Kategoriarkiv: Drømmer

La menn være menn…

Menn på forsiden av kvinnemagasin hører til sjeldenhetene! I det store og hele er det lite som skiller hva kvinne- og herremagasin selger på; begge har pene kvinner på forsiden. Er det ikke underlig i grunn?

Slagordet for «Vi Menn» lyder: La menn være menn!
Jeg hadde nærmest blitt litt bekymret om det var en solbrunn vakker mann som trakk menn til magasinhylla. Altså, hvis han var en som var etablert med en kvinne vel og merke….

Jeg liker å tenke på reklamebransjen som en målestokk på hva som rører seg i folks hoder. Det er fordi jeg vet at de er kommersielle og leter med lys og lykt etter det som treffer målgruppen. Forskningen deres tåler ofte ikke dagens lys, det skal sies! Men.. de har nok en god feeling på hva som rører seg på bakkeplan. Tror du ikke?

Come on ladies
Vel, hvor ligger bekymringen min egentlig, når den ikke ligger i La menn være menn. Bekymringen ligger i hva som rører seg hos kvinnene vel! Come on!!!? Det som burde trekke oss til hylla er en vakker nydelig sensuell leken flott mann som smiler mot oss og sier «hei du». Men neida, det er kvinner, stylet med litt hårskum, litt trang kjole fashionverden verdig, smilende med hvite tenner. Hun sier «hei du», og vi kjøper.

Søken etter et bedre selv i stedet for å ta inn det vakre
Det er ulik motivasjon for at det selger, det er helt sikkert. Kvinnene kjenner ikke litt lett hjertebank i møte med Elle, eller Hjemmet for den sags skyld. De lurer på hvordan de kan bli som henne. De ser på klærne på kroppen. De leser sikkert overskriftene, men lar seg nok fange av bildet.

Vi kvinner har mye å lære! La kvinner være kvinner, kan jo være en sjargong. Men da assosierer jeg til reklame for Kid Interiør, pynteputer, gardiner, mote, bli ny. Verdiene er hus, hjem, hobby og hvordan andre kvinner ser ut og tenker og spiser og veier.

Jeg skal si det høyt og tydelig; jeg liker klær, sminke, treningsråd, hårtips! Stella, Woman, KK, Elle og ikke minst Cosmopolitan. Men la oss nå få bruke flere sider i møte med mote-, skjønnhets- og ukebladlekturen. La oss få drømme litt. En forside på KK med det store smilet til Eric, vel i helfigur naturlig nok! ..Og ikke lat som du ikke vet hvem han er! 😉 Temaene på innsiden kunne være like som nå, eller hva?

Den lille sorte/gule
Jeg anbefaler i dag den lille gule på fagtips-fanen! Kvinner har mye å lære, og har forlengst begynt vandringen. Men målet der fremme om å ikke være så selvbevisst og selvopptatt der foran speilet eller magasinhylla er ikke helt i sikte ennå. Vi går glipp av mye når fokuset er hvordan kvinnen der borte ser ut sammenlignet med oss. Vi går glipp av den vakre mannen ved siden av. Kanskje han til og med smilte til deg mens du telte kalorier på sjokoladen? Tenk hva kombinasjonen nydlig sjokolade og nydelig smil fra nydelig mann kunne vært, sånn i sammenligning med å se på den andre kvinnen og telle kaloriene. Samme atferd, ulike tanker og følelser. Enig?

God søken etter nytelse!

De syv dødssynder – Full pott?

Champagnen sprudlet i de to glassene. Det ene var til meg.

De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige.

Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.

Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden.

Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld.

Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk. Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover. Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera.

Alt er lov- ingenting for drøyt

Det rives og dras i skuelspillerene med de store stemmer. De er fulle av konflikter. De knivstikker. De er utro. De hyler av følelsenes smerte.

Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet – for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine.
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent?

De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, … her er alt lov! også for den eldre garde.

De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer.

De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen.

Vår misunnelse blir liten til sammenligning.
Vår sjalusi som småsmuler.
Vår griskhet som beskjedenhet.
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger.

Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen?

  • Superbia (hovmod)
  • Avaritia (griskhet)
  • Luxuria (nytelse)
  • Invidia (misunnelse)
  • Gula (fråtsing)
  • Ira (vrede)
  • Acedia (latskap)
  • Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap).

    Uskyldig? Jada.

    Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum.
    Hvor sint er du, på en skala fra 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert.

    Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer?
    Ellers er det ikke drama nok for pengene.
    Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker – med dårlig skjult gjenkjennbarhet – når dolken settes i brystet på fienden.

    God helg!

    Prinsesser

    Kjønnsrolleforskningen i det norske universitetsmiljøet var blant dem som fikk seg et realt populistisk mageplask da Harald Eia lagde sin hjernevask-serie på tv for et par år siden. Det er mye som tyder på at forskjellene mellom kjønnene i interesser i livet – er større enn hva den enkelte kultur kan forklare. Journalist Kathrine Aspaas skrev en artikkel i Aftenposten forrige uke om å heie frem den nye rosa legoen. Fordi den er stilig, fordi det er lov, og ja- hun sier at det rett og slett er modent å tåle å stå for at jenter liker jenteting, at Kitty-legoen med parasoll og blomsterbed fenger litt mer enn de røde og grønne gamle.

    Jeg tenker videre at det kjønnsnøytrale kan ha vært så politisk korrekt som bare det, og kanskje viktig nok, men at det får være nok forsiktighet omkring de myke feminine verdiene. Det må være lov å være jente vel, og like rosa lego, uten at vi som foreldre skal bli redde for hva det skal bli av dem.. De tenker fortsatt like fine tanker, det er fordommene våre som får frem bekymringsrynken.. Som om man blir klokere eller mindre bortskjemt eller mindre påvirket av å gå i brune klær og leke med grønne leker? Så jeg liker Aspaas mening her, som i så mye av det hun skriver.

    Hun skal bli prinsesse
    Men det er klart at det smerter litt, bare litt, at min 5 år gamle datter høyt og klart besvarer spørsmålet om fremtiden med eventyrtdrømmer.
    «Du har vel ikke funnet ut hva du vil bli når du blir stor ennå, lille venn?».
    «Jo!» svarer hun tydelig.
    Ok så har hun tenkt på fremtiden sin, tenker jeg spent.
    «Først skal jeg gå på skole og deretter skal jeg bli prinsesse».
    Og hvordan? Joda det har hun også tenkt gjennom gitt.
    «Jeg skal møte en prins som jeg må få forelsket i meg ved å smile og blunke med øynene, og han skal gjøre meg lykkelig». Hvordan bli lykkelig? Joda, like enkelt! «Ved å gifte seg».
    Også kommer hun på at hun har tenkt på å bli dyrlege, men selvom jeg forsterker den tanken- som den første jeg faktisk kan smile litt stolt over, så hopper hun fort tilbake til det viktige i fremtidsplanene, det å være prinsesse på slottet i Norge.

    Hvor hun har det fra? Jeg har da ikke monarker hengende i mine bilderammer.

    Ikke skuffe henne- bli venn med H.K.H Mette Marit
    Siden jeg kan være redd for realismens harde kår i møte med de store drømmer, er jo en mulighet å hjelpe henne til ikke å bli skuffet. Det er faktisk mulig å kapre en prins i Norge. Jeg kan jo begynne den desperate jakten? Forsøke å bli venn med H.K.H Mette Marit, for deretter å smigre min datter inn deres hus. Inn til familien-uten-etternavn. Deretter ta trikset om å miste en liten sko her og der i huset, for at Sverre Magnus skal gå på jakt?
    Jeg har faktisk allerede startet dette vennskapet med Mette Marit på Twitter… Eller vennskap og vennskap.. Jeg synes at det skotter litt på gjensidigheten i relasjonen ennå… Jeg følger henne.. Det er vel hakket mer korrekt.

    Det kommer vel en annen tid..
    Men jeg tror ikke dette blir kursen for datteren min i mange år videre. Kathrine Aspaas skriver nettopp om det, at det er ikke noe å være redd for at de liker rosa og kler seg ut som prinsesser i ny og ne..
    ..og før jeg har tatt et pust til eller to – så står vel tenåringsdatteren min foran meg med hengslete ben, i sort outfit, masse sminke og med svart hår? Hvem vet? Og sammen henne står daten, som er lenger unna å være en prins enn Frederic Hauge er å være sossete.

    Vel, så jeg får tåle litt prinsessesnakk mens jeg venter på fortsettelsen…

    >Deadline

    >Deadline = dødslinje
    Jeg er fullt klar over at hvis man ber om en oversettelse av ordet «deadline», vil ikke «dødslinje» dukke opp som et alternativ på ordbok.no. Men jeg skal forklare hvorfor ord-for-ord oversettelsen gir mening til begrepet.


    Deadline handler som vi vet, om det å måtte levere fra seg et arbeid innen en gitt tidsramme. Deadline gjør som oftest at vi mobiliserer, fokuserer og ferdigstiller. Riktignok ofte med et viss element av stress. 


    På andre arenaer i livet er det sjelden snakk om deadlines. Det ville vært stressende, å ha tidsfrister her og der. 
    Men i grunn har vi vel alle en stor tidsfrist å forholde oss til; «The ultimate deadline» eller på norsk «dødslinjen», at livet vårt har en ramme og at tiden er begrenset. Ta meg, jeg er 33 år og nærmer meg å ha gått halvveis på min tidslinje.  


    Min tidslinje

    Hvorfor alt dette snakk om deadline og dødslinje på en søndagsformiddag? Vil jeg stresse folk eller? 
    Vel, jeg mener at erkjennelse av en tidslinje med en slutt kan gjøre det lettere å prioritere det viktige; mobilisere og fokusere og få viktige ting gjort før det er for sent.  

    40-års krise – erkjennelse av en deadline? 
    Noen opplever ikke noe spesielt ved å bikke 40, det er kun en ny dag og et tall. Men 40-års krise er et begrep (eller en klisjé) som er i dagligspråket. Jeg har gjort mine undersøkelser, et ustrukutrert intervju, på mine stakkars venner og familie. Jeg har spurt dem om hva de forbinder med 40-års krise. 



    De beskriver alle at 40-års krisen handler om en litt desperat middelaldrende person, som gjennomgår en endring, fra å være litt satt- til så å få «noe over seg». Det som går igjen er det litt paniske, litt desperate og litt komiske over mannen (spesielt ham?) eller kvinnen i denne såkalte krisen. De har plutselig så mye å gjøre og rekke, og foretar en del endringer for å slippe følelsen av desperasjon. 

    • Får eksistensiell følelse med et element av desperasjon 
    • At det er mye man må gjøre før en forlater skuta, og en som forhaster seg litt og gjør alt for å virke yngre. 
    • Utroskap eller finner en yngre partner
    • Plastisk kirurgi
    • Kjøp av motorsykkel 
    • Femten nye hobbyer 
    • Går fra sofasliter til birkeritt 
    • Jobbytte, etc
    Hvorfor? Jo, fordi det har dukket opp en erkjennelse av at man statistisk sett er over halvveis i sitt liv. 

    Folk har med andre ord mange negative ting å si om 40-års krisen, selvom en del av aspektene er postive; som å komme seg opp av sofaen og gjøre mer i hverdagen. 


    Psykoanalytikeren Erik Erikson var opptatt av menneskets psykologiske utvikling gjennom livet, og landet på en 8-stadie utviklingsmodell for mennesket. Hvert stadie innebærer en sentral konflikt, og tilfredshet i hver livsfase er avhengig av hvordan personen klarer å løse den psykososiale konflikten. For eksempel er stadie 5 omhandlende ungdomsperioden, hvor det er vanlige å kjenne på behov for identitet versus forvirring, hvor en god løsning handler om et integrert bilde på seg selv som en unik person. Vi i 30 åra er i vårt unge voksenliv, hvor hovedkonflikt skal omhandle intimitet versus isolering. En god løsning vil handle om å klare å knytte langvarige nære relasjoner, og føle engasjement i egen karriere. Hva har så dette med deadline å gjøre; jo- når en er midtveis i livet, ca 40 år, da kan det for noen bli en vond erkjennelse av dødslinjen der fremme, da man har klart å regne seg til at man nok har gått ca halve løpet. I følge stadieteorien til Erikson handler nettopp det å være midtveis i livet om å skape noe som vil leve videre etter dem eller stagnering/selvopptatthet. En god løsning her er omsorg for familie og fremtidige generasjoner. De siste stadiene handler om en akseptering av alderdom og død, og omsorg for seg selv og de neste generasjoner.

    Det bør nevnes at stadieteorier ikke er like «hotte» som de en gang var. Men Eriksons forståelse og opptatthet av det livslange løpet og sentrale konflikter gjennom livet har vel således stått sin prøve ved at det har mye visdom og gjenkjennbarhet i seg. 



    Start erkjennelsen litt før midtveis 
    Til slutt kan jeg vel si Carpe Diem, og håper søndagen blir nokså god. Start erkjennelsen av deadline litt før midtveis. Det er ikke bare på arbeidet at man skal mobilisere, fokusere og gjøre sitt beste. Det er også i eget liv og i de relasjonene man har. Det er også til egen helse og utvikling. 
    Så ta de gode tingene av 40-års krisen som 30-åring, for eksempel. Kjøp deg lysende hvite joggesko og møkk dem til. Kjøp båt hvis du har råd. Reis, hvis tid. Kyss, hvis du har en partner. Hopp, hvis du har gode ben. Gå å se julefilmene på kino, hvis du liker film. Lag din egne sjokolade, med mint og konjakk inni. Engasjer deg i samfunnet, dine barn og partner. 
    Det er en ramme på dette livet, men det er jo ikke så farlig. Eller hva? 
    Det handler i bunn og grunn om å verdsette hverdagen, og se at dagene som kommer og går, det er selve livet (sitat, en eller annen klok person).