, så ekkelt. Eller da jeg var russ og syntes det var så harry at gutta på 23 år ville være sjåførene våres bare for å ta en bit av russekaka.

Dette får meg til å lure. Er vi alle bare en masse. Er det oppskrytt å være ulike generasjoner. Er det oppskrytt å være ung. Være 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100? Jeg snakket med en barndomsvenninne her. Hvor er de eldre, spurte jeg. De som er generasjonen over oss, som kunne veiledet oss litt. De har jo vært nye i jobbene sine, følt svangerskapene sette forventningene til livet i spenn der ønske om tid med barna blir satt i konflikt med samfunnets krav om arbeid, kjent parforholdet gå fra kjærlighetserklæringer til krangler – motbakker og nedoverbakker. Hvor er de kloke gamle?

I mediene ser jeg leserinnlegg fra eldre som klager over støy, eldreomsorg, kanskje en og annen diskusjon mellom syklister og bilister. Men hvor er de lange Si:D fra eldre? Ikke klagespalte, som Si:D noen ganger er for ungdommen, nei. En skikkelig klok-spalte fra folk som har levd, tenkt, følt, elsket, brent seg, kommet seg, falt og reist seg. Har vi bare Per Fugeli? Og Karl Ove? Hvor er resten?

Jeg blir sikkert svar skyldig her. Hadde jeg bare lest Morgenbladet fra perm til perm ville jeg hørt de kloke stemmene. Men jeg vil ha dem HER. Jeg vil at de skal se Skam, og si om det var annerledes for dem. Jeg vil at de skal se på småbarnsfasen med kloke røster, veilede i kjærlighet og savn. De som snart skal dø må gi fra seg noe som kan leve videre.

Men så tenker jeg. Kanskje som 15-åringen blir skuffet over at 30-åringen, 40-åringen eller 50-åringen virkelig liker en ungdomsserie, blir jeg skuffet over at 50-årigen, 60-åringen og 70-åringen ikke har kommet lengre. De står i sitt liv. Sentrert i midten. Og har kanskje ikke så mange råd å gi oss, generasjonen under, fordi de ikke er kommet så mye lengre?

Jeg har hatt en serie-raid med Skam i 2 dager nå, for å sjekke den ut etter all medieomtalen. Og jeg ser at jeg ikke lever slik. Mitt liv består av å være god på jobben, håpe jeg klarer utfordringene, tja..litt likt som på skolen kanskje? Men mitt liv består også av å være i et parforhold og aller mest det å følge opp barna i deres liv. Nye roller har altså kommet til. Jeg er blitt mamma. Det er natt og dag fra ungdomstida. Da var det bare meg. En annen ting som er natt og dag, er selvstendigheten. Det å ikke måtte forholde seg til foreldrene og søsknene daglig. Sånn det var å bo hjemme. Men… familien jeg hadde er i grunn bare byttet ut med en ny familie jeg selv har skapt. Så… en del er likt. Selvtilliten er kanskje stødigere. Men jeg er vel blitt klokere??? Littegrann klokere. Lest utallige bøker, bestått utallige eksamener og erfart livets opp- og nedturer. Lært at til tross for motgang går dagene videre og man klarer seg. Lært å bli avvist, lært at vennskap tar slutt og nye begynner.

Mest av alt har jeg lært at vi bare er mennesker. Litt uavhengig av alder. Bare mennesker. Jeg har 14-åringen i meg. Hun søkende, usikre, selvopptatte og lattermilde. Livsglade og livsleie. Jeg har 5-åringen i meg. Hun som kunne se på skyene i timesvis og som elsket å bli leid, for så å rase og smelle igjen døra. Jeg har 25-åringen i meg. Hun som ville ha barn. Hun som giftet seg. Og håpet å leve lykkelig videre. Jeg har 30-åringen i meg med to små barn og lang utdanning og krevende jobb og tidsklemme og usikkerhet og intellektualisme. Jeg runder snart 38 år. Er jeg blitt klok nå? Kan jeg slutte være ungdom nå? Nei. Jeg har alle deler i meg, vel bevart. Jeg slamrer ikke med døra lenger når jeg er sint, jeg danser ikke på bordet lenger, men jeg husker det godt. Gjett om. Og som jeg blir skuffet over mine foreldre og andre eldre, som jeg synes er litt barnslige, som ikke har så mange gode råd. Så blir kanskje ikke jeg heller så mye klokere enn jeg er nå, enn jeg var som 15 eller 8. Jeg kan være like ensom, lykkelig, lei og redd. Men jeg håndterer det nok bedre, har mer plass liksom. Inne i meg. Men det er lov å håpe at ungdommen som i dag ser seg lei av at voksne liker Skam bedre enn dem, kommer hakket videre og som voksne blir skikkelig store og kloke og har glemt hvordan det var å ha ungdommen i seg. Eller kanskje ikke. Nei. Helst ikke.

Drømmer, Emosjoner, mindfulness, stress

Mindlessnes

Minfulness er i vinden i Vesten. Vestavinden.
Vestavinden er fylt med folkehelse-bekymringer rundt stress og helse. Mindfulness er en av metodene eller livsinnstillingene som kan hjelpe mot stressrelaterte lidelser.

Hva er det?
Det å være oppmerksomt nærværende i øyeblikket. Fange opp detaljer i nuet. Enten i deg selv: tanker og følelser, eller i omgivelsene. Hva skjer inni meg nå, hva føler jeg, hva ønsker jeg. Viktige spørsmål å interessere seg for. Det kan hjelpe mot fjernhet, grubling over negative ting, impulsivitet, projeksjoner, impulsivitet, bekymringer og uro. Det kan hjelpe oss å ta ansvar for eget liv og mobilisere til gode handlinger.

Fantasifantastisk
Dersom det å være «nær seg selv» alltid var godt, ville det vært en fryd å være mindful. Da kunne vi godt å kjent etter sekund etter sekund, dratt inn det vakre rundt oss og inni oss. Noen dager er jo sånn, men den mindre populære sannheten er at mindfulness kan også øke indre uro. Dette fordi det ikke alltid foregår hyggelige ting inni oss eller i omgivelsene. Skal man da gi det oppmerksomhet? Eller skal man få lov til å distrahere seg fra seg selv?

Økt smerte
Jeg husker jeg satt på et mindfulness-kurs og kjente at det å «kjenne etter» var litt pyton. I hvert fall akkurat da. Jeg var forkjøla og hadde vondt i hodet, hadde mest lyst til å fordufte. Det å leve her og nå har et godt rykte. Men jeg vet ikke helt. Det er vekting av verdier tenker jeg, der noen får bestemme valutaen og kursen. Hvorfor er det ikke «in» å være mindless. Å kjenne mindre etter og heller søke flere opplevelser? Det er jo ikke populært å si sånt, ei heller banne i kirka. Men hvis man har det dårlig så kan en god ting være å erkjenne det – for så å glemme seg selv litt – og sette blikket mot noe nytt og fint og spennende og vakkert.

Som kjent er jeg en evig filmelsker. Serier og filmer gir mening til tilværelsen. Jeg elsker kinosalen og ser spent fremover til hvordan kinoopplevelsen blir om 10 år med ny teknologi. Å drømme seg bort er en fin aktivitet og stimulerer kreativiteten. Man kan ikke tenke så mye nytt ved å kun være i nuet. Jeg liker å leke med idéer, komme meg litt bort fra hverdagens forpliktelser er også en annen favoritt. For eksempel se frem til en reise, en ferie, et restaurantbesøk eller kunstopplevelse. Jeg synes noen ganger at jeg selv har lite nytt å komme med, følelser og tanker er registrert og godtatt – men så vil jeg gjerne slippe sitte der og kjenne etter dypt og lenge. Mindfulness er fint å kunne dersom man ikke forstår hva som skjer eller har det vanskelig.

Når jeg vasker gulvet mitt så driver jeg aktivt med mindlessnes og det kan anbefales. Jeg hører på høy musikk, legger planer som aldri realiseres og dagdrømmer om at jeg svømmer med delfiner. Ikke særlig mindfult kanskje? Men dersom jeg virkelig skulle kjent etter følelsen av varmt såpevann rundt den grove moppen, lagt merke til hvert og ett støv som slapp unna kosten, luktet inn såpevannet, kjent det klamme gulvet under fotsålene, og sett på fingrene som ble mer og mer rosiner for hvert vannbad – vel…hvor hadde drømmene fått plass da? I et annet hode som var mindre tilstede og mer fraværende kanskje?

Visste du forresten at stress ikke trenger å være så usunt? Og at mindfulness ikke trenger å være så sunt? En ting som er sikkert i denne verdenen er at kunnskap er ferskvare og jo klokere man blir jo sjeldnere får man to streker under ett svar. Så…. når er stress usunt? Det er når vi tror det er usunt, når vi gir opp eller slutter prøve få det bra. Så… når er mindfulness usunt? Dersom du har idéer og fantasier og vil skape noe nytt så kan det å bruke oppmerksomheten mot nuet hindre visualiseringen av noe tenkt ukjent godt. Og indre mindfulness kan være vondt dersom man har et urolig sinn. Man kan jo tenke at bare man blir trent nok blir det godt, men jeg er opptatt av at det er mange veier til Rom. Finn din, i din situasjon, finn din.