Kategoriarkiv: Effektivitet

Prokrastinering – 10 grunner for ikke å blogge

Utsetter du oppgaver som burde vært gjort- til fordel for andre oppgaver som ikke er like presserende?
Da prokrastinerer du kanskje?
Å prokrastinere handler om å ha vansker med å ferdigstille en oppgave.
En flytter rett og slett fokus fra oppgaven, over på noe annet.
Kanksje en annen oppgave.
Resultatet kan være at mye blir halvferdig.
Mange prosjekter startet- få mål nådd.

Begrepet brukes i psykologien, og er interessant.
Prokrastinere er et vakkert ord, selvfølgelig latinsk opphav.
‘Pro’- ‘for’ og ‘crastinus’ – ‘det som angår morgendagen’.
Det kan enkelt oversettes med utsettelsesatferd.

10 gode grunner til å stoppe fingrene fra å blogge i dag
Jeg har hjemmedag.
Det er 2 store bøker som skal fordøyes av mine hjerneceller.
Men de ligger uåpnet foran meg.

Jeg har for mange idéer for nye blogger.
En om fordømmelsenindre og ytre – basert på operastykket den fjerde nattevakt.
Det blir en bra blogg!
En annen om personlighetstester. Har noen idéer…. 1,2,3,4,10.
En tredje om det å være skoleflink.
Problemet med denne skrivingen er at det jo tar tid.
Jeg synes det går veldig fort, men minuttene flyr jo….

Så bøkene ligger der.
Det ser fint ut at de er gjort tilgjengelige.
Jeg har sett litt på innholdsfortegnelsen.
Opp til mange ganger.
Men noe annet tar mitt fokus, gang på gang.

Psykodynamikk, åh … kan ikke bare viljen skjære i gjennom?
Hvis viljen er på mitt lag da?
Om å komme meg gjennom de to bøkene….

Utfordring på skole og arbeidsplass
Utsettelsesatferd er et stort problem for mange.
Som VG-reklamen GOD HELG, burde, skulle, måtte…. og ingenting gjøres.

Det kan være fint å ta seg en pause,
men det er egentlig et viktig problemområde dersom dette ofte skjer.
Problemet er at det hoper seg opp med oppgaver, og en tilstand av stress kan komme.

Min eksamen innen dette feltet har en dato.
Den datoen vil komme, selv om jeg ikke ønsker det.
Da vil det bli stress for meg i ukene før,
da evnene mine innen feltet vil være for svake,
da jeg ikke har lest.

Derfor er det lurt å sette seg mål om å fullføre de oppgavene man starter.
En etter en.
Ikke litt her og litt der.
Fokus.
Fokus.
Fokus.

Ja, det også kan bli en ny blogg.
Det å trene på å fokusere.
Synd det ofte er en diskrepans mellom liv og lære….

Watzinger er da bare en realist!?

Kon-tikis helter på lerretet
Vi liker at heltene har nerver av stål, er vakre som guder, og et intellekt av ypperste kvalitet.
Slikt beundrer vi. For det er slik vi ønsker at vi selv er.
Det er imidlertid ofte langt unna sannheten, både heltenes reelle kvaliteter og oss selv.
For det er og blir svært menneskelig å frykte døden og ville leve. Det å hive seg fra stup med en liten ballong på ryggen, eller sette utfor en flåte på det åpne hav, det kalles risikoatferd. Sensation seeking (ss).

Herman Watzinger ble, dessverre for familien, ikke ikledd heltens uniform.
Etter den mye omtalte bitterheten fra familien forventet jeg en kynsik narr, en tåpe eller en judasskikkelse.
Men nei; i mine øyne var han bare en realist. En mann må da være i sin fulle rett å ha dødsangst når faktisk døden gapskratter til ham?

Men vi liker det ikke, at han svetter og kaver. Vi liker modighet. En som tåler alt, men som samtidig har tilgang til følelsene sine. Som Heyerdahl. Men gjett om den andre skikkelsen er mer menneskelig enn de andre. Bare gjett.

Ekstreme karakterer?
Når sant skal sies har jeg hørt at de alle var helter. At ingen gråt. Watzinger er visst en kunstnerisk vri, en feilportrettering. Vel, da var disse karene unike. Hvis en skal tro eventyrerne.
Og ja, på normaliseringskartet er de allerede plassert litt utenfor skalaen.
Litt i overkant dristige, fryktløse, kanskje latent suicidale?, lite ønske om å knytte seg til det faste.
Det skal ikke mye psykologisk vett til for å se at mange av dem ville slitt med kontorjobbingen.

Viljens verk
Men Heyerdahl var en forsker. Han hadde faktisk sittet ved skrivebordet, bøyd over bøkene.
Grunnen til fryktløsheten på flåten var nok ikke drevet av en flukt. Det var drevet av noe sterkere enn frykten. Det var drevet av det å nå sitt mål. Viljen var sterkere i den duellen.

Og sterk vilje er virkelig kjernen i måloppnåelse. Det å få til prosjekter, få til en spennende hverdag, ha et godt ekteskap; det krever sterk vilje. Ved mange psykiske lidelser er kjerneelementet at viljen er svekket (les: også evnen til å ville).
Ta depresjonen; der er motløsheten dominerende og personen har valgt å legge inn årene. Den deprimerte tror ikke på at man kan styre båten lenger, og antar at uansett styring vil fossen være rett rundt hjørnet. I tidlig psykose er også viljen til å jobbe hardt sviktende. Hos ungdom med skolevegring har viljen sluppet taket, og annet fått forrang. Om det er angsten for å mislykkes, dataspill eller annet, så er viljen til å styre rattet svekket.

Så Heyerdahl imponerer. Han kommer frem på en del vett, mye mot – men mest av alt: sterk vilje.
Han har en innbygd eventyrlyst, fantastiske lederegenskaper, og vilje til å sette sitt liv på spill for å oppnå vitenskapsmannens brennende ønske, om å bevise sine teorier.

Nervesystem med svikt?
Men det skal sies at nervesystemet til disse karene virkelig er av stål, og svært avvikende mht normalpopulasjonen.
Vi som er opptatt av standardiseringer og abnormalpsykologi må vel bare stadfeste at de fleste hadde strevet hakket mere utpå flåten i møte med havets gap og prosjektets mangefasiterte usikkerhet.
De fleste av oss liker å ha en oversikt, vite at man lever også neste time og ha hvaler og haier en fot unna.

Men for en drømmer….
Men for en drømmer, så er filmen en fulltreffer! Herlig! Det blir ikke bedre.
Knitringen fra andres godteposer registreres ikke.
Popcornet blir borte uten at en kan huske å ha hatt det i munnen.
Og hverdagslivets kvaler forsvinner i drømmenes land.

…men så var det det da… filmen må slutte en gang. Også den.
Og jeg får snakke for meg selv; da står det verre til med meg.

Byråkratisering som medisin

Ikke bank-bank-bank på min dør.
Send et skriv i journal- som seg hør og bør.
Skriv klart, tydelig og godt.
Også kort.
Også fort.

Sett opp et møte online,
og se om vi får til noe en gang.

Kanskje ikke i dag.
Ikke i morgen.
Men en annen gang.

Ekteskap med datamaskinen er godt og trygt.
Kjedelig og innimellom stygt.
Da det fratar mye av den menneskelige kontakt,
og gjør oss utrent når ting skal bli sagt.

Vel, systemet skal beskytte.
Men hvem beskytter det mest?
Når det gjaldt, sto politiledelsen ustødig.
Fant ikke retningslinjene i farten,
datamaskinen treg- eller samarbeidet for sjelden.

Kan det gjelde psykisk helsevern også?
At byråkratisering hemmer godt tverrfaglig samarbeid.
At skjemaene fylles ut, sendes hit og dit, og for få dører bankes på?

Nei, tid for espresso. God fredag!

The Boss var lite produktiv

I dagens helsevesen blir økonomiske modeller benyttet for utforming av godt helsearbeid. Behandlingen styres etter kost-nytte prinsipp, og produksjonen måles. Kvalitetsmålene er mer uklare.

Skille mellom effektivitet og produktivitet
Mahoney (1990) definerer effektivitet som i hvilken grad det er overensstemmelse mellom de målene man har og de resultatene man faktisk oppnår. Effektiviteten kan altså ikke telles enkelt, man må se på måloppnåelse. Produktivitet, eller effisiens, er der i mot forholdet mellom resultatene man oppnår og de ressursene som er brukt for å oppnå resultatene. Ressurser kan telles. Men i norsk helsevesen blandes begrepene ofte. Vi sier at et sykehus har blitt mere effektivt hvis det behandler flere pasienter innenfor like store (eller små) budsjetter som tidligere, mens det vi egentlig mener er at det har økt sin produktivitet (Henning Bang, 2008).

Bruce var effektiv, men ikke produktiv
Jeg synes Bruce Springsteen var særdeles effektiv på konserten den 2207, ettårsmarkeringen for terroren i Oslo. Han sang kun en sang, han sang den på en rusten ufullkommen måte, han sang så mange gråt. Full måloppnåelse om å bringe frem noe ekte, noe sårt, og samtidig ikke ta for mye oppmerksomhet. Men han var ikke produktiv! Når han først har tatt mikrofonen. Når de først hadde gått i gjennom all logistikken. Når de hadde båret alle instrumentenem og brukt av tiden til arrangementkomiteen og av deres egen dyrebare tid. Da burde han ha sunget 20 sanger. Fort. Det hadde vært produktivt!

Nei, la oss bruke ufaglærte folk til å sette opp hus i full fart, så får det heller rase ned etterpå, la oss bli mer produktive! Spesielt samtaleterapi, kanskje finne en fast-play button, så det ikke trenger å ta så lang tid med alle ordene?