Kategoriarkiv: Aksept

Sykdom i produktivitetens tid

Akilles
Når barn er syke over tid treffer det foreldre i akilleshælen, i dagens raske samfunn.
Alt kan gå nogenlunde på skinner, inntil det ikke gjør det lenger.
Midt i sårbarhet, bekymring og uro – kommer fraværet av andres tid og krav man ikke innfrir.

Er du syk med influensa, er det akseptert å hvile seg frisk.
Beskytte andre fra bakterier og virus. Komme tilbake uken etter sterk som vanlig.
Er du syk med sykdom som varer over tid, noe man ikke kan hvile seg frisk fra, er det annerledes.
Da må livet tilpasses. Sykdommen mestres. Støttespillere må inn.
Men er det rom for sykdom i dagens samfunn?

Psykologer med viktig kunnskap
Jeg har i dag vært på et kurs som handler om psykologers viktige inntog i sykehusene.
I de somatiske avdelingene. Ikke psykiatrien.
Psykologene har bidratt med forskning om psykens faktor i somatiske lidelser.
Ikke som en årsak.
Men som en integrert del av det å ha sykdommer i kroppen.

Er du syk – er du ofte usikker. Kanskje redd.
Er du redd over tid, øker sjansen for at sykdommen blir alvorligere.
Er du trygg, får kunnskap, blir støttet og lyttet til, reduseres plagene.
Effekten øker.
Kostnadene synker.

Emosjoner – følelser – er ofte en sterk faktor med sykdom.
Det å bruke tid på følelser når noen har en kronisk sykdom er viktig.
Rett.

Placebo
I dag ble det vist til studier som viste at psykologenes forberedelse før alvorlige operasjoner hadde en betydelig medvirkning til det medisinske utfallet av prosedyren. Kall det placebo – eller kall det en rolig kropp som får kontroll i en sårbar situasjon.

Det ble vist til at samtaler med foreldre til syke barn trengs. Igjen og igjen.
Det ble vist til at barna trenger å få en god tillit til legen, og at de ofte forstatt blir presset i stedet for å bruke tid på å forstå frykten bak undersøkelsene. Mange sykehus jobber godt med de syke barna. De som har dette oppe som et mål ser at barna trenger mye forberedelse, lek og trygghet.

Jeg er glad for psykologer på sykehus.
Både som mamma, psykolog og samfunnsmedlem

I effektivitetens ånd er det jo godt å se at det humane virker.

Skal vi «fake it until we make it?»

Fake it til you make it
I tråd med kognitiv atferdspsykologi kan vi påvirke psyken ved vår atferd.
Hvis vi føler oss usikre, sårbare, sjenerte – kan vi øve oss på å trosse frykten.
Hoppe ut i livet.
Etter hvert vil man lære kroppen at dette ikke er så farlig.
At det går greit.
Og man tør mer enn før.
Gjemmer seg ikke hjemme eller inni seg selv lenger.

Se for eksempel denne videoen fra TED-TALK:
Fake it til you make it

Det å gjøre ting er virkningsfullt, og jeg jobber etter en sånn modell.
Men jeg er så glad for at mer emosjonsfokuserte terapiformer er kommet mer og mer inn på banen.
Det å fokuserere på følelser, kjenne på dem, merke toleransegrensen, og hva det gjør med en.
Det å stå for åpenhet, tørre være og vise sin sårbarhet.

En bakside med å presse seg til man klarer å bli en annen versjon av seg selv,
er at man mister seg selv på veien.
Man kompenserer og kompenserer – kjemper og kjemper – for å passe inn i samfunnets format.
Mens man kunne nådd langt lenger hvis man la ned årene litt, og bare aksepterte og delte.

For noen uker siden gikk personen frem og tilbake på turer.
Gjorde som psykologen sa. Kom seg opp og ut. Viste seg. Smilte.
Han faket antagelig så det gren etter.
Like etter gav han opp livet.

Ikke fake it – del og søk støtte
De store bør gå først.
Som Fabian: Åpenhet betyr mye

Fake it – fake it – fake it
Jeg er ikke motstander om å presse seg litt,
utfordre seg litt og ikke la frykten ta overhånd.
Men… trenger samfunnet mere fake it?
Gjør vi ikke alle mye fasadejobbing allerede?
Når noen gir opp selv om fasaden ser fin ut,
viser det meg at mennesker som er flinke til å mestre og fake,
ikke får den hjelpen de ville fått dersom de turde gråte og prate.

Vi trenger usminket virkelighet
Unfake it and reach out.
Men orker vi andres ærlighet?
Vil vi ta i mot?
Vil vi vurdere det som «mangler»?
Gi en kjapp diagnose, og et nedvurderende blikk.

Må vi fake for å mestre kravene?

Avlsuttende link:
Sårbarhet

Lykke: den depressive posisjonen

Inn i det ukjente og underlige mål
Jeg var 25.
Psykoanalysen var forlokkende!
Som en mystisk vei.
Inn i det ukjente.
Bokstavelig talt.

Jeg leste.
Mange ord.
Men stusset.
Var målet med den lange terapien til klientene å nå «den depressive posisjonen»?

Hva med lykke?
Mål?
Prestasjon?
Glede?

Den depressive posisjonen handler om en indre tilstand av aksept for livets reise.
Aksept for din egen såre og gode livshistorie.
Dine egne begrensninger og goder.
En tilstand hvor man ikke lenger kjemper med skammen, benekter sårbarhet eller skylder på andre.
En klok tilstand.
En tilstand av aksept for den du er, for sår og mangler, for savn og gleder.
Aksept. Innsikt. Forståelse. Håp.

Fulltreffer i bokseringen
Jeg synes det er fint at coacher får seg et slag på nesa av Brinkmann!
Den depressive posisjonen er altså den vakre….
Med moll og blåtoner, varme og lengsel, smerte og savn, sår og sykdom.
Her fins både gleder og sorger.
Livet kalles det.
Livet.

Drømmer for 2015

Jeg er opptatt av drømmer.
Men også av realisme.
Realister uten drømmer blir litt triste og grå.
Realister med drømmer kan skape visjoner i sitt indre, og muliggjøre det som muliggjøres kan.
Drømmere uten realisme mister bakkekontakten, og kan bli meget skuffet.

Så for 2015 ønsker jeg meg selv en masse drømmer i en realistisk verdensramme.
Drømmer om fred på jorden tar jeg ikke på meg.
Men drømmer om fred i familien kan være innenfor min realistiske ramme.
Jeg vil fortsette å skrive og tenke i 2015.
Og håper på ditt engasjerte følge!

Godt nytt år!