Kategoriarkiv: Barndom

VÅKN OPP

Det er nå
Han dultet i meg. Det er nå.
Himmelen brenner.

Det var irriterende.
Sint for å bli vekket.

Senga og søvnen var tung å komme ut av.
Tøflene kalde.

Gå frivillig ut.
I 15 minus.

Den store boblekåpa ble dratt på.
Hun angret seg.
Stønnet.
Mer irritert.
Så tåpelig.
Ut av senga, for hva?
Nok en naturopplevelse?

Det luktet kaldt.
Det knitret under tøflene.
Frostrøyken på utpust.

Dans
Søvnen føyk vekk fra øynene i det de vendte blikket oppover.
Dansen på himmelen, mellom grønt, rosa og hvitt.

Brått var det hele over.
Nordlyset hadde vel danset videre til andre steder.
Eller blitt borte.

Hun så på ham som hadde dratt henne ut av drømmeland.
Smilte. Lenge.

Rutinevelde
Det er viktig med rutiner, spesielt når man har ansvaret for barn.
For at kabalen skal gå opp, for forutsigbarhet og for økt trygghet.
Rammer er godt å ha.

Så jeg stemmer for rutiner i hverdagen.
Men noen ganger tenker jeg at spontaniteten kan gå tapt.
Når klokka ser ut til å styre.
Når reglene overskygger.
Boksen blir trygg.
Kanskje trang?

En gang i ny og ne, er det godt å bryte rutiner.
Ikke med ekstra godteri, ekstra tv eller 2 timer ekstra dataspill kanskje?
Men en ekstra opplevelse, om det så er midt på natta.

Takk for nordlyset,
du som var
ikke rutinenes far.

Generation-me: uten vansker i bagasjen?

NAVE
Det er kommet et nytt begrep inn i samfunnsdebatten. Et nytt verb inn i norsk ordbok.
Å nave.
Det betyr å motta penger fra NAV. Antakelig må man legge til, at man naver når man kunne ha jobbet.

En ung mann ved navn Vegard Skjervheim skrev en kronikk i Dagbladet for et par måneder siden. Den lød tittelen: En trygdesnylters bekjennelser. Der innrømmer at han til tross for mye godt i bagasjen ikke klarer å livnære seg selv. Han sier at dessverre ble forventningene for høye i møte med realitetenes begrensninger.
Det ble et realt mageplask.
… og nå går hverdagen hans ut på å kjenne etter hvilke humør som dominerer sinnstiltanden, mens han ”naver”.

Mange undrer seg om det er for enkelt å ty til NAV, og at det som egentlig var ment å være en hjelp medfører økte vansker- for en viss gruppe. De unge, med lettere psykiske vansker. De med høye forventninger til å realisere seg selv og som merker en diskrepans mellom realitet og drømmer.

Noen spør seg, har vi skapt en generasjon-meg, som ikke er utrustet med tålmodighet og tro på hardt arbeid? En generasjon som ikke er innstilt på rutinedager og vanskelige dager?

Bør vi gi barna en vanskeligere oppvekst for å vokse mer?
En av fjorårets mye omtalte og debatterte bøker var “Battle Hymn of the Tiger Mother” av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina.
Hun har selv nådd langt, er professor i jus på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i “vestlige land” og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Hun mener amerikanerne duller og «curler», og pakker både puter og bomull under barnas armer. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma!

Unni Lindell sier i et portrettintervju i DN at det vanskelige følelsesmessige klimaet i barndomshjemmet skulle vise seg å bli nøkkelen til alt. «Hvis du ikke har noe bagasje, hva skal du skrive om da?» sier forfatterdronningen.
Vil ikke til psykolog: Hun sier at hun vel har en del å bearbeide, men har valgt ikke å gå til psykolog. Hun vil rett og slett ikke rydde opp i sitt indre. Uroen er verdifull for skrivingen. Hun velger å bruke den urolige bagasjen til å skape.

Isabel Allende, en annen sterk forfatter, sier at barn ikke bør ha det for godt. Barn vokser på smertefulle opplevelser, sier hun.

Samtidig vektlegger de begge at barn trenger trygghet, trygge voksne, og at det er det beste foreldre kan gi dem.

Jens Bjørneboe skal ha ytret noe lignende om motgangen. Han ville ha sin uro i fred. Det var kraft i den. Ingen skulle behandle vekk den.

Gjør motgang mennesker sterkere og mer skapende?
Livet byr naturlig på mange utfordringer. Selv om vi lever tryggere enn zebraen på savannen, er også mennesker i en kamp. Om trygghet, tilhørighet, behov og moral.

Det er ingenting enkelt ved noens menneskeliv. Alle møter motgang. Intet hjem er uten sorg eller smerte. Den kan være taus, skjøvet under teppet eller oppe i dagen. Livet er forgjengelig, selv for de rike, og vi mister alle noen vi er glad i.

Der jeg mener at vi har litt å lære er at vi trenger å være tydelige voksne om at ting ikke kommer gratis, om at det er viktig med hard jobbing og selvstendighet. Det blir skivebom å gi unge tro på at de kan bli hva de vil, at alle er spesielle, at alle har store talenter. Det er å gi barna en tro på at de kan jobbe med hva de måtte ønske. Grafisk design, mote, musikk, teater, skriving, modell, fotografering. Hva det måtte være.

Det viktigste med en jobb er vel i bunn og grunn, hvis vi skal stikke fingeren i jorda, å tjene penger til mat, bo, leve. Deretter er det et viktig gode å gjøre noe som er givende for en, som er i tråd med evner og som gir mening. Det å gi ungdommer en erfaring med at lommeboken ikke er uendelig, og at penger jobbes hardt for- det bør snakkes om. Og man kan aldri snakke for mye med barna sine om livets utfordringer. Kjærlighet er ikke nok, drømmer er ikke nok- arbeid må til. Og som mange arbeidstakere erfarer; utfordringer i arbeidshverdagen er givende og stimulerende!

Sykeliggjøring av følelseslivet?
Det er vanligere og vanligere å ønske psykologbehandling. Det er en anerkjennelse til alle oss som driver med mental og følelsesmessig utvikling og vekst. Psyken er tatt på alvor, ikke som kroppens underdog, men som medsjåfør.
Imidlertid stiller jeg meg spørsmålet om hvilke forventninger som ligger i psykologbehandling, i tråd med forventninger til livet. Om de er for store, på begge områder.

Folk står gjerne i kø, månede etter månede for psykologbehandling i det offentlige, selv de med store ressurser.
Det er et økt press på inntak i det offentlige. Ikke nok folk. Ikke nok stillinger.
I Norge er vi i en særstilling på hva vi ønsker at det offentlige helsevesen skal gjøre for oss.
Mens det punges ut med 1200 kr for vesken og 2000 for buksen, er 800 kr for psykologtime i meste laget. Også her kommer det inn at en skal få et tilbud, som ikke krever så mye av personen selv.

Både foreldre og unge voksne kommer til å bli misfornøyde hvis de har forventninger om at psykologen skal ordne opp i alle vansker. Menneskelivet vil fortsatt være fullt av store utfordringer, selv etter at søvnen er kommet mer på plass. Selv etter at psykologen har mentalisert sammen med deg. Har vært med på å redusere frykt for å snakke i forsamlinger. Du vil ikke bli et lykkelig menneske- dag etter dag. Men kanskje fått en større trygghet på å håndtere relasjoner, arbeidsliv og ansvar.

Arbeidslivet er viktig- å nave er ikke det
Steve Jobs sa: ”Jobben din fyller en veldig stor del av livet, og den eneste måten du virkelig kan bli lykkelig er hvis du gjør det du mener er en bra jobb. Og den eneste måten du kan gjøre en bra jobb på, er hvis du elsker det du gjør. Har du ikke funnet det enda, fortsett å lete. Ikke fall til ro.”

Det er nydelig å høre et menneske som har elsket jobben sin. Han var heldig. Dyktig. Hardt arbeidende. Men at det kan generaliseres til at vi alle kan ha det slik, at vi elsker vår jobb, kan være et problem. I noen faser av livet vil det være vanskelig å gi full guffe på jobb, lange dager og spennende karriere. Småbarna hjemme trenger sine foreldre, og det er en kabal å få det hele til å gå sånn passe opp. Jeg vil tørre å hevde at mange ikke elsker sin jobb. Å fortsette å lete er fint, men ikke på den måten at man slutter å jobbe der man er. Å nave i mellomtiden var neppe det Jobs så for seg heller.

Faktisk har svært mange studier konkludert med at det å være utenfor arbeidslivet over en lenger periode øker forekomst av psykiske lidelser. Lettere psykiske lidelser forverres. Lite blir bedre av hvile og tilbaketrekking. Også for mennesker med alvorlige psykiske lidelser øker forekomst av tilleggsdiagnoser dersom de mottar uføretrygd. Trygd kan være konstruktivt hvis det kombineres med tiltak, men her er det jo et spørsmål om NAVs kapasitet, byråkratiets tidskrevende sannhet, og individets vilje til å bli med på det.
Unge mennesker på trygd, uansett type trygd står i fare for å falle utenfor samfunnet. Ensomheten øker. Sosial angst øker. Depresjon øker. Såpass mye vet vi.

Det er ingenting som kommer gratis i livet. Life is hard and than you die 😉 Så det gjelder å finne sine styrker, og satse på en trygg hest og deretter bygge seg opp i det små og se om man faktisk kan leve av sin hobby. Noen gjør jo det.

Les også:
Hvorfor ikke være tigermamma

Fantasi: ressurs og sårbarhet

Sjøormen
Jeg sitter med bena plantet på Seljord. Sjørormen skal leve i dette nydelige vannet. Sjøormen valgte jammen et unikt sted. Vakre fjell omkranser innsjøen. Telemarksdialekten er samstemt med naturen.

Barna ser med store øyne når jeg forteller om sjøormen fra Seljord. Jeg glemmer meg litt, og er langt inne i en spennende verden. Sjøormen var større enn det lengste tog, med lysende øyne og røtter tilbake til dinosaurtiden. En rest av oldtiden. En dag var en stakkars roer ute i vannet, skulle prøve fiskelykken for en ekstra god kvelds til barna. Men på kroken kom ikke en fjellørret. Ut fra vannet kom en skapning så stor, med lysende øyne og når mannen ikke trodde den kunne bli større, reiste halsen seg ennå lenger, så høyt at den nesten stanget med månen. Mannen holdt på å tippe båten. Han ropte på Gud, deretter sin gamle mor, deretter ga han opp. Sjøormen tok mulen inntil mannen, lagde noen rare lyder og ga seg deretter i vei. Det var et storslagent syn der den buktet seg lydløst i vannet, med spor av drage på ryggen sin. Brått hørtes et plask, og deretter var alle spor borte. Mannen satt med munnen åpen, kroppen var paralysert og hjertet slo på sitt raskeste noen sinne. Der satt han, i lang tid, før han fortumlet seg hjem til huset. Siden den gang har sjøormen vært den mest berømte skikkelsen i Telemark. Og nyheten har nådd verden rundt, og alle håper å få se spor etter dragens, dinosaurens og mammutens havslektning.

….Og jammen tror du ikke at jeg – der oppe i utkikkstårnet- fikk et glimt av den store fryktinngytende skapningen der den buktet seg majestetisk gjennom bølgene. Jeg skalv i knærne, og kjente et sug i magen. Jeg trodde ikke på sagnet før i dag, og nå kan jeg aldri bli den samme.

Ops… Barnesinnet. Så grenseløst, rikt og sårt
Barna glemte jeg mens jeg fortalte. Brått så jeg fire store øyne, som hadde glemt å blunke siden historiens begynnelse. Jeg tenkte: å nei. Nå gir jeg dem litt av min akilleshæl. Fantasiens verden som både skremmer og skaper.

Fantasi og sårbarhet, hånd i hånd
I aftenposten kunne jeg i går lese at psykologer har forsket på fantasi og sårbarhet. Skuespillere ble funnet å være mer sårbare enn andres yrkesgrupper, men også med høyere evne til fantasi og innlevelse. De tolket funnet som at yrket påvirket dem – og de ble mer følsomme, at det å leve seg inn i andres følelsesliv og bruke kreativiteten aktivt, økte fantasievnen.

Sterk fantasi er ikke som psykosen. Fantasiene er tankespill, hvor individet vet at det er noe selvlaget. Men det går allikevel ikke et skarpt skille. Alle med sterk fantasi vet at det påvirker realiteten. Å gå i mørket kan medføre problemer, hvor tankespillet kan ta av, litt styrt av frykt. For eksempel. Eller at dagdrømmene er bedre enn historietimen. For eksempel.

Tilbake til barnesinn og oppdragelse
Bør barn egentlig lese mer faktabøker og mindre eventyr? Er det uheldig med tankespillet? Eller er det utviklende? Skaper det sårbare mennesker? Eller sterke mennesker? Rike?

Det kan være nyttig å tenke gjennom hvilke eventyr en presenterer for barna. «Det ble folk av oss også» sier broren min når jeg sier at eventyrene jeg fikk ta del i som liten var i skumleste laget. Femhoders troll, stemødre som ville drepe for å være vakrest, forkledde skikkelser og svart-hvitt tenkning. Men «folk» er vi jo fra før. Ingen kunst å bli voksen, men følelsesivet er avansert og finurlig. Verdt en gjennomtenkning…. Så… På slutten av historien sørget jeg for å si at jeg fant på litt for å gi dem spenning.

Men akkurat når det gjelder denne sagaen er den jo faktisk også sann, og jeg kan jo ikke lyve heller. Ryggen var dekket av de vakreste mønster og bevegelsene som en danser. Det er klart at den bor der, og alltid vil gjøre det. Så.. realiteten må jo bare frem!

Hvorfor ikke være "Tigermamma"?



Tigermamma; får du noen assosiasjoner?


Tigeren er det største kattedyret, hun er en formidabel jeger, men lever under harde kår. Mange tigerraser er utryddet, og de som er igjen er fredet. De må jakte, og det er mange farer. Tigermamma passer på kullet sitt på egen hånd, og må lære dem å ta ansvar for seg selv fra tidlig av. Det er «loven om den sterkeste rett», som gjelder. Passer hun for godt på dem, kan det bety døden for dem alle. Hun er nødt til å jakte, og de er nødt til å lære.


Men tigermamma er her ment i overført betydning, som betegnelse på en oppdragerstil for oss på to ben. Det verserer stadig noen betegnelser på foreldrestil mellom kulturer og generasjoner. ‘Tigermamma’ står nok som en motsetning til ‘curling-mamma’, hun har ikke rykte for å skape glasur- og dessertbarn, hun menes å skape strebere som blir sterkest!


Så; hvordan gjør tigermamma dette?  


En av årets mye omtalte og debatterte bøker er «Battle Hymn of the Tiger Mother» av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina. 
Hun har selv nådd langt, er professor i juss på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i «vestlige land» og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma! 


I boken om «Tiger mother» skriver hun om en episode med datterens pianospilling, hvor datteren ikke mestrer stykket. Datteren har lyst til å gi opp, har lyst å gjøre andre ting, taper motivasjonen for å øve til det sitter. Da viser tigermor seg frem, hun sier «nei, dette kan du og skal du klare. Om du så må sitte her hele natten». Dukkehuset ble kastet ut av huset, det ble videre truet med å fratas goder, til og med mat. Beskjeden var at pianostykket skulle sitte, koste hva det koste ville! 


Hva ble resultatet? Datteren klarte det til slutt hun. Hun skal siden ha fått økt motivasjon for  pianospilling. Det beskrives flere lignende episoder, med terping på mattestykker til langt over leggetid, kaste tegninger som ikke er gjort med maksimal innsats, og ja: i dag vet barna å gjøre sine ting ordentlig. 
Det gir jo mening.


Så da er vi ved konklusjonen. Amy Chua har vist å ha rett. La oss kaste ut yndlingsbamsen når barnet ikke klarer å lære seg å lese. En puslete tegning, den krøller vi sammen. Dette handler om å gjøre dem en tjeneste, gjøre dem klar for livet der ute. 
For jeg er enig i at styrke, det er bra! Måloppnåelse er også bra! Å bruke sine evner er flott! Hvorfor ikke tommelen opp? Vi vil jo ikke ha en lat generasjon som ikke har lært å streve for å nå gode resultater. Vi vil ikke ha en gjeng med uføretrygdede sofaslitere, som er gode på WoW og chatter raskere enn lyset, men må leve på lommeboken til mor og far eller staten (vår felles lommebok).


Tommelen ned


… bare en bitteliten ting før vi lærer fra tigeren.


Hvilket miljø tigeren har levd i gjennom tiden har mye å si for hvordan tigermor har blitt nødt til å oppdra sine unger. La oss tenke oss at den istedet gjennom tusener av år hadde fått buffaloer servert, med en liten krokodille attåt, og rådyr til dessert. Det kan hende at tigermamma hadde blitt mykere, fordi at miljøet ikke krevde den harde vei. 


Til sammenligning er det store forskjeller i det politiske system mellom Kina og mange «vestlige land». I et kommunistisk regime med diktatorisk regi på folket er det kanskje nødvendig å ha en hardere stil for å møte samfunnets hardhet, skal du opp og frem må du være et særdeles talent, ellers blir du en del av arbeiderne.  


Tigermamma er autoritær – skaper lydighet og frykt


I psykologifaget har man 4 begreper for forskjellige oppdragerstiler: Autoritær, autoritativ, tillatende og forsømmende.


Den autoritære har stor grad av kontroll kombinert med kulde.
Den autoritative har stor grad av kontroll kombinert med varme.
Den tillatende har lav grad av kontroll kombinert med varme.
Den forsømmende er lav på begge.


I autoritære samfunn er ikke stimulering til egen-tenkning den som verdsettes høyest. Det er ikke sosialt ønskverdig å reise et par år for å oppleve verden, før en velger utdannelse. Det er kanskje ikke religionsfrihet eller ytringsfrihet. Kanskje jobber flere hardere. Men i vårt samfunn, det som vi må ta hensyn til i oppdragelse av våre barn, er den autoritative oppdragerstilen funnet suveren. For intellektuell tenking, nyskapelse av produkter eller kunst, videreutvikling av et bærekraftig og åpent samfunn, er opplevelsen av individenes autonomi og livskvalitet av stor betydning. For å skape de beste muligheter er den autoritative oppdragerstilen også den som gir økt prestasjonsevne. Dette skaper en motivasjon for å prestere som ikke er basert på frykt. Og som kjent; en indre motivasjon tenderer over tid å danke ut en ytre motivasjon. 

Til dere mammaer og pappaer: Gi varme bak kontrollen! Da øker du sjansen for at de unge oppvoksende viser god karakter, jobber med god arbeidsmoral og dyktighet, med godt utviklet autonomi som ratt. Som min rektorpappa sa til meg når jeg for første gang fikk en bemerkning på oppførsel i meldeboka fra ungdomsskolen. Det sto: Kristina arbeider godt men er i overkant selvstendig og lystrer ikke alltid regler og kan snakke litt mye i timen. Da sa rektoren: «Gratulerer Kristina, du er flink men ikke lydig! Jeg er stolt av deg». 
God kveld.