Jeg liker tall. Telling og tall gir en følelse av orden og oversikt. Derfor fant jeg det litt morsomt da jeg gikk ut fra Universitetet med psykologautorisasjon i hånda at jeg allikevel skulle få lov til å telle. For på Psykologisk institutt var det ingen som telte da vi lærte oss terapiteknikker og terapiprosesser. Det var relasjon, lytting, dynamikk og relasjon igjen. Veldig kompliserte prosesser som ikke lett lar seg måle. Man hadde blitt en samfunnsviter som måtte tåle å bruke sin kunnskap med skjønn, tåle at ens kunnskap ikke har to streker under svaret og at mye ikke lar seg måle. Men jammen ble jeg lettet. Der, på sykehuset jeg jobbet, fikk jeg telle. Eller andre telte for meg riktignok. Og det var ikke tall engang, det var røde prikker. Altså mange prikker = bra jobb. Få prikker = dårlig jobb. Noen tipset meg om at det lønte seg å ringe opp klienter for å si hei, for det ga en prikk. Men man måtte huske på å spørre hvordan det gikk. Hvis ikke kunne det hende sekretæren ikke ville godkjenne det som en prikk. Sekretæren? Ja, de har visst litt mer de skulle sagt enn bare litt. De teller. Med god hjelp fra IT-systemet, naturligvis. Som matteglad ble jeg litt skuffet over enkelheten, at det ikke var litt mer komplisert telling enn røde prikker for hver klientkontakt. Ingen algoritme for kvalitet x tid x relasjon = prikk. Neida, bare klientkontakt = prikk. En annen ting jeg fant morsomt er dette med NPM. For jeg forstår ikke hva den nye offentlige styringen egentlig er. Det er kanskje fordi jeg er bedre med telling enn med komplekse samfunnsøkonomiske begrep. Er NPM prikker? Eller er det et stort system med et sett av holdninger som handler om at klinikeren, læreren, akademikeren må styres av økonomer? Jeg vet ikke jeg, men når jeg tenker på ”Historien om Pi” , gutten om bord båten sammen med en vill tiger, så tenker jeg på at det alltid lønner seg å kjenne sine fiender. Er NPM en tiger så vil jeg vite hvordan den tenker. Og tigeren på båten med Pi var kanskje til og med en metafor på frykten og sinnet inni ham. Sett i den sammenheng kan det hende ”hylekoret” mot NPM handler om en frykt inni akademikeren om å bli styrt, telt, målt, vurdert. En frykt for å miste sin faglige integritet og autonomi. Miste sin faglige stolthet og gnist. For å møte tigeren må man enten bli spist eller leke med tigerens spilleregler. Som en telleglad person så kan jeg kikke over mot fastlegenes rolle og arbeidssystem. Mens fastlegen lett tar 25 pasienter på en dag syter jeg over 5. Hvordan er det mulig? Jeg har også lyst på 25 prikker hver dag. ”Superpsykologen”, kan det stå på døra mi. Hun med 25 prikker. Siden jeg har et liv ved siden av å tjene penger, må jeg løse det slik fastlegen gjør det. 10 minutter per klient. Hvorfor slik motstand mot å få mange prikker? Jo, det er vel faglig integritet, terapifaget som er til hinder. Kanskje det er den egentlige tigeren vi må bekjempe? Prikk prikk prikk….
Kategoriarkiv: Diagnoser
ADHD til besvær og som ressurs
Psykiater Dag Coucheron skrev i et debattinnlegg i Dagbladet at ADHD også kan være en ressurs. Han ber om at sykeliggjøring opphører, og at en heller legger til rette for barnet med den høye aktivitet. Han ytrer kritisk holdning til Ritalin og de andre stimulantene som brukes for å lette symptomene hos de diagnostisert med ADHD.
Innlegget har skapt debatt. Mange blir sinte, og presiserer at hyperaktivitet og oppmerksomhetssvikt er vanskelig å leve med, og at alle ikke kan skjæres over en kam. Mange har hatt utbytte av medisiner, sier de.
Psykiater – kritisk til ADHD-medisin
Diagnosenes utfordring
Jeg har møtt flere som følte seg støtt av å få ADHD-diagnosen. At «feilen» liksom lå hos dem. Jeg har møtt mange som følte seg støtt over ikke å få det. At de ikke fikk hjelp. Jeg har møtt de som ønsket medisiner, men ikke fikk det – bl.a. grunnet uklare resultater fra utredning og pågående rusmisbruk. Jeg har også møtt de med diagnosen som ikke har hatt effekt.
Og jeg har møtt de som har opplevd en større livskvalitet etter medisinstart, og endelig har klart å nå sine mål og beholde sine relasjoner, på grunn av det.
Uansett har psykiateren et poeng, at symptomene kan også bli møtt ut i fra en tilpasningsmodell, og ikke kun en sykdomsmodell. Hvordan legge til rette når tankene er i kaos og krøll, bena urolig og impulsiviteten høy? Trening. Ja! Stimulerende aktiviteter. Ja, også lesing og regning, alt ettersom interesser og intelligens. For jeg er enig, har du møtt en med ADHD, ja- så har du møtt kun en med ADHD.
Kontinuum
Oppmerksomhetsevnen er som på et kontinuum.
Normalitetsbegrepet er på et kontinuum. Det er først en lidelse dersom det er avvikende på en statistisk måte. For eksempel 2 standardavvik under gjennomsnitt på oppmerksomhetstester- mens profilen forøvrig er normal. Det satt sammen klinisk vurdering, komparentopplysninger om konsentrasjonsvansker og uro, samt at andre ting ikke kan forklare symptomene, så er sannsynligheten for slik problematikk høy.
Høna eller egget
Det å utelukke andre faktorer er imidlertid ingen enkel sak.
Traumer, vanskelige hjemmeforhold, rus i familien, lærevansker, er blant de tilstandene som kan ha helt likt symptombilde. Når en i tillegg vet at læring av språk i småbarnsårene er avhengig av arbeidsminnet, kan man lett forstå at det blir vanskelig å vite hva som er hva, hvis lærevansker vises sammen med uro. Traumer kan ligge primært, men etter hvert medføre fysiologiske endringer- og ja; i såtilfelle kan lede til en komorbid ADHD.
Høna eller egget? -eller to forskjellige ting?
Det er ingen enkel prosess for å få slik diagnose. Det er ingen diagnose med enkel forklaring.
Det er ingen lett diagnose å forstå seg på.
Det er også kommet frem siste tiden at fagfolk spesialisert på dette området mener det er mange jenter som ikke er fanget opp, da de ofte er flinkere til å kamuflere sine oppmerksomhetsvansker og indre uro. De sitter rolig, men er ikke «med» og strever inne i seg. Dette kan jo også gjelde gutter.
Flersidig hjelp
Og hvis man møter kriterier, vel – da er det viktig med hjelp. Både til å se uroen som en potensiell ressurs, og ta på alvor at mennesker med ADHD står i større fare for å utvikle rusmisbruk i ungdomstid og voksen alder, står i fare for ikke å klare å trives på jobb, har høyere risiko for depresjon, angst og spiseforstyrrelser.
Så svøm gjerne, løp gjerne, tilpass gjerne, men også kjenn til de særskilte utfordringer, at det er stor variasjon i gruppen og at en viss andel har god effekt av medisiner. Men ikke alle, og ikke som eneste intervensjon! Jeg synes det er påfallende at det hos psykologer er lite utdanning i hvordan trene oppmerksomhetsevnen opp. Hjernen er dynamisk, og dersom medisiner virker bør også oppmerksomhetstrening hjelpe! Men det kan vi lite om, mange av oss i hvert fall!
Og ja. Blogging kan også fungere; dersom tankene er i høygir og behovet for raske responser stor 😉
Nei, fra spøk til alvor, ADHD er omdiskutert, det er bredt, det er både biologi og psykologi. Alt tyder på at det er mye man fortsatt ikke vet. Forskning trengs for større spesifisering.