Kategoriarkiv: Drømmer

Ferietid med press

Siste tiden har det blitt debattert om det er for stort feriepress.
Facebook er proppa med knallblå badebasseng fra steder som er bygd for ferieturister.
Skaper det et press?
På den andre siden, skal ikke folk få poste hva enn de vil – glede seg over den nye bikinen, den flate magen, den flotte reisen, det nydelige hotellet? Og ikke minst slippe å dele flymaset, ventetiden, heten eller sure barn?

En alenemor forteller om bekymringer rundt ferietiden.
Antisupermamma blir irritert og blogger om at dette er litt oppblåst, man kan da glede seg over ferien i hjemlandet og. Bare man har kvalitetstid i gode relasjoner. Godt ment, sikkert. Jeg har også tenkt tanker om at voksne kan gjøre underverker for barn, et skur kan gjøres om til et slott, med de rette ord som innreder skuret til det vakreste gull.

Jeg tror at det er vanskelig for ungdom å ikke la seg påvirke av «alle de andre».
Kun de sterkeste klarer å heve seg over gruppepresset.
Men de er kanskje ikke så sosiale, når alt kommer til stykket.

Uansett – press eller ikke press
Kvalitet eller ikke kvalitet.
Ferien er et avbrekk fra det vante – en mulighet til å flytte litt på seg og tenke nytt.
For med nye veier, får vi nye tanker – nye perspektiv.

Så om det er lite med penger – så håper jeg det er rikelig med fantasi.
Det er bare det at alenemoren nok selv har lyst på et avbrekk, uten bekymring.
Skuret som kan bli et slott for barnet, krever enorm innsats.
På en charter får man alt tilrettelagt.
For hun er lei av oppvask, øretelling og mas.
Lei av hjemmet. Vanene. Og misunner de andre.
..og med disse følelsene, klarer hun ikke å gjøre om skuret til et slott.
For det krever ofte overskudd og glede.
Har man det, ja – da kan man jo få til det meste! Samle søppel med iver for miljøsaken,
og besøke gamlehjem for gaven av å glede et rynket ansikt. Med glede og overskudd, da er verden enkel og leken.

Så, hvordan får man mye ut av ferietiden selv med lite penger – og lite krefter?
Bruk fantasien, så godt det lar seg gjøre. Eller oppsøk andre som har denne gaven til å forgylle verden.
Lek gjemsel i hagen.
Spis ny mat.
Lån et telt og sett opp i hagen.
Kanskje fins det noe tilbud i frivillighetssentralen, speidern, kirken, andre organisasjoner-
som gjerne finner på noe moro med barn i ferien.

Og det er jo så kult når folk med god råd gir bort nydelige hus for en uke til familier med dårlig råd for en periode.

Kanskje er det en bestefar som vil fortelle historier,
en brevvenn som vil motta brev,
eller en idrettsorganisasjon som har morsomme feriesamlinger – som du kanskje og kanskje ikke har råd til.

Uansett, hva gjelder facebook, det har skapt en endring. Det gjør jo alt som er så gjennomgripende. God økonomi hos mange nordmenn har gjort profilene fylt med sydenreiser. Ikke noe problem det. Men det blir jo vanskeligere for de som henger igjen i «gamledager». Gruppepress er sterkt press, og vanskelig å heve seg over.
De som mener at man kun skal heve seg over det, har nok glemt – eller ikke erfart – hvilken enorm jobb det er.

God fantasi i ferien: Her er en invitasjon til å skrive noe nytt, tenke noe nytt, lukte noe nytt og skape noe nytt – av lite.

Alt du får unna – når du ikke gjør det du skal….

En perle av en bok
Eksamen nærmer seg og huset har aldri vært renere. Hvordan kan det ha seg?
Ukens hjemmekontor; få løste oppgaver, men desto nærmere en medalje i tøyvaskmaraton? Hvordan kan det ha seg?
Du bruker tid på lister på alt du skal gjøre, og ender opp med gode lister men lite tid til gjøremålene?
Mailboksen lager lyd, du leser mailen, men har høye standarder til dine besvarelser, så du lagrer den til siden. Til når du har tid.
Du setter opp nytt punkt på listen, svare på mail.

Kjipt å utsette ting.
Men…. tenk på alt du har gjort mens du utsatte de viktige oppgavene, sier boken.
Vasket huset. Fantastisk.
Hengt opp tøy. Mer fantastisk.
Lest mail. Supert.

Effektiv somling
For professor John Perry snakker av erfaring. I møte med seg selv og mange andre utsettere.
For hva er «prokrastinere» egentlig?
Det handler om å utsette og utsette.
Helt inntil deadlinen.
Utsettelse som en vane.

Men hvorfor kan det være effektivt? Å somle alstå. For det sier forfatteren.
Og han er professor. Det er jo ingen lek å bli det.

Og selvhjelpsbøker som «få ting gjort» eller hva de nå heter disse bestselgerne, de sier jo at det å utsette gjøremål er som et virus i livet. Et virus som må behandles vekk. «Bli effektiv». «Få gjort ting når du skal». «Ikke utsett – for all del ikke utsett». «Utsettelse- en fiende i ditt liv». Eller hva enn man kan komme over…

Jo, John Perry hadde aldri hatt sitt morsomme og populære radioprogram, filosofisamtaler, hvis han hadde vært pliktoppfyllende. Da hadde han ikke somlet seg bort i dagdrømmer, som faktisk ledet ham vekk fra noe, men til en idé. Mens han utsetter endrer ting seg, og han slipper å gjøre ting to ganger. Mens han utsetter, finner andre rom til å gjøre ting selv.

Den dumme effektive
Du vet når du spør mannen din: kan du henge opp tøyet?
Så teller du. 1, 2, 3… irritasjonen vokser. Det tøyet er ikke hengt opp ennå.
Så .. du tramper ned og henger opp tøyet.
Han rakk det ikke.
Greit for ham kanskje. Men ikke for deg.
Men… hva om, du utsatte det? Det ville jo skapt et lite rom for andre?

Men poenget i boken er at folk oftest er som de er.
Og det er en perle av en bok til de menneskene som utsetter gjøremål,
men som er effektive utsettere i alt de får gjort for å la være å ta fatt på det krevende 😉

Så, hans tips er: sett noe helt uoverkommelig først på listen. Eller i hvert fall ganske uoverkommelig.

1. Lære meg kinesisk
2. Bli popstjerne
3. Lese en artikkel til ph.d graden

Det skal nå bli lettere for meg å gjøre punkt 3, fordi det er avsporing fra de krevende to første punktene. Skjønner?

For den effektive prokrastinøren er nemlig en «strukturert utsetter».
Disse skal være overraskende grundige og flinke.
For utsettelsen skal i bunn og grunn handle om høye standarder; perfeksjonisme.

Verdens beste mat – aldri gjester
Det sier seg selv at dersom du skal lage verdens beste mat når du inviterer gjester,
huset skal være skinnende, og du skal stråle – det blir veldig sjelden gjester.
Man utsetter å svare på mailen, fordi du er opptatt av å gjøre ting grundig.
Du vasker ikke huset, fordi når du først gjør det, så tar du alt, mellomrommet i flisene vaskes med tannbørsten liksom. Det blir sjelden husvask av sånt.

Så jeg opplever boken med to mottoer:
1) det er greit å ikke gjøre ting helt tvangspreget etter boka- nyttige ting kan komme ut av slikt.
2) reduser gjerne standardene for dine gjøremål litt, det blir så himla utfordrende hvis alt skal være perfekt.

Så den somlete utsetteren kan faktisk være en perfeksjonist, mens den kjappe flinke hurtige, kan faktisk være en slurvekopp! Sånn, ting er ikke alltid som det ser ut!
God fredag! God lesing! God prokrastinering! eller ikke….

pps. underlig hvor mange idéer jeg har til blogger … spesielt når jobben er på sitt mest krevende. Ojsann!

Helsepersonell sier fra, men …. hjelper det?

Siste tiden har Aftenposten satt fokus på helsepersonells beskrivelser fra sin arbeidshverdag, via flere store kronikker og artikler.

I dag er imidlertid forsiden pyntet med en forskers sammenligninger – at det skal ikke stå så dårlig til allikevel. For en seniorforkser peker på det samme som myndighetene, det er ikke bedre andre steder. Snarere verre. Derfor er det ikke så ille. Så det så.

Hvorfor sammenligner man plutselig med sykehus som har ennå dårligere økonomi, i kriserammede land, i syd-europa? Vi vet jo at Norge er et rikere land enn mange, for tiden. Kåret til miss-europe år etter år.

Er det slik vi skal tenke om familieøkonomi også? At dersom noen tjener 250.000 kr i året og skal forsørge to barn, så er ikke det noe å vise til – sammenlignet med andre land.

En slik retorikk gavner nok ingen. Og hvis en skal ta sykepleierne på dette, så må det være fordi at vi ser opp til de andre lands systemer. Hvis ikke har det ingen hensikt med en slik sammenligning.

Aftenposten trykker statistikk om at det er jo bare 24 % av sykepleierne som er utbrent her i landet, mot 78 % i Hellas. Oj, konklusjon: da er det jammen bra her til lands. Denne argumentasjonsrekken imponerer ikke meg. Jeg ser ikke vekstpotensiale i slikt syn på arbeidstakere. Det blir bare stusselig retorikk.

Barns depresjoner betyr vel ingenting når jeg tenker meg om, i Somalia sulter de. Hva betyr egentlig noe, hvis en starter slike måter å regne på?

Vel, nok å tenke på.

Ole Paus = Sjarmerende Rustikk.

Jeg er født i 1978. Jeg fyller 35 i år. Det er greit nok.
Men jeg har på en måte vokst opp i en eldre tid enn mine jevnaldrende. Som om jeg var litt eldre litt tidligere. Jeg vet ikke om det gjorde meg visere enn dem akkurat.. og med det faktum at jeg ennå ikke får kjøpt vin på monopolet uten å vise mitt førerkort, gjør jo at den kunnskapsfulle rustikken ikke akkurat kan lyse av mine øyne.

Men greit nok.
Jeg føler altså at jeg har vokst opp i «gamle dager».

Min far var nemlig av den typen som ikke kunne slutte å få barn. Det hjalp nok å være mann sånn sett, ingen morgenkvalme der som hindret ham 😉 Som sistemann på stammens gren resulterte det i at jeg hadde en eeeeldgammel far. Vel, i mine øyne, men også rent faktisk var det som å vokse opp med en bestefar. Han jobbet til han var 70, og da var jeg bare 8. Deretter var det å bli kjent med en eldrenes manns liv.

Forbilder?
Kanskje nettopp derfor, jeg vet ikke, liker jeg ikke standardidoler i media. Jeg liker de rufsete kloke, de som har levd og tenkt, prøvd og feilet. Det skal sies at det holder ikke å ha levd rufsete, jeg liker de menneskene som har tatt seg tid til å tenke – og som er ydmyke på at de ikke har svaret. I går så jeg Thorvald Stoltenberg på nrk 1, han lette etter slekten sin historie. Slektsforskning.

Det har jeg aldri brydd meg om. Dette med hvordan livet til mine tippoldeforeldre var. Hva hjelper det å tenke om det liksom? Men når jeg så Thorvalds store engasjement, hjerte for slekten, tårene som rant når han tenkte på sin oldefar, etc. så merket jeg at – jøss, Kristina, dette liker du visst å se på. Sånn er det ofte med mine valg av tv-program, det ender gjerne med noe rart som ingen andre jeg kjenner ser på. Og så kommer jeg på at slekten min har noen spennende grener. Finner frem et bilde av min farmor som jeg aldri møtte, som valfartet til USA på tidlig 1900-tallet, og kom tilbake igjen (hvorfor dro de- hvorfor returnerte de?). Likheten med min datter er slående, bildet kunne vært av henne. Det gamle sorthvitt bilde og den slående likheten med min datter, rører ved meg. Når den visuelle likheten er der, kan ikke også den personlige likheten være der?

Men tilbake til Ole Paus. Hvis du henger med.
Paus sier i Dagbladet lørdag at han har hatt et tøft liv, drukket mye og røykt ennå mer. Savnet foreldre. Og jeg tenker, på et litt navit vis «…så bra at whiskyen har satt spor på stemmen hans». Hvordan ville han sunget hvis han hadde vært helsefrik? Hatt gitaren på ryggen mens han i kondomdrakt fosset gjennom Nordmarka, i opptrening til neste Vassalopp? Kommet til studio etter den siste proteinekstrakten, i sin nye lavkarbodiett? Ren i stemmen, nyklipt hår, rak i ryggen, og med vanlig positur som de andre, dress, slips, utilnærmelig og ryddig. Sunget om at han har perset i løypa og har godt O2 nivå?

Nei, jeg liker det litt rotete. Ikke hjemme hos meg selv da.. Men hos de som skal inspirere meg. Litt rustikk i stemmen og blikket. Litt alvor. Melankoli. Dybde.

Værutsatt
Men dessverre, soleklart har de med tidlig rust stått værutsatt til. De har kjent smerte, måttet gå sin egen vei, og har fått mye i bagasjen de kanskje skulle være foruten. De har fått ettertenksomheten med seg.

Men er det ikke også derfor vi liker gamle møbler? Ting må ha en historie, en sjel. Akkurat som Paus. Han er ikke vakker. Men allikevel, jo- på ett vis – på sitt vis.

Hvem er vakrest i verden her? Speilet svarte: den rynken skaper et spor om at du har tenkt, de øynene viser at du har følt, og kroppen at du har levd. Du er vakker, du som ser deg rundt, tillater deg å kjenne rustikken i din historie, dine gener og erfaringer, som tar på deg livsinteresse når sola står opp, og som gir til dine nærmeste – av deg selv.

IKEA går fint det, enkelt og feilfritt, men det er nyoppusset rustikk vi elsker. Ikke sant?