Kategoriarkiv: Arbeid

Prokrastinering – 10 grunner for ikke å blogge

Utsetter du oppgaver som burde vært gjort- til fordel for andre oppgaver som ikke er like presserende?
Da prokrastinerer du kanskje?
Å prokrastinere handler om å ha vansker med å ferdigstille en oppgave.
En flytter rett og slett fokus fra oppgaven, over på noe annet.
Kanksje en annen oppgave.
Resultatet kan være at mye blir halvferdig.
Mange prosjekter startet- få mål nådd.

Begrepet brukes i psykologien, og er interessant.
Prokrastinere er et vakkert ord, selvfølgelig latinsk opphav.
‘Pro’- ‘for’ og ‘crastinus’ – ‘det som angår morgendagen’.
Det kan enkelt oversettes med utsettelsesatferd.

10 gode grunner til å stoppe fingrene fra å blogge i dag
Jeg har hjemmedag.
Det er 2 store bøker som skal fordøyes av mine hjerneceller.
Men de ligger uåpnet foran meg.

Jeg har for mange idéer for nye blogger.
En om fordømmelsenindre og ytre – basert på operastykket den fjerde nattevakt.
Det blir en bra blogg!
En annen om personlighetstester. Har noen idéer…. 1,2,3,4,10.
En tredje om det å være skoleflink.
Problemet med denne skrivingen er at det jo tar tid.
Jeg synes det går veldig fort, men minuttene flyr jo….

Så bøkene ligger der.
Det ser fint ut at de er gjort tilgjengelige.
Jeg har sett litt på innholdsfortegnelsen.
Opp til mange ganger.
Men noe annet tar mitt fokus, gang på gang.

Psykodynamikk, åh … kan ikke bare viljen skjære i gjennom?
Hvis viljen er på mitt lag da?
Om å komme meg gjennom de to bøkene….

Utfordring på skole og arbeidsplass
Utsettelsesatferd er et stort problem for mange.
Som VG-reklamen GOD HELG, burde, skulle, måtte…. og ingenting gjøres.

Det kan være fint å ta seg en pause,
men det er egentlig et viktig problemområde dersom dette ofte skjer.
Problemet er at det hoper seg opp med oppgaver, og en tilstand av stress kan komme.

Min eksamen innen dette feltet har en dato.
Den datoen vil komme, selv om jeg ikke ønsker det.
Da vil det bli stress for meg i ukene før,
da evnene mine innen feltet vil være for svake,
da jeg ikke har lest.

Derfor er det lurt å sette seg mål om å fullføre de oppgavene man starter.
En etter en.
Ikke litt her og litt der.
Fokus.
Fokus.
Fokus.

Ja, det også kan bli en ny blogg.
Det å trene på å fokusere.
Synd det ofte er en diskrepans mellom liv og lære….

The Boss var lite produktiv

I dagens helsevesen blir økonomiske modeller benyttet for utforming av godt helsearbeid. Behandlingen styres etter kost-nytte prinsipp, og produksjonen måles. Kvalitetsmålene er mer uklare.

Skille mellom effektivitet og produktivitet
Mahoney (1990) definerer effektivitet som i hvilken grad det er overensstemmelse mellom de målene man har og de resultatene man faktisk oppnår. Effektiviteten kan altså ikke telles enkelt, man må se på måloppnåelse. Produktivitet, eller effisiens, er der i mot forholdet mellom resultatene man oppnår og de ressursene som er brukt for å oppnå resultatene. Ressurser kan telles. Men i norsk helsevesen blandes begrepene ofte. Vi sier at et sykehus har blitt mere effektivt hvis det behandler flere pasienter innenfor like store (eller små) budsjetter som tidligere, mens det vi egentlig mener er at det har økt sin produktivitet (Henning Bang, 2008).

Bruce var effektiv, men ikke produktiv
Jeg synes Bruce Springsteen var særdeles effektiv på konserten den 2207, ettårsmarkeringen for terroren i Oslo. Han sang kun en sang, han sang den på en rusten ufullkommen måte, han sang så mange gråt. Full måloppnåelse om å bringe frem noe ekte, noe sårt, og samtidig ikke ta for mye oppmerksomhet. Men han var ikke produktiv! Når han først har tatt mikrofonen. Når de først hadde gått i gjennom all logistikken. Når de hadde båret alle instrumentenem og brukt av tiden til arrangementkomiteen og av deres egen dyrebare tid. Da burde han ha sunget 20 sanger. Fort. Det hadde vært produktivt!

Nei, la oss bruke ufaglærte folk til å sette opp hus i full fart, så får det heller rase ned etterpå, la oss bli mer produktive! Spesielt samtaleterapi, kanskje finne en fast-play button, så det ikke trenger å ta så lang tid med alle ordene?

Generation-me: uten vansker i bagasjen?

NAVE
Det er kommet et nytt begrep inn i samfunnsdebatten. Et nytt verb inn i norsk ordbok.
Å nave.
Det betyr å motta penger fra NAV. Antakelig må man legge til, at man naver når man kunne ha jobbet.

En ung mann ved navn Vegard Skjervheim skrev en kronikk i Dagbladet for et par måneder siden. Den lød tittelen: En trygdesnylters bekjennelser. Der innrømmer at han til tross for mye godt i bagasjen ikke klarer å livnære seg selv. Han sier at dessverre ble forventningene for høye i møte med realitetenes begrensninger.
Det ble et realt mageplask.
… og nå går hverdagen hans ut på å kjenne etter hvilke humør som dominerer sinnstiltanden, mens han ”naver”.

Mange undrer seg om det er for enkelt å ty til NAV, og at det som egentlig var ment å være en hjelp medfører økte vansker- for en viss gruppe. De unge, med lettere psykiske vansker. De med høye forventninger til å realisere seg selv og som merker en diskrepans mellom realitet og drømmer.

Noen spør seg, har vi skapt en generasjon-meg, som ikke er utrustet med tålmodighet og tro på hardt arbeid? En generasjon som ikke er innstilt på rutinedager og vanskelige dager?

Bør vi gi barna en vanskeligere oppvekst for å vokse mer?
En av fjorårets mye omtalte og debatterte bøker var “Battle Hymn of the Tiger Mother” av Amy Chua. Amy Chua bor i USA, men har etnisk opprinnelse fra Kina.
Hun har selv nådd langt, er professor i jus på et av de mest anerkjente universtitetene i USA. Hun verdsettter høye ambisjoner, en akademisk karriere, og å utvikle sine evner og bruke dem.
Hun mener at hun ser et skille mellom oppdragerstilen i “vestlige land” og tradisjonell kinesisk oppdragelsekultur, og mener at vi har noe å lære fra dem. Hun mener amerikanerne duller og «curler», og pakker både puter og bomull under barnas armer. Forfatteren sier at hennes strenghet som mor har gitt barna muligheter til å stole på egne evner, til å søke opp og frem og øke deres prestasjoner. Hun har vært en tigermamma!

Unni Lindell sier i et portrettintervju i DN at det vanskelige følelsesmessige klimaet i barndomshjemmet skulle vise seg å bli nøkkelen til alt. «Hvis du ikke har noe bagasje, hva skal du skrive om da?» sier forfatterdronningen.
Vil ikke til psykolog: Hun sier at hun vel har en del å bearbeide, men har valgt ikke å gå til psykolog. Hun vil rett og slett ikke rydde opp i sitt indre. Uroen er verdifull for skrivingen. Hun velger å bruke den urolige bagasjen til å skape.

Isabel Allende, en annen sterk forfatter, sier at barn ikke bør ha det for godt. Barn vokser på smertefulle opplevelser, sier hun.

Samtidig vektlegger de begge at barn trenger trygghet, trygge voksne, og at det er det beste foreldre kan gi dem.

Jens Bjørneboe skal ha ytret noe lignende om motgangen. Han ville ha sin uro i fred. Det var kraft i den. Ingen skulle behandle vekk den.

Gjør motgang mennesker sterkere og mer skapende?
Livet byr naturlig på mange utfordringer. Selv om vi lever tryggere enn zebraen på savannen, er også mennesker i en kamp. Om trygghet, tilhørighet, behov og moral.

Det er ingenting enkelt ved noens menneskeliv. Alle møter motgang. Intet hjem er uten sorg eller smerte. Den kan være taus, skjøvet under teppet eller oppe i dagen. Livet er forgjengelig, selv for de rike, og vi mister alle noen vi er glad i.

Der jeg mener at vi har litt å lære er at vi trenger å være tydelige voksne om at ting ikke kommer gratis, om at det er viktig med hard jobbing og selvstendighet. Det blir skivebom å gi unge tro på at de kan bli hva de vil, at alle er spesielle, at alle har store talenter. Det er å gi barna en tro på at de kan jobbe med hva de måtte ønske. Grafisk design, mote, musikk, teater, skriving, modell, fotografering. Hva det måtte være.

Det viktigste med en jobb er vel i bunn og grunn, hvis vi skal stikke fingeren i jorda, å tjene penger til mat, bo, leve. Deretter er det et viktig gode å gjøre noe som er givende for en, som er i tråd med evner og som gir mening. Det å gi ungdommer en erfaring med at lommeboken ikke er uendelig, og at penger jobbes hardt for- det bør snakkes om. Og man kan aldri snakke for mye med barna sine om livets utfordringer. Kjærlighet er ikke nok, drømmer er ikke nok- arbeid må til. Og som mange arbeidstakere erfarer; utfordringer i arbeidshverdagen er givende og stimulerende!

Sykeliggjøring av følelseslivet?
Det er vanligere og vanligere å ønske psykologbehandling. Det er en anerkjennelse til alle oss som driver med mental og følelsesmessig utvikling og vekst. Psyken er tatt på alvor, ikke som kroppens underdog, men som medsjåfør.
Imidlertid stiller jeg meg spørsmålet om hvilke forventninger som ligger i psykologbehandling, i tråd med forventninger til livet. Om de er for store, på begge områder.

Folk står gjerne i kø, månede etter månede for psykologbehandling i det offentlige, selv de med store ressurser.
Det er et økt press på inntak i det offentlige. Ikke nok folk. Ikke nok stillinger.
I Norge er vi i en særstilling på hva vi ønsker at det offentlige helsevesen skal gjøre for oss.
Mens det punges ut med 1200 kr for vesken og 2000 for buksen, er 800 kr for psykologtime i meste laget. Også her kommer det inn at en skal få et tilbud, som ikke krever så mye av personen selv.

Både foreldre og unge voksne kommer til å bli misfornøyde hvis de har forventninger om at psykologen skal ordne opp i alle vansker. Menneskelivet vil fortsatt være fullt av store utfordringer, selv etter at søvnen er kommet mer på plass. Selv etter at psykologen har mentalisert sammen med deg. Har vært med på å redusere frykt for å snakke i forsamlinger. Du vil ikke bli et lykkelig menneske- dag etter dag. Men kanskje fått en større trygghet på å håndtere relasjoner, arbeidsliv og ansvar.

Arbeidslivet er viktig- å nave er ikke det
Steve Jobs sa: ”Jobben din fyller en veldig stor del av livet, og den eneste måten du virkelig kan bli lykkelig er hvis du gjør det du mener er en bra jobb. Og den eneste måten du kan gjøre en bra jobb på, er hvis du elsker det du gjør. Har du ikke funnet det enda, fortsett å lete. Ikke fall til ro.”

Det er nydelig å høre et menneske som har elsket jobben sin. Han var heldig. Dyktig. Hardt arbeidende. Men at det kan generaliseres til at vi alle kan ha det slik, at vi elsker vår jobb, kan være et problem. I noen faser av livet vil det være vanskelig å gi full guffe på jobb, lange dager og spennende karriere. Småbarna hjemme trenger sine foreldre, og det er en kabal å få det hele til å gå sånn passe opp. Jeg vil tørre å hevde at mange ikke elsker sin jobb. Å fortsette å lete er fint, men ikke på den måten at man slutter å jobbe der man er. Å nave i mellomtiden var neppe det Jobs så for seg heller.

Faktisk har svært mange studier konkludert med at det å være utenfor arbeidslivet over en lenger periode øker forekomst av psykiske lidelser. Lettere psykiske lidelser forverres. Lite blir bedre av hvile og tilbaketrekking. Også for mennesker med alvorlige psykiske lidelser øker forekomst av tilleggsdiagnoser dersom de mottar uføretrygd. Trygd kan være konstruktivt hvis det kombineres med tiltak, men her er det jo et spørsmål om NAVs kapasitet, byråkratiets tidskrevende sannhet, og individets vilje til å bli med på det.
Unge mennesker på trygd, uansett type trygd står i fare for å falle utenfor samfunnet. Ensomheten øker. Sosial angst øker. Depresjon øker. Såpass mye vet vi.

Det er ingenting som kommer gratis i livet. Life is hard and than you die 😉 Så det gjelder å finne sine styrker, og satse på en trygg hest og deretter bygge seg opp i det små og se om man faktisk kan leve av sin hobby. Noen gjør jo det.

Les også:
Hvorfor ikke være tigermamma

Hverdagslivets sjonglering

Du har sett sirkusartistene?
Tre sprettballer i luften.
Ikke no’ problem!
Fire.
Fem.
Spenningen stiger.
Den sjette kommer til.
Fokuset til artisten er skjerpet.
Svettedråper pipler nedover pannen.
Smilet er borte.
Det er mange baller i luften nå.
Den syvende flyr sammen med de andre seks.
Åtte.
Ni.
Fantastisk.
Der faller den ene i bakken.
Alle forstår.
Det ble mange det der..
Vi klapper.
Bravo høres.

Hvor lyder bravo til en hverdagsyter?
Jobb, småbarn, hus, prosjekter og drømmer.
5 bokstaver gir mye det.

Bravo!

Vi er mange som er nødt til og er gode til å holde mange baller i luften på en gang.
Som for sirkusartisten krever det mer av oss
når det er mye der oppe i luften.
Da er det viktig med tilhørere som ser innsatsen din.
Applausen motiverer til videre innsats.

Igjen: Bravo.
og god 1.mai!