Kategoriarkiv: Aksept

De eldre skuffer

Jeg følger med i generasjonskløften mellom ungdommens «Skam» og 30-åringene som digger den. Ungdommen sier: hold avstand. Skam er vår. 30-åringene sier: Nope! Vi har vært unge. Vi var akkurat der. Vi har ikke kommet så mye lenger. Og sånn kan vi holde på. Det var som da jeg var student og fikk plystre-rop fra noen håndverkere på 100 år. Jeg tenkte, fytti katta, så ekkelt. Eller da jeg var russ og syntes det var så harry at gutta på 23 år ville være sjåførene våres bare for å ta en bit av russekaka.

Dette får meg til å lure. Er vi alle bare en masse. Er det oppskrytt å være ulike generasjoner. Er det oppskrytt å være ung. Være 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100? Jeg snakket med en barndomsvenninne her. Hvor er de eldre, spurte jeg. De som er generasjonen over oss, som kunne veiledet oss litt. De har jo vært nye i jobbene sine, følt svangerskapene sette forventningene til livet i spenn der ønske om tid med barna blir satt i konflikt med samfunnets krav om arbeid, kjent parforholdet gå fra kjærlighetserklæringer til krangler – motbakker og nedoverbakker. Hvor er de kloke gamle?

I mediene ser jeg leserinnlegg fra eldre som klager over støy, eldreomsorg, kanskje en og annen diskusjon mellom syklister og bilister. Men hvor er de lange Si:D fra eldre? Ikke klagespalte, som Si:D noen ganger er for ungdommen, nei. En skikkelig klok-spalte fra folk som har levd, tenkt, følt, elsket, brent seg, kommet seg, falt og reist seg. Har vi bare Per Fugeli? Og Karl Ove? Hvor er resten?

Jeg blir sikkert svar skyldig her. Hadde jeg bare lest Morgenbladet fra perm til perm ville jeg hørt de kloke stemmene. Men jeg vil ha dem HER. Jeg vil at de skal se Skam, og si om det var annerledes for dem. Jeg vil at de skal se på småbarnsfasen med kloke røster, veilede i kjærlighet og savn. De som snart skal dø må gi fra seg noe som kan leve videre.

Men så tenker jeg. Kanskje som 15-åringen blir skuffet over at 30-åringen, 40-åringen eller 50-åringen virkelig liker en ungdomsserie, blir jeg skuffet over at 50-årigen, 60-åringen og 70-åringen ikke har kommet lengre. De står i sitt liv. Sentrert i midten. Og har kanskje ikke så mange råd å gi oss, generasjonen under, fordi de ikke er kommet så mye lengre?

Jeg har hatt en serie-raid med Skam i 2 dager nå, for å sjekke den ut etter all medieomtalen. Og jeg ser at jeg ikke lever slik. Mitt liv består av å være god på jobben, håpe jeg klarer utfordringene, tja..litt likt som på skolen kanskje? Men mitt liv består også av å være i et parforhold og aller mest det å følge opp barna i deres liv. Nye roller har altså kommet til. Jeg er blitt mamma. Det er natt og dag fra ungdomstida. Da var det bare meg. En annen ting som er natt og dag, er selvstendigheten. Det å ikke måtte forholde seg til foreldrene og søsknene daglig. Sånn det var å bo hjemme. Men… familien jeg hadde er i grunn bare byttet ut med en ny familie jeg selv har skapt. Så… en del er likt. Selvtilliten er kanskje stødigere. Men jeg er vel blitt klokere??? Littegrann klokere. Lest utallige bøker, bestått utallige eksamener og erfart livets opp- og nedturer. Lært at til tross for motgang går dagene videre og man klarer seg. Lært å bli avvist, lært at vennskap tar slutt og nye begynner.

Mest av alt har jeg lært at vi bare er mennesker. Litt uavhengig av alder. Bare mennesker. Jeg har 14-åringen i meg. Hun søkende, usikre, selvopptatte og lattermilde. Livsglade og livsleie. Jeg har 5-åringen i meg. Hun som kunne se på skyene i timesvis og som elsket å bli leid, for så å rase og smelle igjen døra. Jeg har 25-åringen i meg. Hun som ville ha barn. Hun som giftet seg. Og håpet å leve lykkelig videre. Jeg har 30-åringen i meg med to små barn og lang utdanning og krevende jobb og tidsklemme og usikkerhet og intellektualisme. Jeg runder snart 38 år. Er jeg blitt klok nå? Kan jeg slutte være ungdom nå? Nei. Jeg har alle deler i meg, vel bevart. Jeg slamrer ikke med døra lenger når jeg er sint, jeg danser ikke på bordet lenger, men jeg husker det godt. Gjett om. Og som jeg blir skuffet over mine foreldre og andre eldre, som jeg synes er litt barnslige, som ikke har så mange gode råd. Så blir kanskje ikke jeg heller så mye klokere enn jeg er nå, enn jeg var som 15 eller 8. Jeg kan være like ensom, lykkelig, lei og redd. Men jeg håndterer det nok bedre, har mer plass liksom. Inne i meg. Men det er lov å håpe at ungdommen som i dag ser seg lei av at voksne liker Skam bedre enn dem, kommer hakket videre og som voksne blir skikkelig store og kloke og har glemt hvordan det var å ha ungdommen i seg. Eller kanskje ikke. Nei. Helst ikke.

Sorg

En, to og tre de faller fra øyekroken.
Saltsmaken.
Knuten i magen.
Klumpen i brystet.

Sorg er noe alle mennesker vil kjenne i løpet av livet.
Det å miste noen kjære.
En dag der.
En dag ikke.
En dag i syne.
En dag kun i sinnet.

Et rikt liv er et liv med kjærlighet.
Gode mennesker blir sørget over.
De etterlater et tomrom.
Det kan ikke fylles av andre.

En, to og tre de faller.

Sykt ung

I serien sykt perfekt møter vi samfunnets engasjement og bekymring for dagens unge. En ting er de fine unge som åpner opp sitt liv for oss andre å se. Modig! En annen ting er programmets vinkling om at det er en generasjon perfeksjonister som stresser seg syke før de egentlig har begynt.

Jeg må trå varsomt her! Jeg jobber jo med ungdom og er psykolog. Men jeg har også vært ungdom. Og jeg har lest om andre voksne som har vært ungdom. Kierkegaard skal ha skrevet at han ikke turde sette barn til verden. Dette da livet var såpass krevende og at han så det som et stort ansvar å sette gaver inn i lidelse. Kierkegaard var klok. Det sies i hvert fall.

Da jeg var ungdom var exctacy-trusselen på forsiden av dagens aviser daglig. Ungdom og partydop. Farlige kjemikalier ble mixet. Flere døde. Men de fleste gikk videre. Det var lister på skolen om hvem som var deiligst. Jeg ville ha beste karakter i alt. Og fin kropp. Og være morsom. Og kul. Og flink. Men det gikk sånn nogenlunde avgårde allikevel. Omgangskretsen min besto av folk som også ville være flinke og kule og feste og trene og være populære og ha sex ikke for tidlig og ikke for sent og som gråt seg i søvn, men sminket det vekk dagen etterpå. Da mamma var ungdom var det sikkert helt fantastisk. Ingen krav. Ingen PC. Eller da bestemor var ung. Bare fryd. Bortsett fra 2.verdenskrig da. Men trist var hun nok sjelden. Hun smiler på bildene. Hun må ha vært lykkelig. Og trygg.

Eller har Kierkegaard rett? At det er krevende å være i live. At uansett hvilke ungdom du spør så vil det kunne komme banneord på at livet er helt for j*! At angsten for å være på siden av de andre er enorm! At usikkerheten skaper stormer i sjelen! Jo… jeg tror det er vanskelig å være ung i dag. Og da jeg var ung. Og da mamma var ung. Og mormor. Og moren til mormor. Moren til mormor måtte kjempe kamper for å få være prest i en kirke. Det var uhørt den gang. Moren til mormor hadde ørten barn og prevensjon var forbudt. Mormoren til mormor. Og mormoren til mormoren til mormoren. De har alle kjempet kamper. De har alle opplevd stormer i ungdomssjelen. Grått av tristhet. Ropt av sinne. Tenkt at livet er håpløst. Men de har også gått videre på livets sti. De har også opplevd fyrverkeri av glede, forelskelser, kjærlighet og latter.

Sånn er livet, kjære ungdom.
Sånn er livet.

Våren smiler – eller gjør den det?

Mange smiler i disse dager om kapp med hestehovens utspring
Her og der – glede overalt – sier de.
Lyset – solen – varmen.
De kjenner overskuddet komme sive inn.
Minner om en gammel vår – vekker den nye.
Ønsket om å være mer sosial.
Le.

Det er klart at årstidene påvirker oss
Alle situasjoner gjør det.
Men alle blir ikke glade for det.

Det er fortsatt noen som mister noen – i våren.
Det er fortsatt noen som murer inn hjertet sitt med jern – spesielt på våren.
Det er fortsatt depresjoner og angst.
Sykdom og smerte.

Livet er både sterkt og skjørt.

Våren medbringer håp og varme, men løser ikke problemer.
Det er lov å være trist når andre smiler.
Det er greit å kjenne misunnelse ved andres glede – når din er bortgjemt og vissen.
Det viktigste er å åpne opp for det du kjenner, dele det, akseptere det – og tro og håpe at det bringer deg også nærmere.
Nærmere kontakten med det skjøre lille livet.
Vi blomstrer flere ganger enn hestehoven, og lenger – men ikke for alltid.

Jeg har ikke alltid gledet meg over våren
Det er ikke nødvendig heller.
Men det er viktig å forsøke å gi det en sjanse.
Alle såre triste tanker og opplevelser .. det kan eksistere side om side med små øyeblikk av glede. Det er ikke gjensidig ekskluderende.

Hvis du lengter etter litt vårglede. Forsøk å smak litt på den.
En liten smak, før du kryper inn igjen.