Kategoriarkiv: Angst

Sigrid-saken og fryktsamfunn

Fryktkultur
I DN-magasinet var det nylig en reportasje om fryktkulturen i USA.
Barna leker for all del ikke ute alene. Når dørklokka klinger (hvis huset har en), åpner ingen før gjesten (les: påtrengeren) er sjekket grundig i gluggen. Fryktkulturen i USA ble videns kjent da Michael Moore kom ut med den mye omtalte: Bowling for Columbine (2002). Pistolen ligger på nattbordet til det amerikanske folk, mens i nabolandet Canada står inngangsdøren ulåst. Dokumentaren var omstridt, og inneholdt flere psykologiske mekanismer i samfunnet. Så som at stort fokus på å kunne forsvare seg fra potensielle farer, kan lede til en indre holdning om at verden er et farlig sted. Dette igjen kan lede til et mer begrenset samfunn, og faktisk, mener mange, stå i fare for å øke voldsstatistikken.

Livet er et usikkert prosjekt
Ingvard Wilhelmsen (2000), dr.med, har skrevet en bok med tittelen «Livet er et usikkert prosjekt».
Psykiateren arbeider innen den kognitive atferdsterapuetiske retningen, og vektlegger at mange psykiske lidelser og negative følelser kommer fra ønsket om trygghet og frykten for det vonde.

Sigrid-saken
Sigrid saken (2012) er på tv-skjermer, aviser og internett.
Overalt.
Voksne, unge, barn blir vitne til en families verste mareritt.
En ung kvinne (16 år) blir brutalt borte, rett og slett drept.
Livet lå foran henne, men den gang ei.

Media har gjort en viktig jobb med å dekke saken.
Det hadde neppe blitt så stort engasjement foruten dem.
Letemannskap har bestått av hundrevis av frivillige.
Og jobben var viktig.

Holdning til livet
Så selv om mediedekning kan lede til økt fryktkultur,
mener jeg at det ikke er den man må ta oppgjøret med.
Det er en selv, i etterkant, som må gå gjennom ens holdning til livet,
og hvordan det skal leves.

For å unngå USA-tilstander må vi velge å ta innover oss at livet er et usikkert prosjekt.
Når buksen tas på om morgenen, faller noen fordi de tar begge bena i samme hull,
og slår hodet sitt kraftig.
Lynet kan slå ned i hodet ditt, selv om sjansen er som å vinne i lotto.

Poenget til Moore var blant annet at fryktatferd leder ikke til et tryggere samfunn.
Kanskje tvert i mot.

Man må være klok, så klart.
Ha et politivesen man kan stole på.
Ha et norsk forsvar, slik at vi tror at vi kan forsvare oss hvis nødvendig.
Gjøre kloke valg, så godt man kan.

Men dersom man merker at frykten begynner å styre.
Så kan det være en fin bok å lese: Livet er et usikkert prosjekt.

For det er jo nettopp det livet er. Usikkert.
Ingen av oss vet egentlig hva dagene vil bringe.
Det gjelder i grunn å sette pris på nuet. Og håpe på det beste.

«Inte visste jag at dagane som kom og gikk, det var själva livet», er et mye brukt sitat.
Det er klart at det er synd dersom man på dødsleiet ser at hverdagene stort sett var fulle av frykt,
over hvilke grusomheter som kan komme til å hende,
i et tenkt fantasiscenarie.

Enklere sagt enn gjort, og forståelig at man blir litt mer redd etter slike hendelser.
Allikevel anbefaler jeg å reflektere hakket videre, og forsøke å gjenskape den vanlige hverdagen.

Love hurts

De kjøper seg ikke en hund
De har veldig lyst på en hund.
De liker hunder.
De vet at hunder lever kortere enn mennesker.
De vet at det blir trist når den dør.
Så de kjøper seg ikke en hund.

Han ble sviktet en gang
Han har veldig lyst på en kjæreste.
Han ønsker seg nærhet.
Han vet at kjærlighet kan være sårbart.
Han vet at det kan bli trist hvis det tar slutt.
Så han trekker seg unna jenta.

Hun kjenner seg hard
Hun har veldig lyst til å oppleve fine ting.
Hun liker å være glad.
Hun vet at hun ikke alltid er glad når hun får sjansen.
Hun vet at det blir vanskelig hvis hun prøver å bli glad.
Så hun setter opp en mur av misnøye.
Det er tryggest slik

Kjærlighet
Han søker.
Hun tines.
Hunden bjeffer.
Øyeblikket er der.
Men det går usett forbi.
De var opptatt med frykt for å miste.

Rødming – en ubuden venn?

Rødming. Det er særdeles ufrivillig! Det er ikke viljestyrt. Du vil sjelden klare å rødme på kommando. Du vil sjelden klare å skru det av på kommando. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke. Klart i noen perioder av livet, som i et svangerskap, kan du også plutselig bli en rødmer, men utover det er det noen som alltid har den samme ansiktsfarge uansett hva de foretar seg, og andre som ikke har det.

Noen psykologer fokuserer på at de fleste som rødmer overvurderer synligheten i rødme-situasjonen. At det ofte knapt synes. Vel, tja- det er nok en tendens sikkert det. Allikevel vil en ærlig sjel se at noen blir lettere aktivert enn andre, lettere stresset, og har i tillegg en hud som det synes gjennom at blodet pumpes i hektisk tempo. Psykologen bør kanskje heller fokuseres på at ok! Du rødmer. Også?

Krise
Det er det autonome nervesystem som kjører på inne i oss i stress-situasjoner, uten at vi sitter med fjernkontrollen. Det sympatiske nervesystem klarer å trykke på knapper som frigjør adrenalin og noradrenalin, det klarer å få hjertet til å pumpe hardere og raskere, og når blodet skylles raskere i årene blir musklene tent og man er klar til å løpe, prestere, handle – i krise. Det er da virkelig fint, når man trenger det. Hjernen våkner, faren er oppdaget, handlingen inntreffer. Kjempeknalt! Også kommer det gode parasympatiske systemet som roer ned, takk og lov.

Det er vanlig å kjenne litt på hjertebank og adrenalin-rush hvis du for eksempel skal holde foredrag. Med mindre du heter Jens Stoltenberg eller Thorvald. Kanskje også Kongen. De ser så rolige ut der foran kameraet der de skal si noen kloke nyttårsord at det er nesten så man dupper av på veien. Skulle gjerne hatt en nål å vekke dem med, men det er en annen sak.

Vel, altså. Vi snakker vel om en nedarvet god egenskap at menneskene har et aktiveringssystem som gjør oss beredt til fysisk handling, en ekstra styrkedose. Det er jo bare det at det ikke alltid passer så godt. Det passer noen ganger inni helsikes dårlig at dette sympatiske systemet skrus på. Adrenalinet rusher i kroppen, armene skjelver, og rødmen er steget oppover til kinnene. Men man har ingen steder å løpe. Der står man, foran klassen, ingen fysisk prestasjon skal skje, du skal kun si noen forhåpentligvis kloke ord. Det er da det er lurt å roe ned igjen. Det er ikke tid og sted for å begynne å løpe. Men…. rødmen har avslørt deg. Alle kan se det, du er aktivert til en 10’er. Ingenting kan skjule deg. Det sympatiske systemet føles slettes ikke så sympatisk!

Men for hvilken grunn, hvis man leker med tanken??

Rødme – din fiende eller din venn
Jeg skal være litt personlig. Er vel ikke så mange lesere en torsdagskveld. Det er mange hundre på søndager. Ikke torsdager. Så… Vel.. Jeg rødmer!! De som kjenner meg vet jo selvfølgelig det. Det kjennes som en varme som brer seg, jeg begynner å se litt ned og bort, vil gjerne ut av situasjonen. Det er blitt bedre nå enn da jeg var 14 år. Jeg har alltid tenkt på det som en defekt, en irriterende avslørende farge. Den kommer akkurat i det jeg skal hevde min mening. Den takler meg. Setter meg på benken igjen. For jeg vil ikke lyse opp rommet heller. Fillern! har jeg ofte tenkt. Da ble det å sitte stille smilende på bakerste benk. Igjen. Også så mange sterke meninger som jeg hadde. Takk og lov for at det fins andre måter å kommunisere på enn det muntlige tenkte jeg, og tok pennen fatt. 

Evolusjonistisk triks? Der var man synlig gitt!
Men kan det være et evolusjonistisk triks her? At rødmen kommer når man minst ønsker det, for å hjelpe deg mot å bli usynlig? Det er jo litt ad hoc, som noe av teoriene til evolusjonistene faktisk er, men altså… det kan jo hvertfall gjøre at du ser litt annerledes på rødmen din? Se på det som et pluss. I det du ønsker å gjemme deg, så «vips!» – der var du synlig gitt! 

Kan det være at rødming faktisk hjelper de som vil skjule seg til å blusse opp, slik at folk connecter til deg av den grunn? Dersom du klarer å vende deg til at rødmen kommer, og tenke at den tross alt hjelper deg til ikke å bli ignorert og borte som nåla i høystakken, så kanskje den kan slippe å bli kalt din fiende? Og hvis du godtar den som gjest, hva vil skje? Jo, den vil vel komme sjeldnere for du er ikke like fokusert på det lenger… Og faktisk -helt faktisk – uten å bli for personlig på en torsdagskveld, så kan det øke sjansen din for at de kjekke mennene legger merke til deg. De tror at du rødmer for dem, de tror at de får deg til å skjelve i knærne, og la dem leve i den troen- det er vinn-vinn. 

Så altså, så ubuden som den nå er, så kanskje du kan se på den som en venn?

God rødming! og hvis det hjelper er du i godt selskap her 😉

Om Knausgård og angst

>

Jonas Gahr Støre skriver nylig i Aftenpostens kronikkspalte at han synes det er tankevekkende at det i Knausgårds 3000+ ikke i større grad ble drøftet samfunnnspolitiske påvirkninger i forfatterens liv. Jeg på min side synes det også er tankevekkende at han skriver så mye om seg selv og så lite om fellesskapet. 
Men Knausgård følte seg alene. Følte seg utenfor. Følte seg ikke som et «vi». Mer som en øy der ute i stillehavet. En øy som ligger like utenfor det store fastlandet. Som ser, som lengter, men som ikke tar steget over. 
Og vi leser ham, bind etter bind. Fordi vi kjenner oss litt igjen, her og der. 
Det skal kanskje sies at jeg stagnerte på bok 5.5. Altså halveis ut i den nest siste boken. Detvar på det tidspunktet 1’erns storslagne effekt på meg hadde sluttet å virke. Jeg trengte en ny injisering, men 2’ern traff ikke like godt, ei heller 3, 4,5. 
De første 435 sidene var så sterke. De var så rå. Så hudløse. Så ekte. Men deretter ble det mye detaljer. Om klesvaksen. Om rotet i gangen. Om forelskelser som varte og rakk. Om ejakulasjoner som kom for tidlig. Og selvom dybden fortsatt var der tidvis, ble det etterhvert litt overdose av de vonde selvransakingene i etterkant av hvert sosiale møte. Om de mange dager med fylleangst. Om den store frykten for å miste kontroll. Om hans høye selvbevissthet om hvordanhan sitter på stolen, hvordan han beveger sin kropp og hva han tror de andre ønsker at han skal si. 
Vi blir først invitert inn i hans liv, det råe og nære. Men etter den store begeistringen blir man plutselig oppmerksom på at man gradvis har blitt skjøvet ut i kulden. Man blir stående som observatør til hans klesvask. Til slutt tenkte jeg at i stedet for å lese om din klesvask, bør jeg søren meg heller ta min egen. 
Denne følelsen av en distanse vil jeg tro nettopp handler om Knausgårds indre kamper. Ikke bare hans kamper, men angstens verk. For det er nå sånn at når et menneske har sine sterke indre konflikter med tilsvarende sterk selvranskalese på høygir, da blir det lite plass til den relasjonelle kontakten. Det blir lite plass til et «vi». Til et godt møte. Til den andre. 
Vår oppmerksomhetsevne er jo dessverre begrenset. Dersom den ene er okkupert med selvbevisste tanker blir den andre skjøvet litt ut, fordi fokuset ikke er på hvem den andre er men hvordan man selv ter seg. 
Dette er i grunn den sosiale angstens vonde paradoks. Angsten som handler om en frykt for avvisning gjør at man gjør alt for å tekke de andre, for å bli likt. Men så blir resultatet ofte motsatt. Ønsket om å passe inn skaper avstand, fordi den sterke selvbevisstheten gjør at man ikke ser den andre eller gir av seg selv. 
Knausgård er et tenkende menneske. Han er svært kjent med sin sterke selvkritiskhet og dets demoner for det sosiale liv. Han ønsker den vekk. 
Han er sånn sett et lengtende menneske, som så mange av oss. Behovet for å høre til er et grunnleggende behov, et primærbehov fra livets første dager. 
Forståelsen som synes å råde i dag er at dette behovet har forrang. Det har danket ut seksualitetens begjær. Ja, tilhørighetsbehovet har selv danket ut behovet format. Små babyer vil heller sulte enn å gi slipp på den helende effekten den andres myke hud med den gode lyden av den andres hjertebank. Mange klarer seg ikke uten menneskelig kjærtegn og hudens varme i de første månedene av et liv.Moderne psykoanalyse, som moderne traumeteorier, er mer enn noen gang opptattav menneskets kamp for tilhørighet. 
Det gjør derfor såvondt å bli avvist. Og jo tidligere avvisningen skjer av de viktige personer, jo vondere gjør det og mer arr etterlater det. 
Mennesker som kan reparere er godt å ha. Når rørene i huset sprekker, er man glad for at det fins gulesider.no og et søknadsfelt hvor man kan plotte inn «rørlegger».Når man har brukket benet er man glad det fins en legevakt, som kan lime det sammen igjen. Når man er isolert og alene, da er man glad for at det fins psykologer som ønsker å bidra til mellommennesklig kontakt, forståelse og empati, for å hjepe til å reparere. Sammen.
Foto: Morten Krogh
Til slutt kan jeg si God kamp! Og har du ikke lest nummer 1, så kan du godt begynne med en gang. De råe ordene flyter av gårde, brutalt ærlige som de er, ensomme som de er. De treffer allikevel som vakker musikk. 

Deretter kan dukanskje finne deg noe annet å lese.