Kategoriarkiv: Depresjon

Vår

Jeg husker jeg lærte at de virkelig deprimerte blir verre på våren. Men antagelig stemmer det ikke. Forskningen er litt sånn, ett studie viser det – et annet noe annet. Man må som regel ha mange studier med samme forskningshypotese, og «legge dem sammen» (i en meta-analyse) for å få et funn man kan ha tillit til.

Jeg undersøkte for eksempel om det var noe som virkelig het «vinter-depresjon», eller om det var et folkelig uttrykk for litt kulde/mørke-blues. Noen mente at det var indikasjoner for sesongdepresjoner, hos en viss prosent av oss. Andre mente at da burde det jammen være mindre depresjoner i Italia, som har lite mørketid og november-slafs. Det eksisterer en usikkerhet om det fins, rett og slett.

Vel, psykisk helse er mangefasettert, og det man kanskje kaller «depresjon», trenger ikke være det i klinisk forstand. Det kan være mer den naturlige følelsen av tristhet, sorg og sinne – i en vanskelig situasjon. Når kjæresten gjør det slutt, og du kjenner hjertet vri seg og tårene hoppe ut av øyet, er det smerte – men sjelden depresjon.

Uansett, jeg sitter her på Aker Brygge. Ser utover fjorden, ser på folk og tenker at «alle har sitt». Jeg hadde en veileder som gjentok et svensk sitat, utallige ganger: «det er synd på Mennesket», sa hun på svorsk. Jeg likte ikke sitatet. På en måte er jeg enig, vi er mer klar over livet og døden – enn bien. Selv om det åpenbart er mer synd på bien for tiden, som faktisk står overfor sin dommedag, tror vi ikke den er bevisst det når den våkner om morgenen. Vi vet jo ikke, naturligvis. Men vi tror at vi er de mest tenkende, åndelige, bevisste vesener på planeten. Mange av oss tror det i alle fall. Uansett, jeg likte ikke sitatet fordi jeg syns vi også er heldige. Vi får mange vårer og mange opplevelser.

Det som er dumt med å være deprimert på våren, er at avstanden til de andre øker. Jeg sitter med et stort smil, gleder meg over de små tingene som at det er lenge til neste snømåking. Andre går rundt og smiler, løper, kysser, prater. Men jeg ser en som sitter der helt alene, sørgmodig. Forhåpentligvis er det «bare» kjæresten som slo opp, og ikke den blodtørstige depresjonen som suger livet ut av en. Hvis det er det siste, det mørke, som ikke får deg opp av sengen, uten noen grunn, bare fordi noen slo av lyset, så søk hjelp. Man skal ikke klare alt alene, selvom vi stort sett kommer oss opp på egen hånd.

Stay hungry – Stay foolish

Jeg har vært sulten hele mitt liv. Misunt dem som kunne lene seg tilbake. Puste med magen. Si at dette er, dette er godt nok.

Mange sier at roen kommer med åra. At man blir mindre sulten, og mer satt. Litt mer evne til å nyte, kanskje.

Steve Jobs er vanskelig å sammenligne seg med. Men et av hans yndlingssitat skal ha vært: Stay hungry – stay foolish. Det er noe bra med sulten, lysten til å tenke nytt, bevege seg, gå videre og ikke godta tingenes tilstand.

De fleste av oss husker ungdomstida som en sulten periode. Sulten på vennskap, kjærester, selvstendighet, tilhørighet, identitet, kunnskap.

De som er mette allerede som unge, blir man bekymret for. De som ikke ønsker gå ut, prestere på en prøve, passe inn. I ekstreme tilfeller kaller man det apati og anhedoni. Manglende motivasjon til å delta, lav respons på stimuli og manglende evne til å føle glede og iver.

En nokså ny lang studie viser at de urolige unge, blir vellykkede voksne. Denne uroen kan være positiv. De er sultne og dumme.

Ord på rekke – leveregel
Rart med det. Disse kjente folka, som har liret av seg noen setninger i ny og ne. Det som siden bare blir kalt «kjente sitater». I have a dream. Gjør alltid det du er redd for å gjøre. You can do it. Evig eies kun det tapte. Ordene på rekke som gir gjenklang i andres sinn. I Praha var jeg på et Steve Jobs-museum, og så dette sitatet: Stay hungry – Stay foolish. Det gjorde meg skikkelig glad. Han er død, men gleder meg allikevel. Det var visst ikke hans ord, men et sitat han levde etter og delte villig videre for å spre inspsirasjon. Kall det leveregel, som en kognitiv terapeut kanskje ville sagt.

Men jeg kan avsløre en leveregel jeg lever etter, i tillegg til denne nye om å forbli sulten og dum.

En fugl av gangen min venn. En fugl av gangen.

Det er et sitat fra en bok om prokrastinering. Det handlet om en gutt som hadde utsatt og utsatt prosjektet om fugler i naturfagen. Faren så den fortvilte gutten kvelden før innlevering. Prosjektet virket uoverkommelig. Fullstendig. Faren sa: En fugl av gangen min venn, en fugl av gangen. Gutten startet, der han måtte starte. Med den første fuglen. Han måtte ikke se hele prosjektet, bare gå et skritt og et skritt. Til slutt kommer man frem.

Som mange andre merker jeg at livet er krevende og oppgavene man skal klare noen ganger som store fjell foran deg. Hvordan skal man vaske alle klærne, lage alle måltidene, møte presis til alle møtene, gjøre alle prosjektene, følge til alle aktivitetene, stille på alle foreldremøtene, klare hverdagen… Det går ikke når man ser alt foran seg. Men med en fugl av gangen, har alt gått. Allikevel.

Trening på blå resept

Det fins mange piller i apotekhylla og helsekosthylla.
Noe er medisiner, annet er helsekost.
Begge har til felles at de vil gjøre oss friske,
hjelpe immunforsvaret med kortisonpreparat eller blåbær.
Det er mye å finne.

Antidepressiva er mye brukt hvis man er nedstemt og har kommet inn i depresjonens vonde klo.
Det kan vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Psykoterapi kan også vise til dokumentert effekt, på mange. Ikke alle.
Trening og bevegelse kan også vise til dokumentert effekt.

Burde vi ha trening på blå resept?
Tørre å foreskrive det, likesom en medisin eller en samtale?
Helst i kombinasjon.

Hvorfor virker trening mot depresjon?
Er det nye opplevelser? Er det å komme seg ut av sofaen?
Vel, kroppen har jo et eget hormon og nervesystem, som reagerer på hva kroppen får i seg og hva den foretar seg.

I begynnelsen var kroppen, sier psykolog Jon Sletvold.
Ja, og den er her fortsatt.

Hvilken trening, spør mange
Kanskje strever de med motivasjonen. Og troen på egen mestringsevne.
Da begynner vi der. Med motivasjonen og mestringsarbeid.

Og må det være yoga for stressdemping, løping for angst og turer for depresjon, for eksempel?
Nei.
Det må imidlertid være noe du klarer å like.

Jeg har vurdert yoga opp mot treningssenter
og har ingen godkjente vitenskapelige studier å vise til.
Men selve dynamikken i yoga. Det langsomme, og likefullt svært styrkekrevende, tempoet.Pusten som får fokus, hvor det mentale får hvile og kroppen får erkjennes.
Det har virket som medisin for mange.

Det passer meg også.
Og jeg har gått fra å presse meg til trening, til å elske trening.
Fra høy musikk på ørene, for å dempe teknomusikken til treningssenteret, til ro på ørene. Fra ensom trening, til sosial trening.
Og gjett om jeg blir svett! Og sterk! Du må ikke ta knebøy med stang for å kjenne musklene i lår og rumpe få rørt seg!

Hva liker du?

Mamma – hvorfor yoga -IGJEN?
Det er ikke alltid lett å få tid til trening opp i småbarnsgjøremål.
Hus og jobb, hvile og aktiviteter, det går som på et rullebånd.

Jeg sier til den eldste:
Har du sett et marsvin på løpehjul?
Ja.
Sånn følte jeg det før jeg kom meg ut på yoga.
Ok.
Ja, og når sirkelene brytes, så har jeg også mer overskudd til dere.
Mindre tid. Men bedre kvalitet. Føler jeg i hvert fall.
Ok. Men lær deg å yoge når du leker med oss og da.
God idé.

Det er lov å ta vare på seg selv, sin psykiske helse og arbeid, samtidig som man er en «god nok» mamma 🙂

Håper DU finner treningen som du kan smile av.
Ha en god lørdag.

Utbrenthet

Utbrenthet er ingen egen diagnose.
Det har imidlertid trekk av både angst og depresjon i seg.

Det handler ofte om at det har vært stressorer (påkjenninger) over tid, som har medført en opplevelse av kronisk stress. Du kjenner deg sliten, det overskuddet som gjorde at du tok initiativ til grilling etter jobb er borte, du slår av telefonen og føler behov for hvile, ro. Irritasjon er hyppig gjest, du vil flykte, og mangler gnist for det som før var attraktivt og utfordrende.
Du kjenner krav og krav og krav. Andre mennesker føles som blodigler. Arbeidsoppgaver som uoverkommelige. Det hele er grått.

Utbrenthet omhandler 3 faktorer: emosjonell utslitthet, distansering/kynisme og tvil på egne evner.

Noen er mer utsatt for utbrenthet enn andre
Har du en tendens til å ta mye ansvar og investere mye følelser i jobben?
Har du en tendens til å klandre deg selv dersom jobben ikke utføres etter dine standarder?
Har du en tendens til nevrotisime; personlighetstrekket som omhandler bekymringer, grubling, engstelse?

Ofte er det jobben som har tært på over for lang tid
Arbeidsbelastning er funnet å ha stor betydning for utbrenthet.
Og da er det ikke nødvendigvis den objektive arbeidsmengden,
men personens opplevelse av den, ressurser til å takle oppgavene, personlighet og tendens til å tvile på egne evner.

Ofte er det en terskel for arbeidstaker å snakke personlig med sjefen.
Det er ikke pålagt deg å gjøre det.
Og noen ganger er det et dårlig forhold til sjefen som kanskje er med på å skape den mentale utslittheten.

Men oftere enn man selv tror er sjefen en person som har vært gjennom en vinternatt før.
En som ønsker å vite litt om personens opplevelse av arbeidssituasjonen, og legge til rette dersom belastningene er for høye. Legen kan hjelpe i en slik samtale, enten direkte eller indirekte.

Kynisme
Det er funnet at helsepersonell er av den yrkesgruppen som er mest utsatt for emosjonell utmattelse.
Og en måte å løse utfordringene kan være å distansere seg.
Til en viss grad er det viktig, for ikke å ta med jobben hjem.
Ingen takker deg dagen etter, dersom du har ligget hele natten våken med tårer over pasientens lidelse eller frykt for dens liv.
Så å «bli tøffere» eller «hardiness» har vist seg å være en beskyttende faktor mot utbrenthet!
Men faren er tilstede for kynisme, og det er i relasjonelt arbeide uheldig.
Medfølelse bør være tilstede og hvis en bare merker «ork» er det mye viktigere å trappe ned på arbeidsoppgaver enn å produsere for full maskin.

Det er bare det at det ikke er alltid lett å legge til rette.
En sykepleier på nattevakt kan ikke si at hun bare vil hjelpe halve sengeposten, og studere resten av tiden.

Enden på visa i dag er at utbrenthet er leit, men hyppig
Det handler om en flamme som er slukket, og en endring av karakter har sneket seg frem.

Da er det viktig å søke hjelp, og forsøke å få en god dialog på arbeidsplassen.
For det å fjerne seg fra arbeidslivet kan være å legge en sten til byrden,
og kan medføre tilleggsbelastninger som økt tendens til selvbebreidelse og i enden av den trappen står depresjon.

Hva kan tenne flammen igjen?

Ta vare på deg selv underveis! Føler du at du er som et marsvin i bur, på et løpehjul. Hurtig tempo, oversikten mangler, og brått så er det kveld uten at pusten har vært via magen. Det viktigste for et godt liv er evne til en god latter og en god natts søvn! Begge er stressdempere! Klarer du ikke lenger glede deg, føle omsorg eller sove – kom deg raskt til noen du kan dele dette med, og vær problemløser! Kanskje har jobben din helseforsikring, slik at du har mulighet for psykologhjelp raskt og uten kostnad, kanskje har du råd til noen tusenlapper i forebyggende og behandlende hensikt (tenk bare på hva et vanlig helsestudio-abonnement koster, eller en olabukse!) og kanskje får du raskt hjelp via det offentlige helsesystem.

Trening
Jeg tilhører en yrkesgruppe som har en krevende jobb, spesielt innen sykehussystemet som krever et produksjonstall. De ser ikke på alvoret til klienten, på investerte tanker og følelser, men på antall mennesker vært i stolen hos deg den dagen. Det er skriving og mere skriving! Det er ikke mange give-me-5!

Hva gjør jeg? Jeg prøver å puste. Puste virkelig. Utrolig hvor vanskelig akkurat det skal være…. men det er vanskelig.
Jeg trener. Lytter til musikk mens kroppen får bøyd seg over pilatesballen.
En gang i tiden fnyste jeg av folk som sa at trening ga dem glede, og ikke var et slit. Nå, tenker jeg annerledes. Jeg tenker det er det viktigste jeg kan gjøre for meg selv, men det trenger ikke å være å sykle lange løp eller skigåing. Vi er forskjellige, og må finne vår egen ungdomskilde!

Deilig å vite at det snart er sommerferie, og at luften kan tas ut av denne ballen slik at jeg får plass til den i bagasjen når kofferten pakkes!
God helg. God sommer! Håper dere følger meg videre, om ikke gjennom sommeren så til høsten!