Kategoriarkiv: Drømmer

DU FLYKTER

ESCAPISM – mental styring til noe annet
Fra wikipedia: ‘Escapism’ is mental diversion by means of entertainment or recreation, as an «escape» from the perceived unpleasant or banal aspects of daily life.

It can also be used as a term to define the actions people take to help relieve persisting feelings of depression or general sadness.

Escapism kan være dagdrømming, fantasier, underholdning, aktiviteter. Disse tingene er jo allright. Livet uten mystikk, kun hverdagslivets rutiner og realitetens kår er jo ikke nok for mennesket. Vi er skapende, tenkende, fantasirike og drømmende. Vi tror på ting vi ikke kan måle og se, vi får hjertebank av skjønnhet, vi drømmer og flykter. Karl Marx kalte religion «som opium for folket»- vel, det er vel nokså herlig i såfall, for de heldige troende som har hevet dopaminnivå støtt og stadig. (Ofte er det ikke helt opiumrus riktignok, i følge de troende….).

Jeg er todelt om det å flykte
På den ene siden mener jeg at det er viktig å kjenne etter. Erkjenne status quo. Er det depresjon så er det viktig å erkjenne at noe nærer depresjonen, et hjul i dynamoen som må letes frem, for å forstå symptomene. Men så lærer jeg mer og mer om det at innsikt er vel og bra, men at atferdspsykologene har gode resultater ved å hoppe ut i livet igjen, forsøke seg og følge anbefalte råd. De sier, ikke kjenn for mye etter – i hvert fall ikke de negative emosjonene. De sier, negativ grubling tjener ingen hensikt- annet enn å dytte personen lenger og lenger ned. De sier, beveg deg selv om du ikke føler for det, vær med venner selv om du ikke vil og jobb selv om du ikke får det til.

Indre reise- negativt/positivt?
Problemet mitt er at jeg oppfordrer andre og oppfordrer meg selv til en mer innovervendt indre reise – i samspill med omgivelsene- for å nå en dypere livserkjennelse om seg selv, og «sannere» retning videre, som mål.

Jeg ønsker å ta oppgjør med flukten, for å tåle savnet, sorgen, gleden, nærheten, med mere. Jeg ønsker å se hva som skjer når personen er i ro uten stimuli.

Men hva hvis man finner at man trenger å flykte fra egne følelser? At man ikke klarer å stå i de følelsene man har, og at man vil ha de vekk? Da holder det ofte ikke med en treningsøkt, en film, en bok… Det blir daglige treningsøkter og indre uro hvis den uteblir, det blir overforbruk av rusmidler, utageringer – seksuelle eller aggressive, avstenghet, isolasjon, mental usunn avkobling i form av dissosiasjon eller anorexia?

Vel, det er viktig å koble sammen elementer fra atferdspsykologi kombinert med mentaliseringsteori.

’Mentalisering’ omhandler det å ta inn og reflektere over egne og andres mentale tilstander; handlinger, følelser, behov, intensjoner (Fonagy & Target, 1997). Å ha et indre rom til å tenke om tenkning, bruke fantasi og skape forståelse, bidrar til å se menneskers kompleksitet, og til å kunne undre seg over sammenhenger og bakenforliggende aspekter ved det observerbare.

For det er ikke bare å trykke inn gassen når kroppen kjennes tung og motløs. Det er viktig å ta i mot rådene om å holde seg i aktivitet (jobb, fysisk og sosialt) og ikke søke isolasjonen, men samtidig jobbe med seg selv – bli kjent med sine dypereliggende behov, ønsker, mål…

Mentalisering er ikke bare kognitiv prosess. God mentalisering innebærer det også kropp, følelse og atferd. Det hjelper ikke bare sitte å tenke, det må handles også. Kjenne etter hvor det butter når man gjør noe, teste- prøve og feile, tåle å bli bedre kjent med seg selv – og etter hvert bli mer nysgjerrig og åpen for andre.

Flukt versus mentaliseringssterk aktivitet
Kan man forsøke å skille mellom usunn og sunn flukt? Eller for å si det annerledes, kan man skille mellom aktiviteter som er flukt-aktiviteter og aktiviteter som gjøres med følelsesmessig oppmerksomt nærvær og søken?

Trening kan for eksempel være både fluktatferd og sunn atferd. Det kommer an på hvordan og hvorfor det utføres. Hvis man løper vekk fra hjemmets konflikter, løper for å desperat brenne kalorier, løper vekk fra seg selv.. så kan en kalle det en flukt. Dersom man løper for å kjenne blode pumpe i årene, teste sin tålegrense, få fart i systemet, bli sterkere, komme ut av tristhet- vel så kan det kalles sunn mestring, sunn atferd.

Rusmidler er en klassisk fluktstrategi. Noen ganger drikker man alkohol for bevisst å skape moro, le høyere enn ellers og være sammen på en morsom måte. Men hvis det er et mønster å søke alkohol, spenning, amfetamin, beroligende midler, m.m. når man kjenner en indre uro- vel generelt er det en flukt og lite vekstskapende- i tillegg skaper den flukten en egen problematikk som kan bli større enn det man flyktet fra.

Filmer, dans, trening, musikk.. kan alle ha elementer av escapisme i seg, men så lenge det ikke gjøres i et tempo og på bekostning av seg selv, er det mange vekstmuligheter i det. Det å sitte stille på en sten å filosofere er ikke eneste vei til økt selverkjennelse liksom.

Men merker du at du til stadig flykter fra deg selv, og drømmer om å bli kvitt det gamle.. gå mot en ny og håpefull ferd – uten vond bagasje… vel, så kan det virke forlokkende men er sjelden effektiv.

Fantaser gjerne, avbryt vonde tankerekker med litt annen aktivitet, men tør også å kjenne etter egne følelser og forsøk å dele det du egentlig sitter inne med, vurder å iverksette det i handling og forsøk å bli mer tro mot deg selv. Er det smertefullt, så kanskje du trenger en hjelper på veien.

Lykke til med mindre flukt og økt aksept, økt mot, økt bevissthet og toleranse.

Nyttårsflopp

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1-pang-pang-pang
Nyttårsfesten skulle selv under Sovjetunioniens kommunisme by på edle dråper, for de mange. Champagne til folket. «Føl deg som en aristokrat for en kveld» sa Stalin. Om ikke annet. Alle skulle visst få kjenne boblene fylle ganen og sinnet. Det hjalp at en kjemiker visstnok fant en metode for å masseprodusere champagnen. For ellers vet vi jo at det ikke er nok goder for alle her på jorden. Kun noen få kan spise kirsebær. De andre får ikke spise med de store.

Bobler eller ikke; nyttårsaften er en anledning til å feire.

Hauset opp
Men mange snakker om nyttårsfesten som en flopp. Den hauses opp, og ender med rakett på avveie, fryste tær og fylleangst. Jeg snakker litt av egen erfaring. Kjolen glitrer, paljettene sprer lys, lebestiften på, håret løst, riper lages med glede i parketten… Men allikevel; ofte en klassisk følelse av at forventninger ikke blir møtt. Var det alt liksom….

Ja så skru ned forventningene da…
Den løsningsorienterte vil si, «kanskje man bare skal skru ned forventningene?» For generelt kan man vel si at høye forventninger skaper spenning, men også en risiko for skuffelse. Det sier seg kanskje selv.

Ta bryllupet. Den skjønne kjolen, den fine mannen, de gylne ringene, den snertne bruden, de vakre ordene, de store løftene…. Drømmen er finere enn realiteten. Ingen lover noe om «jeg lover å alltid hjelpe deg å vaske klær». Det hadde ikke passet seg, og høres langt finere ut med: «jeg lover å alltid være hos deg i gode og vonde dager». Men det er lite spesifikt… Drømmen er gjerne det. Litt utvisket. For søt og god.

Men skal man slutte å drømme for å sikre seg å ikke bli skuffet?

Jeg inviterer til en tydelig flopp: velkommen til hverdagsnyttårsaften!
Nyttårsfest som slutter 21.50 fordi barna skal sove, raketter som utelates av såkalt brå omtanke for de fattige som ikke har raketter, stjerneskuddene som utelates fordi man ikke går vil pådra seg forkjølelse i kulda, dressen som utelates fordi partnervalget allerede er foretatt, kjolen som erstattet med koseklær fordi det blir mer plass til mat i magen, og klemmer som erstattes med facebook-likes.

Hvis lista legges der, på forhånd, så er man jo sikret å ha det greit nok…

Nei, takke meg til….

Nyttårsfest som faktisk inspirerer til å glitre
Festen som legger opp til god mat, fine folk, og en refleksjon oppi det hele?

Ta Notting Hill filmen. Festen hvor de sitter og konkurrerer om det siste kakestykket. Hvem fortjener den mest? spør de. Den som har mest lidelse fortjener kaken. Så de prøver å overgå hverandre i hvem som har det ynkeligste livet for tiden. Og det er en sceanse med .. åh.. sånn som jeg liker. Tenk om alle bø like mye på seg selv, og sine vanlige sider..

Og så kan man jo ta en vri rundt nyttårsbordet i anledning jubileet… Rundt bordet skal man si noe som man foretok seg forrige år som gjorde at man smilte bredere enn ellers. Og hvordan gjøre mer av det i det neste.
Eller hvem som har vært den heldigste. Eller den ynkeligste….

Eller bare holde seg til en runde om de gamle gode mye latterliggjorte nyttårsforsettene. Forsetter er jo egentlig ikke dumt.. en vet jo at refleksjon over året som har vært, og hvilke mål man har i fremtiden kan være av det gode.

Forsetter: bakover og forover
Forsetter omhandler å se to veier på en gang. Bakover og forover. Visstnok stammer forsettradisjonen fra Romerriket, hvor folk sendte sine tanker til sagnkongen Janus som hadde to ansikter og følgelig kunne se både for- og bakover.

Hva har man lært?, hva har vært vondt?, godt?, søtt?, syrlig? Og hva man vil man foreta seg for å skape mer av det man ønsker seg i sitt eget liv i det kommende året. Basert på det foregående kan man strengt tatt prøve å foreta seg andre valg i det neste. Hvis man reflekterer.

Så hva med å kutte ut de der… bli tynn, bli mer perfekt, tjene mer penger, sove mer, spise sunnere, … og ta det skrittet lenger. Så blir det liksom ikke dømt til å mislykkes og kanskje en stund for å nå lenger i eget liv?

Gjennom hjernebarken
For mål nåes ikke ved å slenge de ut som en sjargong. År etter år, som på repeat. Nei, det må jo gjennom hjernebarken, og helst kobles på følelseshjernen også. En gjennomtenkt prosess om hva som en ønsker skal bli mer av det neste året.

Ja sånne ting.

I tillegg til riper i parketten, musikk og paljetter.

På forhånd; godt nytt år! Bli med meg videre i det neste! Eller ennå bedre, jeg håper for det neste året at du velger å bli med meg videre 🙂

Les også:
Om drøm og realitet, om høyder og fall, om forventninger og skuffelse.
Parforholdet AS

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.

X-FAKTOR

Det er de menneskene som folk trekkes mot som om de var en honningkrukke.
Hva slags egenskaper er det de besitter?

Det går i faser og på interesser hvilke honningkrukker vi lokkes mot.

Da jeg var 10 år var tak og vegger dekket med Joey Tempest og Morten Harket.
Madonna var også med i gjengen.

Nå går det mer i Jonas Gahr Støre og Obama. Men de pryder ikke tak og vegger altså.
Jeg prøver bestemt å vokse opp. Kjøpe kunst. Ha lerretbilder av søtsnosene. Hvitt og rent og lyst.

Men altså; Tone Damli, Jenny Skavlan, Axel Henie, Nordthug.. De er populære i Norge fortiden.
Folk lurer på hva de spiser til middag, hvilke tv-program de ser på og hva de leser på sengen (hvis de leser). Selv om de ikke har utrettet store ting. De har utrettet noen ting veldig bra, men liksom ikke slik at min pust stopper opp.

X-faktor
X-faktor handler om utstråling. Det handler ofte om å ha kombinasjoner i personligheten som fascinerer.
Det holder ikke være klok. Eller pen. Massevis av kloke eller pene folk.
Holder ikke å være klok og pen en gang. Massevis av kloke og pene folk.
Det må være noe mer.
Et gnist i blikket, vilje til å vise seg frem, levere, talent, trå utenfor de opptråkkede stier. De er nok ofte utadvendte, men ikke alltid. Det kan være mennesker som ikke byr så mye på seg selv, andre som byr masse på seg selv. De kan ikke være for rare. De må være innafor. Trendsettere. Det lille ekstra.
Jeg vet ikke helt hva det er. Ligningen er ikke løst. Noe så håpløst.

Felles er at de faller i en kategori, bygd opp rundt idolisering. Vi liker å bedrive idolisering. Heie frem noen enkelte, for så å ha noe å måle seg opp mot, strekke seg mot, beundre.

Hvordan ville vi hatt det uten noen forbilder?

Men noen ganger holder vi på med merkelige mekanismer. Som ved Britney. Bygger opp, bygger opp, bygger opp. Retusjerer bilder til det vakre. Helt frem til det snur. Brytes ned, brytes ned, brytes ned. Viser uretusjerte, stygge bilder. Skjønnheten har blitt et udyr, og det selger ennå mer. Folk kan godte seg litt, idolet var vanlig, og ennå mindre enn vanlig.

Ligningen med den ukjente
Marilyn, James Dean, Elvis… hva hadde de? De var myteomspunnet. Ikke intellektuelle.
Kunstneriske.
Pene, men ikke kun klassisk pene.
Pene, med et preg av sårbarhet.
Arroganse.
Ansikt åpent for vår tolkning?

For å ha en x-faktor må folk bli litt nysgjerrige, litt interesserte. Det må være mange faktorer tilstede, men den lille x står for ukjent. Ligningen er uløst, og den matematiker som løser ligningen og finner den ukjente, han eller hun blir rik.

x = 4xbeautiful + 3xtalented, 1xtalkative, 3xbeasty, 3xself-confident, .. , ? , … 4xintelligent? .. 3xinterested in psychology? 3xrich?
OBS: Finn en feil i formelen!?

Vel, det var nok matematikk for nå.
Ligningen ble ikke løst.
Det som er sikkert er at de færreste av oss når frem til the x-faktor.
Men det er jo lov å heie frem andre for det!