Kategoriarkiv: Angst

Misantropi – mistroen til mennesket

Misantropien kan ramme oss
Noen ganger slår det meg at ondskap virkelig finnes. Mennesker som har misbrukt andre mennesker. Mennesker uten empati. Kriger som herjer. Hvor enkeltindividene blir ofret.

I mitt fag så ser man kjærlighet og hat, side om side. De som har sluttet å føle og de som føler så mye.
Mennesker som har gitt opp mennesker. Kvinner som har gitt opp menn. Menn som har gitt opp kvinner.

Jeg vender ofte mange steiner for å vekke folk til live igjen, få dem til å tro og håpe.
Åpe lengselens dør, i stedet for å bolte den igjen med smijernlås.

Men så kan det også slå meg, at menneskene virkelig kan gjøre hverandre så vondt. At ikke alle vil meg vel. Og at jeg kan forstå skuffelsen i menneskets komplekse natur.

Troen på det gode i mennesket
Jeg må allikevel si at jeg vil heller se etter det gode enn etter det vonde. Naivitet, ja kanskje det. Men i hvert fall kompleksitet.

Trykk på linken, og se når bilder snakker- noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord.
Ha en fin dag!

Menneskets kompleksitet

Menneskets unike kompleksitet

UPERFEKTE MENNESKER

Gjett hva?
Hun er ikke perfekt.
Ikke han heller.
Catwalk-modellen da?
Tja, kanskje du liker de tynne armene og bena – men perfekt?

Snill, smart, pen, sier du?
Det er bare det at den snille, smarte og pene ikke nødvendigvis ser seg selv slik.

Selvkritikken kan være hard – innover.
Hvis vi bare kunne vært litt greiere mot oss selv – ikke sant?
Raus utover er fint. Men raus innover er ennå viktigere.
Det hele starter der.

Jeg jobber med klienter som jeg synes er proppfulle av ressurser.
Men de higer etter et ideal – ett ideal-selv – som er langt unna realiteten.
Der kommer gapet.
Mind the gap – som Dora sier i showet: Det var ikke sånn det skulle bli (på Latter i disse dager).

Tilpass deg til realitetene
Darwins lære handlet om at overlevelse handlet om de best tilpasningsdyktige.
Tilpasningsdyktighet er en evne som noen har – andre må velge å bruke tid på å lære det.

Rødmer jeg – så rødmer jeg.
Ikke verre enn det.
Er jeg trist – så er jeg trist.
Er jeg redd – så er jeg redd.
Mislykkes jeg i en oppgave – så mislykkes jeg i en oppgave.
Men ikke mer enn det heller.

Mennesker – mange – har en tendens til å
1. Ha en mal i hodet sitt på et ideal-selv. Idealversjonen av seg selv. En som klarer alt, ser bedre ut, og har alt. I pose og sekk.
2. Er elendig på realitetssjekken – samtidig som de vil være idealselvet som aldri strever – så dømmer de seg hardere enn enhver domstol.

Speil speil på veggen der – hvordan er det med meg?
Så… stå foran speilet en vakker dag, og ikke spør som den onde stemoren «hvem er vakrest i landet her?» –
men se på ditt ansikt og se på dets form. Slik er min form. Se på din mage og si at sånn ser min mage ut.
Er du en sjenert type? Omfavn det, godta det, og si det høyt. Er du en som rødmer, en som har hatt depresjoner, sover dårlig, har dårlig selvtillit, mangler energi, har smerter – så si det høyt til deg selv, og gjerne de nærmeste. Da er det sånn – akkurat nå. Aksept.

Hun sier:
Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke ha begrensninger.
Jeg sier:
Da er du ikke menneskelig – er du vel?

Ingen er perfekte
Start med ditt ekte utgangspunkt – så .. kan du se på om det er noe du vil gjøre med det. Ansiktsformen din kan du ikke endre på. Enig? Selvtilliten kan du jo jobbe litt med – å sjekke ut om du kan akseptere mer av deg selv, være kritisk til dine «perfekte idealer» omkring deg, og eventuelt søke samarbeid med noen?

Altfor mange går år etter år, og aldri får sjekket ut antagelsene de går med om verden, andre og seg selv.

Motto i dag: Aksepter ditt uperfekte jeg. Sånn ordentlig. Er det lov å være deg som du er? Med dårlig mattekarakter? Med smale hofter? Store føtter?
Og! Med aksept, kommer analysen om hva du vil gjøre noe med og ikke – hva som egentlig er viktig for deg.
De tingene som er viktige for deg, kan du forsøke å jobbe med. Og da snakker jeg IKKE om skjønnhetsoperasjoner, men så godt kjenner dere meg vel – at her handler det om en dypere aksept – og en dypere selvrespekt og lykke.

Hva tenker dere? Er det rom for neseskjevheter og søvnproblemer, sykdom og sårbarhet?
Takker forøvrig Libe Rieber-Mohns viktige deltagelse i Vårt Lille Land på TV2.
En vond barndom, foreldre som ikke var der, ingen som så –
en jente som så seg selv, og tok en beslutning og å akseptere fortiden – men leve videre allikevel.
Hennes deling tror jeg kan gi håp til så mange mennesker – som har sett ned på seg selv, og skammet seg over ting de aldri kunne noe for. Menneskers skam og dårlige selvfølelse kan komme av det å bli behandlet dårlig, oversett, ledd av eller dypt krenket. Som her.

Akseptere realiteten så godt det lar seg gjøre. Søk hjelp når det blir for vondt å skulle akseptere det som har vært. Tro på de gode kvalitetene i deg selv.

Og ha en god søndag 🙂

Psykose

Det er vondt og merkelig å høre en stemme i hodet som ikke kommer fra en annen person. Den kan være lav. Den kan hviske. Den kan være høy. Rope.
Den kan si slemme ting. Nedsettende ting. Stygge ting. Om deg. Om verden. Om fortiden og fremtiden.

Det er vondt og merkelig å se noen som ingen andre ser. Skygger. Skikkelser. Mennesker. Dyr. Demoner. Engler.

Det er vondt og merkelig å kjenne at virkeligheten man lever og forholder seg til brått skifter. At man blir usikker på hva som er virkelig og ikke. Man blir usikker på seg selv, om man er ekte, eller annerledes.

Det er vondt og merkelig å merke at motivasjonen til å gjøre hverdagslige ting svikter. At kroppen ikke vil henge med. At det er flatt. Lite tanker. Og lite initiativ.

Hjernen – psyke og kropp
Hjernen er et av de mest viktige organene i menneskekroppen. Det kombinerer kropp og psyke. Det gir oss en opplevelse av verden. Med hjernen ser vi, lytter vi, tenker vi, føler vi og handler vi.

Når hjernen spiller oss et puss
Når tinnitusen tuter på full guffe
Når lyden av stemmer ikke er ekte stemmer, men kanskje bare tanker som har fått lyd
Når det du ser kanskje ikke er virkelig
Når demensen svekker jeg-følelsen, hukommelsen svekkes, nervene jobber annerledes
Når traumet gjør at nerveceller dør – og alt blir annerledes

I dag handler det om psykose. Om tilstanden vi beskriver når personen ikke har samme fungering som tidligere, når personen opplever omgivelsene fremmede, eller seg selv fremmed. Når stemmer høres inne i hodet, og øynene spiller deg et puss. Da er det viktig å søke hjelp. Tidlig.

Tidlig … Kom tidlig
Tidlig intervensjon har vist seg veldig viktig. Søk hjelp.
Det fins kognitiv trening, det vil si å trene opp hjernen slik at det ikke blir like lett å redusere funksjonen din. Det fins kognitiv terapi hvor man jobber med stemmeinnholdet – og hvordan du skal forholde deg til det. Det fins system- og familieterapi hvor de som er glad i deg får hjelp til å være en venn – og forstå – og det fins medisiner.

Forskning er forstatt viktig. Fordi det ennå er mye vi ikke vet om årsakene til schizofreni og de andre psykosesykdommene.

Til slutt kan jeg si til deg at: det er stressende å ha en psykose. Det er krevende. Men du kan få en god livskvalitet i perioder. Og mange er opptatt av, blant annet psykolog og forsker Torgalsbøen, det er mange funn som tyder på at man kan «vokse det av seg» eller for å si det på fagspråket, få kontroll på sykdommen og være i remisjon (uten alvorlige symptomer over lengre perioder).

Krysser fingre for alle som forsker på psykoselidelse, og alle som bidrar til økt kunnskap – nemlig fra de med psykosesymptomer!

Ansvarliggjøring: Er jeg god nok?

Jeg vil gjerne bli likt.
Det er jo hyggelig.
For de fleste.
Å bli likt.

Enig?

Det er hyggeligere det enn å bli mislikt.
Ganske grunnleggende i grunn.
Er vi ikke sånn vi folk, stort sett?
At det å bli likt av folk er et ønske.
Tilhørighet til gruppen.
Vi er jo til en viss grad avhengig av andre.
Litt.

Tanken om at hva andre tenker om deg blir styrende
Jeg vil bli likt.
Er redd for å bli mislikt.
Eller at folk skal tenke jeg er dum, fumlete, fjollete, jålete, flørtete, rigid..
Eller hva folk måtte finne på å tenke…

Nettopp dette er poenget.
Man vet ikke hva andre måtte finne på å tenke om oss.
Det er utenfor vår kontroll.
Selv om vi er blant de snilleste i verden, blant de 100 mest omtenksomme på kloden,
så er det ikke sikkert at den andre tenker at du er snill. Kanskje snill, men uinteressant?
Eller hva enn..

Hvis du vil at andre skal tenke: hun var jammen ultraintelligent, veldig vakker og jammen snill,
og i tillegg artig, kul og selvstendig. Folkelig og royal på en gang liksom.
Slank, men ikke anorektisk. Trent, men ikke avhengig. Klok, men ikke nerd.
Sjarmerende, men ikke flørtende. Listen kan jo være uendelig, for .. hvem som tenker hva,
og hva du tenker selv.. vel, la oss ta en time-out i dette livsprosjektet her.

Problemet kommer hvis vi lar ønsket/behovet om å bli likt styre livet vårt.
Ikke sant?
Og at vi ikke skiller mellom nære og fjerne.
Ikke sant?

Å bli likt av ALLE
Er det mulig?
Nei.
Helt umulig prosjekt.

Sosial angst handler ofte om en sensitivitet til de andre.
Og ikke bare en person, men en hvilken som helst mannen i gata.
Alles meninger om en blir viktig, og spillerommet for å være seg selv trangt.
Da kommer angsten. Oppførte jeg meg korrekt? Og hva er korrekt forresten?

Her kan man gruble og grunne, runde for runde, til siste hjerteslag.

I dag var jeg på en inspirerende forelesning, psykiater og indremedisiner Ingvar Wilhelmsen sørget for dette.
Takk til deg. Altså ikke sånn: takk til deg, nå er det nok.. Nei, ikke ironisk. Virkelig, takk for dagen.
Det er moro når folk gir i forelesning, og får deg til å tenke.

Rødming
Jeg har jo vært opptatt med rødming. Hvorfor? Jo det har jeg jo sagt.
Jeg rødmet fra jeg var 14 – 25 år. Her og der, for et mas.
Jeg ble opptatt av hva andre måtte tenke om meg.
Det at noen sa det var søtt, sjarmerende, bet jeg meg ikke merke i.
Det var alle de som ikke sa noe. Hva måtte de tenke.
Trodde de jeg var en nervøs type? Usikker? Forelsket i dem? Dum?

Les: Psykolog og rødmer

Hvem vet hva andre tenkte om meg? Jeg fikk ikke vite… Og det har jeg etter hvert lært meg å leve med.
For verdien min eller andres ligger ikke i om de blir flaue eller ikke.
Stammer eller ikke. Er tykke eller ikke. Pene eller ikke.

Jeg har nå et knippe folk som liker meg,
det viser de ved stadig å ringe meg og ville være med meg. Det har sikkert du også.
Også har jeg mange som sikkert ikke bryr seg så mye om meg.
Og noen som ikke har sansen for meg.
Det får jeg leve med.
Ingen kan bli likt av alle.

Jeg trodde da jeg var 22 at alle måtte like meg.
Men frigjøringen er aldri for sent.

Og jeg har jo litt å gi mine klienter. Velger jeg å tro da. Inntil noen sier: NEI, DU HAR INGENTING Å LÆRE MEG!! Da er jo det synd, og får jeg høre det fra mange på tide å ta en tenkepause 🙂

Og jeg har enda mer tak på hvor viktig denne holdningsendringen er etter denne givende dagen. Wilhelmsen ba oss/klientene tenke på (vi er jo ikke så forskjellige):

«Er du virkelig villig til å la dine teorier om hva som skjer inni andre menneskers hode styre ditt liv?»

(Les: Ironi) «Ja, andres tanker som jeg aldri finner ut av og som ikke er noen fasit skal styre mitt liv, om jeg er nervøs når jeg snakker i forsamling eller tar utradisjonelle valg eller annet».
Nei, så klart ikke.

Hvem skal styre ditt liv?
Din fortid? Dine foreldre? Din partner?

Det hadde jo vært fint å velge å gjøre det selv, og håpe at man er nokså god som man er, og velge å tro inntil det motsatte er bevist at noen/de nærmeste bryr seg om deg, uansett.

God helg!