Hva sitter vi igjen med når vi runder 80 år?
Sterke minner om dagen barna ble født. Lykken. Uroen. Smerten. Styrken. Kjærligheten. Huden.
Sterke minner fra aktive barneår?
Sterke minner fra jobb?
Fra samfunn?
Fra parforhold?

Men kommer jeg til å huske dagen i dag?
Dagen når jeg får gå sammen med min 5 år gamle datter.
Til barnehagen.
Hvor hun ber meg ikke tråkke i hennes fotspor.
Hun liker å se dem etter seg i snøen.
«Her har bare jeg gått i dag» sier hun stolt.
Vi ser på hundespor.
Hun later som at hunden skal samme sted som henne. Som oss.
Hun later som hun er stor og går alene.
At jeg er en forbipasserende som beundrer den store jenta.
Jeg smiler.
Hun ler.
Vi sier hadet.
Hun vinker i vinkevinduet.
Jeg går.

Vinterdis
Solen er vintergul når jeg går hjem.
Lysegul. Og lav.
Det er dis.
Helt hvite trær.
Frostrøyk.
Vakkert.
Jeg savner henne allerede.
Jeg ser på sporene hennes.
Små barneføtter.

Kommer jeg til å huske slike dager?
Hverdagene?
Det er de det er mest av.
De små gylne øyeblikkene.
Uten et bilde som kan dokumentere… blir det bare mitt lille pust i kroppen.
Som ingen kan se. Som ingen kan kjøpe. Som jeg ikke tjener noe på.
En liten pust av meningen med livet.

Det er lite som er hetere enn en debatt om foreldrestil.
«Curligforeldre». «Tigermødre», se: Tigermamma

Det er lite som er mer dogmatisk enn merkelapper på generasjoner,
«dessertgenerasjonen», «generasjon-meg», «generasjon-ran».

Merkelappene besitter ofte en del negative karakteristikker.
Lettere å være kritisk enn positiv kanskje?

Hva med minimalistisk foreldrestil da?
Hva er det?

Det er jo nok en merkelapp – et navn – på noen som gjør ting med en litt motsats til trenden.
Men så blir det kanskje en ny trend.

Minimalistisk foreldrestil handler om å ikke legge opp så mye for barna.
Det er bevisst få planer.
Mye tid og rom.
Lite TV og dataspill.
Få aktiviteter.

Et mantra innen dette levesettet: «Barn har godt av å kjede seg. De blir kreative av det. De tar ikke skade av det».
Et annet mantra: «Tingene skal ikke få styre oss. Barna trenger ikke alle lekene, alle tingene. Det er et kjøpepress, barna klarer ikke styre seg i jungelen av reklamer og tilbud. Tingene kan begynne å eie oss, i stedet for at vi eier tingene».

Så, mens de såkalte Curlingene har planene klare for de små, og bringer dem hit og dit.
Og Tigrene har høye ambisjoner og er målbevisste på barnas vegne – og setter mange restriksjoner.
Så er Minimalistene litt mer tilbakelente. De styrer med å ikke styre. De velger det enkle, og tenker at det kanskje er det beste.

En blanding kan jo være bra?
Hvor barna får leke fritt, men allikevel får hjelp til å bli sett på sine styrker og talenter og motiveres på vei – ut fra kjedsomhet og inn i en god struktur? En god balanse mellom veiledning og frihet?

Jeg ble kontaktet vedrørende om jeg var «en minimalistisk mor».
Og om jeg sto for «en minimalistisk foreldrestil» som psykolog.

Jeg måtte si at jeg nok ikke er så ekstrem – og nok ikke tilhører noen retning.
Men… at jeg er bevisst på kulturen vi lever i, og at gruppepress alltid er tilstede – og at man må tenke sjæl!

Jeg tenker at den organiserte aktiviteten er bra, hvis foreldrene liker det.
Hvis foreldrene blir slitne av det, så kan det bli negativt for alle.
Jeg tenker at kjedsomhet kan bli kreativt, dersom man legger en del ting til rette for det.
Og jeg tenker at å være emosjonelt tilgjengelig er viktigere enn det meste!
Å se barna – hjelpe dem hvis de strever – legge til rette – ha det trivelig –
men ikke være redd for å gi dem akkurat den oppveksten du ønsker med de verdiene du er opptatt av.

Jeg er opptatt av å være en del sammen.
Og å være en del alene.

Men om det er minimalistisk – det vet jeg ikke.
Maximalist på å være tilstede, la dem lage hytte av sofaputer, og herje i skogen.
Minimalist på å alltid ha helgene fulle, kjøpe masse ting, eller ha plane