Jeg husker jeg lærte at de virkelig deprimerte blir verre på våren. Men antagelig stemmer det ikke. Forskningen er litt sånn, ett studie viser det – et annet noe annet. Man må som regel ha mange studier med samme forskningshypotese, og «legge dem sammen» (i en meta-analyse) for å få et funn man kan ha tillit til.
Jeg undersøkte for eksempel om det var noe som virkelig het «vinter-depresjon», eller om det var et folkelig uttrykk for litt kulde/mørke-blues. Noen mente at det var indikasjoner for sesongdepresjoner, hos en viss prosent av oss. Andre mente at da burde det jammen være mindre depresjoner i Italia, som har lite mørketid og november-slafs. Det eksisterer en usikkerhet om det fins, rett og slett.
Vel, psykisk helse er mangefasettert, og det man kanskje kaller «depresjon», trenger ikke være det i klinisk forstand. Det kan være mer den naturlige følelsen av tristhet, sorg og sinne – i en vanskelig situasjon. Når kjæresten gjør det slutt, og du kjenner hjertet vri seg og tårene hoppe ut av øyet, er det smerte – men sjelden depresjon.
Uansett, jeg sitter her på Aker Brygge. Ser utover fjorden, ser på folk og tenker at «alle har sitt». Jeg hadde en veileder som gjentok et svensk sitat, utallige ganger: «det er synd på Mennesket», sa hun på svorsk. Jeg likte ikke sitatet. På en måte er jeg enig, vi er mer klar over livet og døden – enn bien. Selv om det åpenbart er mer synd på bien for tiden, som faktisk står overfor sin dommedag, tror vi ikke den er bevisst det når den våkner om morgenen. Vi vet jo ikke, naturligvis. Men vi tror at vi er de mest tenkende, åndelige, bevisste vesener på planeten. Mange av oss tror det i alle fall. Uansett, jeg likte ikke sitatet fordi jeg syns vi også er heldige. Vi får mange vårer og mange opplevelser.
Det som er dumt med å være deprimert på våren, er at avstanden til de andre øker. Jeg sitter med et stort smil, gleder meg over de små tingene som at det er lenge til neste snømåking. Andre går rundt og smiler, løper, kysser, prater. Men jeg ser en som sitter der helt alene, sørgmodig. Forhåpentligvis er det «bare» kjæresten som slo opp, og ikke den blodtørstige depresjonen som suger livet ut av en. Hvis det er det siste, det mørke, som ikke får deg opp av sengen, uten noen grunn, bare fordi noen slo av lyset, så søk hjelp. Man skal ikke klare alt alene, selvom vi stort sett kommer oss opp på egen hånd.
