Kategoriarkiv: Arbeid

Alt du får unna – når du ikke gjør det du skal….

En perle av en bok
Eksamen nærmer seg og huset har aldri vært renere. Hvordan kan det ha seg?
Ukens hjemmekontor; få løste oppgaver, men desto nærmere en medalje i tøyvaskmaraton? Hvordan kan det ha seg?
Du bruker tid på lister på alt du skal gjøre, og ender opp med gode lister men lite tid til gjøremålene?
Mailboksen lager lyd, du leser mailen, men har høye standarder til dine besvarelser, så du lagrer den til siden. Til når du har tid.
Du setter opp nytt punkt på listen, svare på mail.

Kjipt å utsette ting.
Men…. tenk på alt du har gjort mens du utsatte de viktige oppgavene, sier boken.
Vasket huset. Fantastisk.
Hengt opp tøy. Mer fantastisk.
Lest mail. Supert.

Effektiv somling
For professor John Perry snakker av erfaring. I møte med seg selv og mange andre utsettere.
For hva er «prokrastinere» egentlig?
Det handler om å utsette og utsette.
Helt inntil deadlinen.
Utsettelse som en vane.

Men hvorfor kan det være effektivt? Å somle alstå. For det sier forfatteren.
Og han er professor. Det er jo ingen lek å bli det.

Og selvhjelpsbøker som «få ting gjort» eller hva de nå heter disse bestselgerne, de sier jo at det å utsette gjøremål er som et virus i livet. Et virus som må behandles vekk. «Bli effektiv». «Få gjort ting når du skal». «Ikke utsett – for all del ikke utsett». «Utsettelse- en fiende i ditt liv». Eller hva enn man kan komme over…

Jo, John Perry hadde aldri hatt sitt morsomme og populære radioprogram, filosofisamtaler, hvis han hadde vært pliktoppfyllende. Da hadde han ikke somlet seg bort i dagdrømmer, som faktisk ledet ham vekk fra noe, men til en idé. Mens han utsetter endrer ting seg, og han slipper å gjøre ting to ganger. Mens han utsetter, finner andre rom til å gjøre ting selv.

Den dumme effektive
Du vet når du spør mannen din: kan du henge opp tøyet?
Så teller du. 1, 2, 3… irritasjonen vokser. Det tøyet er ikke hengt opp ennå.
Så .. du tramper ned og henger opp tøyet.
Han rakk det ikke.
Greit for ham kanskje. Men ikke for deg.
Men… hva om, du utsatte det? Det ville jo skapt et lite rom for andre?

Men poenget i boken er at folk oftest er som de er.
Og det er en perle av en bok til de menneskene som utsetter gjøremål,
men som er effektive utsettere i alt de får gjort for å la være å ta fatt på det krevende 😉

Så, hans tips er: sett noe helt uoverkommelig først på listen. Eller i hvert fall ganske uoverkommelig.

1. Lære meg kinesisk
2. Bli popstjerne
3. Lese en artikkel til ph.d graden

Det skal nå bli lettere for meg å gjøre punkt 3, fordi det er avsporing fra de krevende to første punktene. Skjønner?

For den effektive prokrastinøren er nemlig en «strukturert utsetter».
Disse skal være overraskende grundige og flinke.
For utsettelsen skal i bunn og grunn handle om høye standarder; perfeksjonisme.

Verdens beste mat – aldri gjester
Det sier seg selv at dersom du skal lage verdens beste mat når du inviterer gjester,
huset skal være skinnende, og du skal stråle – det blir veldig sjelden gjester.
Man utsetter å svare på mailen, fordi du er opptatt av å gjøre ting grundig.
Du vasker ikke huset, fordi når du først gjør det, så tar du alt, mellomrommet i flisene vaskes med tannbørsten liksom. Det blir sjelden husvask av sånt.

Så jeg opplever boken med to mottoer:
1) det er greit å ikke gjøre ting helt tvangspreget etter boka- nyttige ting kan komme ut av slikt.
2) reduser gjerne standardene for dine gjøremål litt, det blir så himla utfordrende hvis alt skal være perfekt.

Så den somlete utsetteren kan faktisk være en perfeksjonist, mens den kjappe flinke hurtige, kan faktisk være en slurvekopp! Sånn, ting er ikke alltid som det ser ut!
God fredag! God lesing! God prokrastinering! eller ikke….

pps. underlig hvor mange idéer jeg har til blogger … spesielt når jobben er på sitt mest krevende. Ojsann!

Helsepersonell sier fra, men …. hjelper det?

Siste tiden har Aftenposten satt fokus på helsepersonells beskrivelser fra sin arbeidshverdag, via flere store kronikker og artikler.

I dag er imidlertid forsiden pyntet med en forskers sammenligninger – at det skal ikke stå så dårlig til allikevel. For en seniorforkser peker på det samme som myndighetene, det er ikke bedre andre steder. Snarere verre. Derfor er det ikke så ille. Så det så.

Hvorfor sammenligner man plutselig med sykehus som har ennå dårligere økonomi, i kriserammede land, i syd-europa? Vi vet jo at Norge er et rikere land enn mange, for tiden. Kåret til miss-europe år etter år.

Er det slik vi skal tenke om familieøkonomi også? At dersom noen tjener 250.000 kr i året og skal forsørge to barn, så er ikke det noe å vise til – sammenlignet med andre land.

En slik retorikk gavner nok ingen. Og hvis en skal ta sykepleierne på dette, så må det være fordi at vi ser opp til de andre lands systemer. Hvis ikke har det ingen hensikt med en slik sammenligning.

Aftenposten trykker statistikk om at det er jo bare 24 % av sykepleierne som er utbrent her i landet, mot 78 % i Hellas. Oj, konklusjon: da er det jammen bra her til lands. Denne argumentasjonsrekken imponerer ikke meg. Jeg ser ikke vekstpotensiale i slikt syn på arbeidstakere. Det blir bare stusselig retorikk.

Barns depresjoner betyr vel ingenting når jeg tenker meg om, i Somalia sulter de. Hva betyr egentlig noe, hvis en starter slike måter å regne på?

Vel, nok å tenke på.

Selvivaretagelse i jobben – faglig og sosialt

Jobber du som brannmann, så vil du en vanlig mandagsmorgen kunne møte på hus i flammer, brannskadede mennesker – kanskje død. For brannen bryr seg fint lite om mandagen er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Brannen er hensynsløs på den måten. Synet røykdykkeren møter den mandagsmorgenen er ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Synet er uhyggelig. Netthinnen kommuniserer med synslappen bak i hjernen, og på millisekund blir signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt aktiveres. Den mandagen er det fæle inntrykk i synslappen, i hvert fall tolker bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så er stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Og brannmannen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Redde liv.

Bildet hentet fra Lågendalsposten.no

For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; den frie viljen står sterkt. Velger du å bli brannmann, så velger du å bli brannmann. Ingen vits å pynte på sannheten? Skal du jobbe som brannmann får du tåle brann!

Lett å glemme en variabel
Eller er det et aspekt til som kanskje er viktig her? Jo! Det glemte jeg helt. Arbeidsmiljøet ja. Lett å glemme. Forskning på ’stress’ har vist at sosial støtte har enorm betydning for mestring av stressorer. ’Sosial støtte’ innebærer ikke bare at tiltak fins i en prosedyrekode, en debriefing satt i system, eller lignende. Nei, det innebærer det subjektive element, at personer i den stressende situasjonen opplever å bli møtt med forståelse og tiltak.

Røde kors - omsorgskurs

Sapolskys stress-forskning (nevrobiolog, professor Stanford University) på bavianer i Nord-Afrika og mennesker med forhøyet kronisk stress, viser at sosial støtte har sitt fysiologiske svar (som det alltid er mellom psyke og soma) i å forsterke den beskyttende hinnen på vårt DNA (i Why Zebras don’t get ulcers, Sapolsky 2004). Blant annet.

Herlig! Ikke sant? Opplevelse av sosial støtte utløser altså en rekke signaler som beskytter oss, mot sykdom. Så mens stress bryter oss ned, bygger den sosiale støtten oss opp igjen. På molekylnivå.

Den samme beskyttende faktoren har også det å kunne selv påvirke en situasjon.

Like fullt
Jobber du som psykolog, vil du høre mange vonde ting i løpet av en arbeidsdag. Å romme andres vonde minner er ikke alltid lett. Det vil berøre. Det bør berøre. Erfarne psykologer gråter oftere i terapirommet enn nybegynnerne, det leste jeg nylig. Tror jammen det var i tidsskriftet til Psykologforeningen. Slurver de med av-knappen? Har de slått seg helt på? Hvor er deres rustning?

Vel, for som Psykolog Per Isdahl vakkert beskrev i sitt foredrag om hva psykologrollen har gjort med ham, så var det med den der ”på – og av-knappen” ikke helt lett. Er du elektriker, bør du vite hvordan du skrur av strømmen før du går i gang med inngrep. Men er du psykolog så er nettopp strømmen nødvendig (altså dine egne tanker og følelser i timen) for å gjøre jobben. Skrur du deg av (les: distanserer deg), så vil nok kvaliteten forringes. I lys av Olinskys & Rønnestads forskning på arbeidet som kliniker (How Psychotherapists Develop, 2005) er nettopp distansering en mestringsstrategi, en dysfunksjonell sådan.

Mandagsmorgen
Så en hvilken som helst mandagsmorgen må psykologen kunne møte en person, hvis liv står i flammer og ruiner, hvor de billedlig sett føler seg revet i filler og ødelagt. Psykisk smerte bryr seg lite om at det er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Psykisk smerte er hensynsløs på den måten. Lydsignalene psykologen møtte den mandagsmorgenen var ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Ordene og lyden var uhyggelig. Mekanismene i øregangen kommuniserte med hørselssenteret på siden i hjernen, og på millisekund ble signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt ble aktivert. Den mandagen var det fæle inntrykk i hørselssentrene, i hvert fall tolket bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så var stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Her: til å vekke empati, og bry seg. Tåle å sitte der, bruke tid, og romme.

Og psykologen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Støtte og sortere når liv er i fare. For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; troen på den frie viljen står sterkt.

Glemt en variabel, igjen…
Hvis du velger å bli psykolog, så velger du en pakke. Og da er det veldig fint om den pakken håndteres godt. Ingen vits å pynte på sannheten? Som psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen skriver i ”Sjef i eget liv”. Vil du jobbe som frisør, bør du tåle å ta i hår. Vil du jobbe som journalist, bør du håndtere deadlines. Ellers lur idé å finne noe annet å gjøre… Og vil du jobbe som psykolog, så lik for Guds skyld å hjelpe mennesker. Ellers finn deg noe annet å gjøre… Ferdig med den saken!

Men så var det dette aspektet som var lett å glemme, og som kanskje er viktig her? Jo! Arbeidsmiljøet ja! Lett å glemme. Det er nemlig en variabel. Den kan altså variere, og påvirke andre faktorer. For med fare for å gjenta meg selv… Fagmiljø redusert til prosedyrekoder, skjemavelde og tidspress, det er ikke et fagmiljø. Det er ikke ivaretagelse av fagets integrietet og det nødvednige sosiale gode arbeidsmiljøet. Fagmiljø som er skyvet til siden, det er stressende for fagmiljøet.

Beklager gjentagelsene her, men vi vet at vi husker deprimerende lite av det som formidles oss. Så jeg gjør som Nyhetene, som politikerne.. Jeg gjentar meg selv, i håp om at budskapet nås frem til mottakerne jeg vil nå. Og hvem er så det? Blant annet psykisk helsevern, de som styrer skuta i det farvannet. De som gir oss prosedyrekoder å plotte, som ingen vet hva brukes til. De som teller. De som regner. De som legger føringer for behandlingen uten å være fagpersonell. De som ikke legger til rette for fagpersoners nødvendige selvivaretagelse, faglig og sosialt, for å ha lyst (på molekylnivå) til å møte mandagen.

Min egen erfaring er at jeg fungerer godt som kliniker hvis jeg får gjøre jobben med en viss grad av selvbestemmelse. Hvis ikke jeg blir overarbeidet. Hvis jeg får bruke faget slik jeg har lært det. Hvis det er rom for påvirkning. Og sist, men ikke minst, hvis jeg i stressende stunder får støtte.

Men… har man et arbeid preget av press, og lite en skulle sagt, og støtten uteblir. Vel, da har vi mye data på at det kan direkte lede til belastende praksis, og at man gjøre noe så drastisk som Wilhelmsen sier: bytte beite. Men før dyktige fagfolk forliser, så kan man jo aksjonere. Det er jo også en måte å påvirke. Bedre enn å tie stille. Og også stressreduserende, å stå opp for det man mener er rett.

For mer lesing om betydningen av å ta vare på faget, slik vi kjenner faget. Ta vare på hverandres kunnskap, slik vi kjenner sosial støtte:
Helsetjenesteaksjonen

God tirsdag!

Vil du bli psykolog?

Er du i fasen hvor du skal velge vei i utdanning?
Hva vil du jobbe med etter endt utdanning? Hvilke mål har du?

Flere har spurt meg om hvordan det er å jobbe som psykolog.
«…Passer det for meg?» tenker noen.

Er det dit kompasset ditt peker?

Vel, hvis du vurderer psykologstudiet er du ikke alene. Det er et av de mest populærere studiene i Norge for tiden. Kunnskap om menneskets tanke-, følelses- og atferdsliv er i vinden. Kunnskap om indre dynamikk og relasjonell dynamikk. God kommunikasjon. Med ord og kropp. Psykologisk kunnskap benyttes i organsisasjoner, idretten, skolen, sykehusene- for å nevne noen.

Studiet
For å få autorisasjon som psykolog må du gå profesjonsstudiet i psykologi. Det er tilbudt i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Som psykolog har man også mulighet til å gå videre med forskning, med for eksempel mål om doktorgrad. Det er også mulighet å være konsulent, jobbe i organsiasjoner som organsisasjonspsykolog, i fengsel, i helsedepartementet, med somatiske smerter på smerteklinikk, med mere. Det er mulig å skrive om faget i bøker, media og annet, men det er ikke veldig enkelt å få slike jobber. Journalistikk eller undervisningsutdanning (lærer, lektor) kan jo heller vurderes hvis formidling er hovedønske.

Det er en flaskehals å komme inn på studiet. Det er karakterer fra videregående som gjelder i Oslo, mens Bergen og Tromsø vel også benytter seg av karakterer fra årsstudiet i psykologi fra Universitet. Så dersom du vil bli klinisk psykolog, eller egentlig er det tilstrekkelig å si psykolog (det er jo en beskyttet tittel), så gjelder det å være målrettet på videregående skole. Du trenger mange toppkarakterer, og også en del fag må inngå. Relevante fag er biologi, matematikk, kjemi, samfunnslære, historie, norsk. Når du først er inne på profesjonsstudiet er det ikke krav om å prestere på et visst nivå. Men studiet er proppfullt av kurs, innleveringer og praksis, så det er greit å ha en stor porsjon interesse for faget.

Første del av studiet består av mye grunnforskning på normalpsykologi og abnormal psykologi. Det blir viktig å bli kjent med forskningsmetode og statistikk, om utviklingspsykologiens forskning, sosialpsykologi, personlighetspsykologi og bio/nevropsykologi. De siste årene av studiet rettes mer mot klinikk; dvs behandling av psykiske lidelser. Det blir undervisning og prøver om diagnostikk, etter ICD 10. Det blir praksis, hvor en selv opptrer i psykologrollen for første gang. Det blir klinikk på instituttet, hvor en har en klient over lengre tid, og benytter seg av video og båndopptaker for å få inngående veiledning på ens jobb, i gruppe med erfaren psykolog. Det blir å skrive hovedoppgave, embetseksamen og deretter…. hoppe ut i jobblivet.

Vel. Det er nyttig å tenke på veivalget. Hvorfor søker man ett fag og ikke et annet?
Og skal man tenke mer på utdanningens innhold, eller mer på hva man kan bruke den til i arbeidslivet?

Hva gjør man som utøvende psykolog
Innholdet i jobben som klinisk psykolog i helsevesenet, er å møte mennesker som søker hjelp. Hjelp til å forstå seg selv bedre, til å fungere bedre, få støtte og råd, jobbe med smertefulle hendelser/følelser, hjelp til å nå mål, komme ut av dårlige spiraler, med mere. Mange har plagsomme symptomer som hindrer dem til å leve et godt liv. Det kan være angst, les: frykt, kroppslig aktivering, og negative tanker. Det kan være nedstemthet, selvmordstanker, traumer, selvskading, relasjonelle vansker, søvnvansker, vansker med kropp og selvfølelse, vansker med selvhevdelse, vansker med tillit. Med mere.

De vil fortelle om noe som er vanskelig, og du vil måtte kartlegge problemene for å få et overblikk over hva pasienten søker hjelp og kan hjelpes med. Når du lander på en diagnose og plan for behandling i fellesskap med pasienten, vil en benytte et repertoar av metoder for å forstå plagene/symptomene og hjelpe pasienten til å håndtere dem bedre – ja, kanskje bli kvitt vanskene.

En benytter seg av de psykologiske metoder som til enhver tid er mest anerkjent til behandling av den type lidelse. Eller… det er det veilederen fra helsedirektoratet sier. I praksis har vel psykologer ulik kompetanse, en kan ikke ha alle metoder under huden. Det er mange fellestrekk i de terapeutiske metoder; i alle ligger et mål om en god arbeidsallianse- hvor pasient og behandler har staket ut en form for kurs, noen mål, og en ramme som inneholder hvor ofte en møtes, og over hvor lang tid.

Personlige betraktninger
Hvem passer som klinisk psykolog?
Er det noe for deg?
Er det verdt å jobbe rævva av deg for å komme inn?
Kan du like gjerne ta en bachelor, og kanskje etter hvert mastergrad, i psykologi?

Jeg….
Jeg har brukt lang tid på å skrive denne bloggteksten om psykologyrket.
Hvorfor? Når det vanligvis tar meg ca 10 minutter å skrive en ting jeg har tenkt ut… så plutselig… stopp.

Jeg tror det er fordi jeg er usikker på om mitt veivalg var det rette. Jeg ser for meg alternative veivalg, og lurer sånn på hvordan det ville vært for meg. Jeg blir nemlig litt mer alvorstynget enn jeg ønsker, på jobb. Latteren sitter løst, jeg liker å pynte meg litt, og jeg har mange flotte kolleger. Men… Det er dette med å jobbe med andres lidelse da… Er jeg robust nok? Er du? For den kliniske jobben er alvorspreget. Det sier seg nok selv.

Betraktninger om robusthet og sensitivitet
I tillegg til ønsket om å hjelpe, evne til kompleks tenkning og god oversikt over faget, er det to egenskaper jeg tenker er nyttige som kliniker. En god porsjon av både robusthet og sensitivitet.

Psykologyrket er en krevende arbeidsrolle å ha. Du skal romme andres følelser, ha evne til å sjonglere mange tanker på en gang og vurdere rette tiltak – ofte på egen hånd.

ROBUSTHET: Du bør tåle en støyt, tåle et visst nivå av konflikt, tåle smertefulle følelser og narrativer fra pasienter, og kunne gå hjem nokså i vater.

Men klart, det er grader for robusthet, for en bør ikke være «robot». Noe av det viktigste i en terapi er alliansen mellom pasient og terapeut. Allianse handler om at en føler seg møtt og forstått av psykologen, at det er en arbeidsallianse tilstede og at en jobber mot nokså felles mål. Allianse handler ofte om psykologens evne til å inntone seg pasienten. Lyttekvaliteten er viktig. Og det krever en viss finstemming av følelsessystemet. En sensitivitet.

Så jeg har landet på at sosial sensitivitet er viktig for utøvelsen av yrket. Og at derfor kan arbeidsdagene også være krevende, fordi en bruker seg selv i såpass stor grad. Av-knappen finnes dessverre ikke når dagen er over, og en viss risiko for utbrenthet og belastende praksis vil foreligge. Derfor viktig å tenke over i hvilken grad man er en person som «orker» å ta innover seg andres usikkerhet, ambivalens og smerte, og mestrer å «være der for en annen». Metodekunnskap hjelper på dette, en har masse verktøy, og er ikke en støtteperson, men følelsene kommer man nok ikke unna- hvis man er sensitiv av natur.

Har du hatt en tøff oppvekst, har du blitt vant til å være en hjelper, og føler det naturlig å gå videre den veien… er det verdt å ta et oppgjør med dette på forhånd. Kanskje søke veiledning i den fasen, og tenke om hjelperollen er noe du ønsker.

Det er en vektskål dette her Ikke lett å vite hva man skal studere…. Må du så må du, men jeg tror agendaen min her å være representant for psykologyrket med noe som ikke kommer frem i offentligheten. Psykologi er spennende og nyttig, et fag i evig utvikling, men yrkesutøvelsen nokså belastende. I helsevesenet i hvert fall….

Så hvis det som fanger deg mest er at psykologisk kunnskap om mennesket er interessant, så anbefaler jeg å prøve årsenheten først! Der får du masse kunnskap om faget. En stor smakebit på det store feltet. Jeg har lyst til å undervise på denne enheten, så kanskje vi sees en gang 🙂

Godt veivalg!