Kategoriarkiv: Arbeid

Yrkesvalget: Du blir hva du er!?

Det er gammelt nytt at det vi tenker påvirker våre følelser. Tenker du på noe hver dag, som i et langt spesialisert studie eller i en yrkeshverdag, så påvirker det ikke bare følelser men hele din opplevelseverden. Hva du legger merke til i dine omgivelser, hva du leser ekstra nøye i din morgenavis, hvilke nettsider du stadig er innom. Det er også vel kjent at det du gjør påvirker det du tenker. Det har vi vel alle kjent på kroppen? Og gjør du noe veldig mye, som i ditt yrke, så påvirker det deg en hel del.

Ett av de første spørsmål i en smalltalk med et nytt menneske er: Hva er det du jobber med da? Jo, jeg er bilmekaniker. Sykepleier. Synsk. Matematiker. Lærer. Barnehageassistent. Elektriker. Forsker. Offiser. Politi. Og… Psykolog.
Det sier ikke alt om et menneske, interessene kan være så mange utenom jobben, men litt forteller det jo.

Jeg har begynt å lure på om jeg skal varierere hva jeg sier jeg jobber med, litt for eksperimentets skyld og litt for å få andre responser enn det vanlige. Kanskje si: pilot. Og se responsen.

Oi- ville de kanskje sagt. Hvordan er det? Og jeg ville svare; joda. Jeg har opplevd mye turbulens i mitt liv. Ikke mange kvinner som er piloter faktisk, men jeg har klart å finne min plass. Opp tidlig, mye reising, og savn etter min familie hjemme. Det er ikke det sted jeg ikke har satt mine føtter. Verden er for meg liten. Og du da?

Da jeg var 18 år følte jeg på den ene siden at verden lå for mine føtter. Jeg hadde dårlig tid, måtte rekke å oppleve verden. Fort.
Den trygge men etter hvert ensformige skolehverdagen var over, og nå lå yrkesvalg som et av de viktigste valgene foran meg.
Journalistikk. Kriminologi. Juss. Medisin. Psykologi. Biologi.
De dagene jeg drømte meg bort var det andre fag og yrker i mine tanker. Kunstfoto, filmskaper, skuespiller, forfatter.
Men siden kontoen var tom og bena sånn halvveis plantet på jorda, søkte jeg meg mot det som jeg anså mer realistisk å kunne fylle lommeboken min godt nok til selvstendighet.

Jeg var veldig usikker.

Det jeg ikke ante.. det var hvor mye mitt fagvalg skulle komme til å påvirke meg.
For min del daglig dose teori om arten mennesket. Menneskets utvikling. Gener og miljø. Grunnleggende behov hos spedbarnet. Traumer og andre lidelser. Tanker og språk. Følelser. Barndom og alderdom. Relasjonenes betydning, og ikke bare de faktiske relasjoner men de ubevisste relasjoner inni deg til de internaliserte figurene. Den terapeutiske metodikk- behandlingen av lidelser.
Og for ikke å snakke om hverdagen. Yrket. De menneskelige møtene. Lyttemodus. Kreativ tenkning. Forståelse. Romming.
Oi- ja, det former meg visst.

Hørt om speilnevroner? Morsomme saker det der. Vi har nerveceller i hjernen som spontant reagerer på andre menneskers uttrykk. Ser vi en som gråter, fyrer speilnevronene våre slik at vi «merker» gråten. Vi gjenkjenner den andres tempo og positur. Og føler….det på oss. Gjenkjenner oss selv i den andre og toner oss inn.
Fordi vi bryr oss ja, men godt hjulpet av at vi er utviklet til å være empatiske av natur.

I mitt yrke er inntoning noe av det viktigste arbeidsredskapet. Vi gjør bruk av empati i stor grad. Inntoning og speiling, men ikke fullstendig. Servere noe annet også, for å bidra til motsatt speiling. Ikke sant.
Men en ting som jeg merker er at når jeg jobber med det jeg gjør, så er det viktig:
å bevege meg etter jobb for å få blodet til å renne hurtigere gjennom årene mine etter mange timers sitting, tenking og lytting.
å le etter jobb
å leke etter jobb
å danse

Ikke misforstå; givende er det! Men jeg vil ikke bli sementert inn i en lyttende postitur.
Tross alt: det er mitt yrke, ikke hele meg.

Men hva hvis jeg helt faktisk hadde vært pilot; hva da? Flydd over alle kontinenter. Blitt vant med fugleperspektivet, rent konkret. Lette og lande. Tidlig opp og mye reising. Hva da? Jeg hadde tenkt andre tanker.
Bloggen min ville kanskje handlet om høyder, trykk, metrologi, farger, sollys, flyplasser, rutiner – og om mennesker med forventning og stress?

Eller er jeg for overfladisk nå? Undervurderer jeg at mitt egentlige jeg ville kommet frem til overflaten sakte men sikkert?
Ville jeg ha vært piloten som personlig tok meg av mannen med flyskrekk, damen med klaustrofobi, og jenta med separasjonsangst? I hver ledige stund ville jeg sendt noen hyggelige og beroligende meldinger over lydanlegget.
«Godmorgen, dette er Kristina Pilot. Jeg har jobbet som pilot i mange år, og dette er en av mine mange Australiaturer. Det er vanlig med litt stress i løpet av flyturen. Barn som gråter må få gråte, men må også få trøst. Hvis det er noen fobikere her kom til meg så tar vi en pep-talk. Hvis noen lurer på hva de vil gjøre med livet sitt når de lander på australsk grunn så har jeg tatt mine reiser og det er meg en glede å ta en session. Jeg er noen ganger usikker selv når turbulensen kommer, men utrolig nok håndteres kriser bedre enn vi tror. Så bekymring har ofte ingen gevinst eller nytte. Dersom du har et alkoholproblem kan du si det over callingen, og da vil jeg oppfordre de andre gjestene her til ikke å ta en dram, av hensyn. Vel møtt, vi sees igjen».

Haha, nei- jeg tror ikke jeg ville blitt en psykolog i pilotforkledning. For selv om jeg sikkert ville vært opptatt av menneskers atferd og følelser, ville jeg som dominoeffekt av mitt studie, mine kolleger og arbeidsoppgaver, sakte men sikkert tenkt noe annerledes tanker og oppfattet verden noe ulikt fra nå. Fordi omgivelser påvirker oss.

God søndag, enten du er brannmann eller journalist. Du blir litt hva du er, men kan motvirke totaleffekten ved å ha mange interesser i sprikende retninger!!
Diett:
Dyrke dine vanlige interesser: faget, jobb, familie, venner.
Utfordre deg med nye interesser: nytt kurs i noe annet, gjør noe for første gang igjen, som: helt ny saus til dagens middag, les nyheter du ikke før klikker deg inn på, ny hobby.. Ja, så blir vi ikke helt hva vi jobber med…! Bare litt.

Follow my blog with Bloglovin

En hyllest til den usynlige jobben

En hatt å ta av seg
Jeg går ikke med hatt. Men hadde jeg gjort det ville jeg tatt den av.
For dere.
Mine kolleger.
Dere går gjennom storm hver dag.
Dere lytter aktivt til den andre.
Antennene er godt utviklet hos dere mange.
Følsomheten for den andre nærværende.

Noen ganger røyner det på for dere også.
Dere er mennesker, søte dere.
Psykologer.
Psykiatere.
Sosionomer.
Psykiatriske sykepleiere.
Psykologspesialister.

Dere er laget av kjøtt og blod.
Intet blått i deres årer.
Vettet er ofte godt.
Følsomheten likeså.
Men blodet forstatt rødt.

Mye kritikk – lite oppmuntring i krigen
Det har vært en vanskelig reise å lese noe av det som skrives
om oss hjelpere i aviser, blogger, m.m.
I nødens stund må noen klandres.
Hva med hånden som prøvde hjelpe?

Det har vært ennå vanskeligere med arbeidslivet harde kår for en arbeidsmaur på bakken.
Det er lite som synes.
Det som telles er ikke kvalitet, men kvantitet.
Det som telles er ikke investerte følelser, men igjen: kvantitet.

Jeg er ikke ferdig ennå
Jeg som står på innsiden sammen dere på bakkeplan blir slått av varsomheten deres.
Av kunnskapen kombinert med vennligheten.
Av smerten når en pasient føler seg avvist eller ennå verre- tar sitt liv.
Hva kunne vært gjort annerledes, tenker dere.
Har jeg mislykkes?

Jeg tar av meg hatten for dere.
Jeg henger den på en statue av Arne, Thor, Gro, Ole, Olav V, Jonas eller Wenche- eller hvem dere måtte
ha som forbilder i deres liv.
Der passer hatten godt.
Dere vipper meg av pinnen med deres utholdenhet.

Hun sier hun elsker jobben sin,
der hun sitter med de vondeste traumer i sine arbeidstimer.

Han sier at han tenker på de etterlatte hver time i sine arbeidstimer.

Jeg sitter med beundring tilbake.

Mye usynlig jobb gjøres.
Av vanlige folk.
Rosen er ikke heftig.
Røde løperen har aldri blitt brukt.

Det hadde vært godt med diplom og medaljer.
Så her kommer en fra meg til dere.
Noen ord. Det kan telle det også. Når oppriktig ment.

Sign. Meg, 12.april-2012.

A4 -Join them

Observatøren – «de andre..»
Hun fant det interessant å observere menneskene. Hun så at de oppførte seg så likt. Hun så dem haste ut av toget alt for tidlig om morgenen, opp rulletrappen og i videre rask gange til en eller annen arbeidsplass. De var som maur. Det virket litt meningsløst! Det var et pussig fenomen! All den snakk om fri vilje, og de var som styrt utenfra, der de kjørte A4-stil. 
Hun smilte litt av dette livet de hadde, det ordinære. Hun skulle ha det annerledes. Sengen skulle være dekt med rød plysj, fremkallingsrommet skulle være fullt av nye geniale bilder, og de røde skoene skulle bære henne til himmels. Hun kunne ikke bli en del av massen.


Tiden kom hvor hun måtte opp, inn på toget, sitte trangt, bli puffet til uten et unnskyld. Det var å finne sin plass når dørene gikk opp, for så å gå i rekke til rulletrappen. Der sto hun stille på høyresiden, eller gikk på venstresiden. Hun hastet til arbeidsplassen. Hun tenkte over hva slags liv dette var, en arbeidsmaur, som styrt utenfra. «A4» hadde aldri klinget godt i hennes ører, og nå kjente hun at tomheten kom sigende. Dette var da ikke et valgt liv. Dette var da ikke slik det skulle bli. 


Vel inne på arbeidsstedet sto hun i kø for å ta seg en kaffekopp. Sammen med de andre. Deretter gikk de i samlet flokk til sine pulter. Det var et åpent kontorlandskap, og mange hadde 2 stykk fotorammer på plassen sin. Ikke hun. Hun skulle bare innom, før det store skjedde. Før A4 ble byttet ut til stjerneformat. Dette var bare en mellomstasjon sammen med maurene. 


Om gråsten og diamanter
Mens hun lengtet etter å begynne det mer meningsfulle livet, sto hun utenfor. En dag gikk hun innenfor. Hun ble kjent med ham! Han sa at A4 ikke fantes, ikke for deltagerne bare for observatørene. Han sa at det ikke føltes A4 å sitte på morgentoget. Det var musikk på ørene som han hadde valgt, som ikke han ved siden av lyttet til. Det var kaffen på akkurat hans vis i koppen; kaffe latte med lettmelk og 1.5 sukkerbit. Det var hans avis, hvor han valgte sitt lesestoff blant det mye presenterte. Han gikk med sine skritt, og kjente energi av steamen rundt seg. Det var hans tanker om den vakre soloppgangen. Det var hans snubling i fortauskanten. Stjerneformat følte han seg som. 


Det var da hun skjønte det. Hun hadde misforstått. Hun hadde som ungdom hørt at hun var lik alle de andre. At det var umodent å måtte ha Levi’s 501 som de andre. At man var bedre hvis man skilte seg ut. Det gjorde ikke hun. Men hun stilte seg litt på siden, og inntok observatør-rollen på seg selv. Hun følte seg latterlig strømlinjeformet, og besluttet at det var negativt. Hun hadde gjort den vanlige feilen som så mange gjør, hun hadde begynt å se seg selv mer og mer utenfra, med en annens kritiske blikk. 
Hun så at de sto der – like som gråsten. 


Men innad skinte de som diamanter, med hvert sitt liv. Det syntes bare ikke så godt på avstand.


Det er vanskelig å leve i et annet format enn resten, og kanskje er A4-formatet helt fint det, bare man deltar med seg selv. 
If you can’t beat them – join them! 


Det er fredagskveld. Jeg kan kanskje si: God gullrekke! 

Den enkle er ofte det beste

Hei!
Jeg fikk i posten en kort artikkel fra en anerkjent psykologtjeneste. Artikkelen handlet om betydningen av å si «hei» til dine kolleger om morgenen. Den viser til arbeidsmiljøundersøkelser om hva som skaper et godt klima på jobb, og hva folk savner. Og trives ikke folk på jobb, vel; etter en stund blir effektiviteten deretter.


Første impuls på at jeg måtte huske å si «hei» fra mine psykologkolleger var: Neimen det er da måte på hva mennesker med 6 års utdanning i komplekse og sammensatte psykiske lidelser skal holde på med. Hei kan vi da alle si, det gjør vi da. 2-åringen min kan jo dette. Hun sier hei til alle! Hunden får et stort smil, likeså mannen som tilfeldig passererer henne. Hunden logrer, mannen smiler. De gangene hun ikke får svar stopper hun opp, vipper litt på det nydelige hodet sitt som er omkranset med store krøller, smiler ennå mer og roper alt hun kan : HEI 🙂 
Det er enkelt. Det kryr av smilende mennesker rundt henne, og de smiler fordi hun har hatt en effekt på dem, med sitt lille smilende hei.


Jeg rusler ut av kontoret, og møter noen på min vei. Vi passererer hverandre både en og to ganger den morgenen, vi gir et nikk, eller ikke. Noen går i sine egne tanker. Jøss, ser du det, tenkte jeg.


Effekt
Det er nå slik at vi mennesker påvirker hverandre, enten vi vil eller ikke. De kommersielle aktørene har jo lært seg dette, det har de måttet, for å øke sin fortjeneste. Dere husker det vel kanskje, at butikkansatte gikk på «smilekurs». Putt på et smil, et hyggelig hei, og handelen er i gang. Vi liker å bli møtt med vennlighet, så enkelt er det.


…men artikkelen om å si hei var vel såre enkel. Den burde vel gått mer i dybden? Gjør ikke vi psykologer det da? Det burde vel stått noen råd om at du må ta deg god tid til dine kolleger, sett deg ned, og hør hvordan det egentlig står til. Det er vel bedre omsorg? Nei, det enkle er ofte det beste, og vi nordmenn har vel litt å lære der av engelskmenn og amerikanere. Et smil og «how are you?» er en hyggelig hilsen, som ikke er invaderende, ikke krever mye tid, ikke går på bekostning av timeplanen eller møtets faktiske agenda. Det er et «hei» som gjør godt, før man starter møtet eller haster videre. Engelsklæreren min på ungdomsskolen sa at det var svært viktig at vi lærte nå heller enn siden, at «how are you?» fra engelskmannen ved siden av deg på toget, ikke var en invitasjon til en samtale hele veien. 


Vi har altså effekt på hverandre. Og vi kan imorgen starte med 2-åringens kunnskap, så får vi en hyggeligere dag selv også! 
Hei så lenge 🙂 


ps. for ikke å legge igjen noen misforståelser: Invitasjonen til en god og lang samtale med kollega, venn eller kjæreste er for all del å anbefale, når det er tid og relasjon til det! 
Men det kan vi ta en annen gang 🙂