Kategoriarkiv: Drømmer

Drømmer, Håp, lykke, Realisme, Tidsklemme

Stille snø

Jeg er glad for at kulda ikke har besøkt meg på samme tid og med samme intensitet som i fjor og året før der. Da kom det minus 15 fra november-mars. Hvertfall er det sånn jeg husker det. Desember- 2009: en baby på den ene armen og en 3 åring i den andre. Det var så kaldt.. Så mye snø å få av klærne.. Så mye is å skrape.. Så mange frosne fingre å varme.. Noen ganger var jeg fristet til å gi opp, til å legge meg ned i nærmeste snøfonn og bare bli der. Men det gjaldt å komme seg gjennom, med visshet om at hestehoven alltid kommer for en dag. Våren 2010 var jeg gladere enn andre. Jeg smilte større enn andre. Jeg var blitt reddet. 


Nå er det desember igjen, 2011, og jeg savner snøen. Jeg savner stillheten en halvmeter snø gir meg. Jeg savner lyden av knitring når jeg trår. Jeg savner det stille synet av snø som faller. Det rene synet av det hvite. Krystallene som glitrer når sol eller måne lyser på. 




Nå kommer jeg på alt det vakre med vinter, kulde og snø. For jeg er lei av regn og vind. 
Noen ganger lurer jeg på om andre også har den samme avstanden mellom drøm og virkelighet. 
..Det er det med å være realist eller drømmer igjen… 
Men her denne søndag 4.desember, vet jeg med sikkerhet at ingenting kunne gjort meg gladere enn å våkne opp til snøvær i morgen. Store snøkrystaller som lavet rolig ned, sånn at jeg kunne ha strukket ut tungen og fanget en-to-tre. Det er drømmen.

 
I det samme det er sagt, så sniker realiteten seg inn. Jeg kommer ikke til å stå alene å nyte synet av snø. Det kommer til å stå to småbarn rundt meg. To som har øyne som skinner som diamanter. To som vil ut. Som vil leke. Bli våte. Bli kalde. Klokka kommer til å tikke i morgen også. Tikke mot arbeidstid. Barna skal ha mange lag klær på. Det vil de slettes ikke. De skal sette seg i bilen. Ikke base i snøen. Det vil de slettes ikke. De skal ut av bilen. Det vil de slettes ikke. Og jeg skal på jobben. Det vil jeg slettes ikke.


Jeg spør noen ganger mine kolleger. Har dere det sånn dere også?Tja, ja og jo og nei. Litt både og.
Problemet mitt er at jeg faller ut i drømmer. De små ser at jeg faller ut som dem, og utnytter det for enhver pris. Når en tanke har begynt å svirre i hodet, fjerner det faste blikket seg og de vet at nå kan planen brytes. Nå er det deres tid. Da skjer det, de løper hit og dit, legger seg ned og ler, sier at de skal bare det ene og bare det andre. Til slutt kommer vi oss jo ofte både til barnehage og jobb. Jeg er hardt oppdratt til å være «on time», og sitter der parat når klokka ringer. Men bak fasaden finner man et bankende hjerte i en kropp som føler den har gått gjennom ild og vann for nettopp å sitte på kontorstolen 08.30. Puh! De skulle bare visst. 


Men.. for bare i dag vil jeg legge vekk realitetens krav. Jeg vil glede meg til snø. Det er det hele. 
Snøen som gjør det lyst og stille. Som gjør at julestjernene i vinduene skinner ekstra sterkt. Som gjør at juleforberedelsene blir koselige. 
I tankene mine er det stille da. Det er krystaller på alle kanter. Helt gratis ligger de der på utetrappen min. Det er en myk lyd når skoen treffer bakken. Det er smil på alle kanter. Det er juletid. 


Sånn får drømmen bare være. Det er bedre sånn. Det er fint å glede seg.

Drømmer, Parforholdet

Parforholdet AS

Bilde

«..My heart will go on….»
Celine Dions stemme knuste hjerter. Sangen lå som et vakkert bakteppe til kjærlighetshistorien ombord «Titanic» (1997).
I løpet av seilasen endret to unge menneskers liv seg. Den sofistikerte overklassepiken, spilt av Kate Winslet, forlot sin velstående, men arrogante, ektefelle. Forlot ham til fordel for den fattige tegneren, kunstneren, livsnyteren (Leonardo DiCaprio). Han lærte henne å løsne korsettet, billedlig (og bokstavelig!) talt. De ble kjent med nye sider hos seg selv. De ble kjent med dårlige sider i det de hadde. Dansen ble fri, kroppene hete! De fant en drøm sammen, og kastet den gamle.
Vi satt i salen, vi var tenåringer og vi gråt.

For dem kom aldri dagene da regningene overgikk kjærlighetsbrevene.
For dem kom aldri dagene hvor våkenettene overgikk de hete.

I Revolutionary Road (2008) møtes de to skuespillerene igjen. Denne gangen som et ungt ektepar midt i hverdagen, med sine gleder og belastninger. Etterhvert mer av det sistnevnte. De strever med monotone dager, både for hun hjemme og han i jobb. De lengter etter noe annet. Sammen har de en drøm om Paris, de tør nesten ta steget, men i ujevn rytme. Det blir med forstadslivet, hun realiserer ikke sine jobbplaner og han legger mange av sine drømmer på hylla. Dette for å sikre tryggheten økonomisk for seg selv og sine to små barn.

Siden det er samme skuespiller-par, faller det naturlig å sammenligne de to filmene. Og vel, det er store kontraster. Selvom en kan si at fellestrekk er at begge starter med en kjærlighetshistorie og at begge skipene synker til slutt, så er det kun det ene som gjør det med stil. Den ene er en kjærlighetshistorie som vil leve i generasjoner. Den andre skildrer også håp og kjærlighet, men brutte sådan, og vil neppe oppsluke våre barnebarn.
Leonardo svarte i et intervju at det var herlig å spille mot Kate igjen. Han likte begge filmene, men holdt en knapp på den siste, da han så den som mer realistisk, slik livet oftere kan være for et par.

Om høyder og fall
For oss romantikere eller spenningssøkere kan hverdagen unektelig være krevende. Avstanden mellom forventningene til kjærligheten og livet, og hverdagens faktiske krav, kan oppleves tilsvarende som mellom de to ovennevnte filmer.
Drømmene ligger liksom alltid og vaker der fremme eller der bak, og de går selvfølgelig ofte tapt da en ikke kan hoppe etter hver og en drøm som streifer fantasien. Det ville vært en fin berg og dalbane for de som måtte henge med på lasset.

Hva er egentlig «lurest»; er det å være realisten – eller drømmeren? Realisten vil vel ikke sitte med erkjennelsen av lengsel og håp, på samme vis? Det er vel fysikkens lov; at jo høyere opp du går jo større blir et eventuelt fall?
Burde Titanic-filmen sørget for å ha med regningene og klesvasken mot slutten? ..for å sikre at ungdommen ikke gikk ut av salen med en drøm som de ikke ville finne?

Men hvordan kan man nå toppen, hvis man slutter å søke de store høyder?
Det er en evne å visualisere, lage idéer og forestillinger i det mentale liv. Og vi er forskjellig utrustet til dette. Noen er kreative forskere, som også kan ha urealistiske idéer eller drømmer. Det skaper kanskje frustrasjon tidvis, å håpe på å løse kreftgåten når sykdommen vinner over så mange kurer. Men uten drømmen stopper også søket. Andre sitter i en fattig landsby, uten særlig fremtid, annet enn egne drømmer. Urealistiske ofte? Ja. Men ingen kan ta fra dem håpet.

Parforholdet AS
Hvordan klare å nå høydene, stå ved masten med armene utstrakt og håret blafrende i vinden, samtidig finne glede i det hverdagslige?
La oss bruke en modell for å illustrere parforholdet. Modellen er næringslivet, hvor paret er en bedrift, ja gjerne et AS. Nytt foretak registrert: «Parforholdet AS» (..ok, det klinger ikke så godt! Men bare heng med litt, selv om du er en evig romantiker).
Som andre firma må det satses, skapes, forvaltes og fornyes kapital og verdier, for å overleve. Kapitalen i Parforholdet AS er anerkjennelse, kjærlighet, sex, respekt, arbeidsinnsats, egentid, opplevelser, interesse, oppmerksomhet….
Mange klarer å få hjulene til å gå rundt i gode tider, men det er i de dårlige tidene det kan butte og konkursen er i sikte.
Hvis kapitalen i andre firmaer er brukt opp, hvis ingen har investert noe på lenge, da kan en ikke forvente vekst. Det forstår både realisten og drømmeren. En lever på oppspart kapital og sørger for at hjulene så vidt går rundt. I dårlige tider må nok håndklet kastes inn. Men de kreative investorene, storsatserne, de som planlegger og satser, de ville vel kommet opp med noe, en ny plan for igjen å finne vekst.
I dårlige tider må det både kreativitet og realisme til, regnskapet må gjennomgås. Det må læres av dårlige investeringer og av de gode; hvor ble det skapt ny kapital tidligere? Hva var den opprinnelige planen? Hvorfor ble firmaet opprettet?
En Paris-tur, var det den? En dans, var det det? Kysset, armkroken, blikket, omsorgen?

Parforholdet AS ikke er store bedrifter, det er ikke mange til å dra lasset. Svikter den ene, blir det mye for den andre.
En må huske på at investorene har ofte forskjellige talenter og forskjellige behov for Parforholdet AS. Derfor må en stadig utvikle firmaets plan. Kan de på styremøte finne noen felles drømmer som de må satse litt kapital på?
Jeg aner ikke hva Røkke vet om Parforholdet AS, men han vet mye om skaping av nye verdier. Han vet at man satser ikke vilkårlig, man satser på noe man tror vil utvikle og forbedre firmaet. Man satser fordi man har en drøm, men man satser innen de realistiske rammer.

Til slutt et slag for hverdagen i Parforholdet AS. Titanic var en film, og vi kan heller ikke stå ved masten med hjertebank hver dag. Men en kan ta med ingrediensene: en spiseskje drøm, en dl håp, 1 m klatring, og en teskje hjertebank i firmaoppskriften.
Når en innimellom så når høydene, er det mer å leve på når klesvasken skal tas, regningene betales og bilvinduene skrapes.

Så; ja takk begge deler; drøm og realisme! Lykke til med ditt AS. Siden det er lurt å investere litt med å ta ut litt kapital i ny og ne, er jo Paris bare en billett unna! Eiffeltårnet lever kanskje evig, men det gjør ikke du… Og siden hverdagene kanskje ikke er så aller verst, er det lov å bestille en retur også.

God tur!

_____________________________

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Ski på norske bloggkart!

Arbeid, Drømmer, Realisme

A4 -Join them

3 kommentarer

Observatøren – «de andre..»
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. «A4» hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi’s 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der – like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can’t beat them – join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke! 

Drømmer, Få det bedre, Vær proaktiv

Bli ny


Vi har lært oss nå å ikke kaste syltetøyglasset eller hermetikkboksen i søpla. Vi ser jo på opplysningsfilmer at hermetikkboksen kan bli et smykke. Det knuste glasset kan bli en vase. Det er leit å kaste noe stygt som en vet kan bli noe fint. Dette kalles resirkulering og omforming. Men hva med oss kvinner og menn; kan vi når vi er slitne og lei få en ny form? Og skal vi søke make-over eller terapi?  

I «The secret» av Rhonda Byrne, loves det at vi har mulighet til å skape virkeligheten vår. At drømmer skal bli oppfylt dersom det jobbes målbevisst! Forfatteren mener at mennesker ofte klager på at de ikke finner lykken, men ofte vet de ikke vet hva lykke er for dem. Det er vanskelig å lete etter noe man ikke vet hva er. Hvordan vet vi da når vi er på sporet? Vil vi ha personlig endring, et annet liv og mer lykke må det først defineres, deretter kan leteprosessen starte. 

Make-over

Vi er ikke leirklumper. Piaget lærte oss såpass. Men vi er heller ikke støpt i sement. Hjernen stopper aldri å formes, hvert inntrykk som vi prosesserer involverer hjerneceller og forsterker nervebaner.

Selv er jeg utdannet psykolog. Så jeg verdsetter den indre utvikling og vekst som en kan få hjelp til i den terapeutiske relasjon. Å oppsøke psykolog er ofte som et resultat av en prosess som var over noe tid. Et valg har vokst frem om at noe ønkses endres i livet, at noe har fått en form som ikke var ønskelig, og at en ønsker noe mer eller noe annet av seg selv og i sitt liv. Effekten av terapi er ofte at personen begynner utviklingen med å verdsette seg selv mer. Som en effekt av økt selv-verdi ser en også at den ytre formen kan få et løft, med mer gnist i blikket og en bedre pleie av sitt ytre, med for eksempel trening i stedet for trøstespising. 

Hva hvis man starter i andre enden? Starter med en total make-over; ny frisyre og nye klær. Jo, så lenge en ikke går for langt og belaster kredittkontoen, så er ikke det dumt det heller. Men ofte ser en at effekten av make-over blir noe kortvarige. Det går 1 måned og personen har igjen funnet sin gamle komfortsone som innebar store joggebukser og alt annet som gjør at en ikke synes godt. Dersom det skal fungere å begynne med det ytre må det dedikasjon og stort ønske om måloppnåelse. En målbevisst omforming av livet for å nå sine mål. Fysisk aktivitet kombinert med ønske om å se godt ut og tørre å stå frem. Dersom en har slike mål kan det være at terapien ikke trengs i like stor grad, fordi at omformingen vil vekke nye responer hos omgivelsene og virkeligheten blir en litt annen enn den du hadde før.

Så dagens motto for å øke livskvaliteten er: lag deg konkrete mål om hvordan du ønsker og drømmer om at livet ditt skal være. Ha det oppe i bevisstheten flere ganger om dagen, da begynner du å lete- enten du vil eller ei! Og leter du, ja da øker sjansen for å finne!