Utbrenthet er ingen egen diagnose.
Det har imidlertid trekk av både angst og depresjon i seg.
Det handler ofte om at det har vært stressorer (påkjenninger) over tid, som har medført en opplevelse av kronisk stress. Du kjenner deg sliten, det overskuddet som gjorde at du tok initiativ til grilling etter jobb er borte, du slår av telefonen og føler behov for hvile, ro. Irritasjon er hyppig gjest, du vil flykte, og mangler gnist for det som før var attraktivt og utfordrende.
Du kjenner krav og krav og krav. Andre mennesker føles som blodigler. Arbeidsoppgaver som uoverkommelige. Det hele er grått.
Utbrenthet omhandler 3 faktorer: emosjonell utslitthet, distansering/kynisme og tvil på egne evner.
Noen er mer utsatt for utbrenthet enn andre
Har du en tendens til å ta mye ansvar og investere mye følelser i jobben?
Har du en tendens til å klandre deg selv dersom jobben ikke utføres etter dine standarder?
Har du en tendens til nevrotisime; personlighetstrekket som omhandler bekymringer, grubling, engstelse?
Ofte er det jobben som har tært på over for lang tid
Arbeidsbelastning er funnet å ha stor betydning for utbrenthet.
Og da er det ikke nødvendigvis den objektive arbeidsmengden,
men personens opplevelse av den, ressurser til å takle oppgavene, personlighet og tendens til å tvile på egne evner.
Ofte er det en terskel for arbeidstaker å snakke personlig med sjefen.
Det er ikke pålagt deg å gjøre det.
Og noen ganger er det et dårlig forhold til sjefen som kanskje er med på å skape den mentale utslittheten.
Men oftere enn man selv tror er sjefen en person som har vært gjennom en vinternatt før.
En som ønsker å vite litt om personens opplevelse av arbeidssituasjonen, og legge til rette dersom belastningene er for høye. Legen kan hjelpe i en slik samtale, enten direkte eller indirekte.
Kynisme
Det er funnet at helsepersonell er av den yrkesgruppen som er mest utsatt for emosjonell utmattelse.
Og en måte å løse utfordringene kan være å distansere seg.
Til en viss grad er det viktig, for ikke å ta med jobben hjem.
Ingen takker deg dagen etter, dersom du har ligget hele natten våken med tårer over pasientens lidelse eller frykt for dens liv.
Så å «bli tøffere» eller «hardiness» har vist seg å være en beskyttende faktor mot utbrenthet!
Men faren er tilstede for kynisme, og det er i relasjonelt arbeide uheldig.
Medfølelse bør være tilstede og hvis en bare merker «ork» er det mye viktigere å trappe ned på arbeidsoppgaver enn å produsere for full maskin.
Det er bare det at det ikke er alltid lett å legge til rette.
En sykepleier på nattevakt kan ikke si at hun bare vil hjelpe halve sengeposten, og studere resten av tiden.
Enden på visa i dag er at utbrenthet er leit, men hyppig
Det handler om en flamme som er slukket, og en endring av karakter har sneket seg frem.
Da er det viktig å søke hjelp, og forsøke å få en god dialog på arbeidsplassen.
For det å fjerne seg fra arbeidslivet kan være å legge en sten til byrden,
og kan medføre tilleggsbelastninger som økt tendens til selvbebreidelse og i enden av den trappen står depresjon.
Hva kan tenne flammen igjen?
Ta vare på deg selv underveis! Føler du at du er som et marsvin i bur, på et løpehjul. Hurtig tempo, oversikten mangler, og brått så er det kveld uten at pusten har vært via magen. Det viktigste for et godt liv er evne til en god latter og en god natts søvn! Begge er stressdempere! Klarer du ikke lenger glede deg, føle omsorg eller sove – kom deg raskt til noen du kan dele dette med, og vær problemløser! Kanskje har jobben din helseforsikring, slik at du har mulighet for psykologhjelp raskt og uten kostnad, kanskje har du råd til noen tusenlapper i forebyggende og behandlende hensikt (tenk bare på hva et vanlig helsestudio-abonnement koster, eller en olabukse!) og kanskje får du raskt hjelp via det offentlige helsesystem.
Trening
Jeg tilhører en yrkesgruppe som har en krevende jobb, spesielt innen sykehussystemet som krever et produksjonstall. De ser ikke på alvoret til klienten, på investerte tanker og følelser, men på antall mennesker vært i stolen hos deg den dagen. Det er skriving og mere skriving! Det er ikke mange give-me-5!
Hva gjør jeg? Jeg prøver å puste. Puste virkelig. Utrolig hvor vanskelig akkurat det skal være…. men det er vanskelig.
Jeg trener. Lytter til musikk mens kroppen får bøyd seg over pilatesballen.
En gang i tiden fnyste jeg av folk som sa at trening ga dem glede, og ikke var et slit. Nå, tenker jeg annerledes. Jeg tenker det er det viktigste jeg kan gjøre for meg selv, men det trenger ikke å være å sykle lange løp eller skigåing. Vi er forskjellige, og må finne vår egen ungdomskilde!
Deilig å vite at det snart er sommerferie, og at luften kan tas ut av denne ballen slik at jeg får plass til den i bagasjen når kofferten pakkes!
God helg. God sommer! Håper dere følger meg videre, om ikke gjennom sommeren så til høsten!
