Kategoriarkiv: Aksept

Traumer – benbrudd og livstraumer

Pasienten ble påkjørt på sykkel og hodeskaden ble et faktum.
Kreften har spredd seg.
Eller lignende.

Legen kaller det et traume, en skade på kroppen.
Det kan være ordentlig ille noen ganger.

Det er ikke alt i somatikken som lar seg reparere.
Mye må aksepteres å leve videre med.

Legene er ofte budbringere av at livet nå har blitt annerledes,
men at det er av verdi allikevel.

Til sammenligning er psykologiske traumer en skade som har oppstått.
Det kan være ordentlig ille.
Det kan medføre endringer i følelsesliv og ha somatiske korrelater.

Relasjonelle traumer over tid er noe av det verre.
Krigstraumer, overgrep, ekstreme ulykker – noen blir «bare» preget, andre blir skadet.

Det er ikke alt i psykisk helse som lar seg reparere.
Mye må aksepteres å leve videre med.

Psykologene er ofte budbringere av at livet har blitt annerledes enn det kunne ha vært-
men at livet er av verdi allikevel.

Traumebehandling er et felt med mye optimisme
Nye metoder for behandling, og ikke alle innebærer å måtte rive opp sår.
De ser av hjernescanningen at psykologbehandlingen er det motsatte av «hjernekrympere».
Behandlingen, hvis den virker, kan vide ut og reparere skadet materie.

Positiv psykologi i møtet med de store sår
I dag var jeg innom legeklinikken. Vond hals, det var det hele.
Brosjyrene som fikk mitt fokus var fine og rene, der sto:
«Utnytter du ditt fulle potensiale? Eller lar du andre styre for mye av dine valg?
Lær deg å bruke deg selv til det fulle. Kom for en samtale».
Det var tilbud om coaching.

Det er flott at noen har interesse og lyst for å få andre til å bruke seg selv.
Det er fint med håp, optimisme og næring.
Noen som lytter, som ved hjelp av kommunikativ trening klarer å hente frem mål som tidligere var utydelige.

Men noen reagerer på positiv psykologi, hvorfor?
Det handler om målgruppe. For de som reagerer mest på endringsfokus føler at de gjør alt de kan.
Det er ikke mer å gi. Og potensialet kan ikke utnyttes, fordi skader hindrer.

Som legen når kreften har overtatt alle friske celler,
nytter det ikke å jobbe med endring, for skaden er skjedd.
Men det kan nytte å jobbe med hvordan leve videre den tiden som er igjen,
lære av andre som har klart å få kvalitet allikevel, og indusere håp og aksept på en gang.
Men ikke: kom igjen, du kan snu dette her med din egen vilje. Du kan hvis du vil. You can do it!

Ofte er det bare å lytte, nikke og si: ja, jeg hører!
Og hadde jeg ikke vært psykolog hadde det riktige vært å sagt: fy f så det suger! Det er bare så ille! Jeg blir forbanna over hva du må gjennom!

Jeg har en del å lære fra somatikken, sånn sett…..
Det er ikke alltid en løsning, noen ganger er det mer lindring av smerte.

Når det er sagt blir jeg stadig imponert over optimismen som driver noen av de som jobber mye med psykiske traumer!
Wow, og dere trengs! For uten håp og mot, så kommer vi kortere!

Det ble visst litt alvor ikveld. Sånn er livet! Ikke bare idyll, det skal være sikkert og visst!
God torsdag!

Konflikten!

Konflikter kan være så mangt.
De som jobber med konflikthåndtering tenker antagelig på det som konflikt mellom to eller flere individer.
Der hvor kommunikasjonen har stagnert og er av dårlig kvalitet.
Der hvor det er motstridende ønsker og interesser slik at alle ikke kan få sin vilje.
Arbeidskonflikt, gruppekonflikt, vennekonflikt, politisk konflikt.

Indre konflikter
Det er et noe annet farvann når vi snakker om indre konflikter!
Intrapsykiske motstridende interesser og ønsker.

Det skjer nemlig mye konflikthåndtering i det terapeutiske rom, hvor det kun er ett individ som er bærer av det hele.
Kjernen er ikke nødvendigvis å komme frem til en løsning.
Snarere omhandler det en bevisstgjøring av hva som skjer der inne i sinnet og kroppen!
Er den vonde hodepinen og de høye skuldrene bare det, eller representerer det noe mer?

En konflikthåndtering som kan være ubevisst kan for eksempel være en som ikke knytter seg godt til andre mennesker.
En unngåelse av nære relasjoner, med lukket dør til privatlivet, grunnet frykt for avvisning, og så videre…

Indre konflikter trenger ikke å synes
Personen er ofte engang ikke seg selv bevisst at det er konflikt der.
De merker kanskje bare at noe skurrer.
At symptomer opptrer, og at en uro sniker seg frem.
De kjenner kanskje bare på behovet for perfekt hjem, søvnvansker eller angsten som får hjertet til å hoppe.

Woody Allen tematiserer ofte den enkle klassiske konflikt i sine nyere filmer
I Vicky Cristina Barcelona, Match Point og Midnight in Paris tematiseres parforholdets krevdende sfære.
– På den ene siden det indre behovet for å ha de trygge gode rammene som forpliktelsen gir. Være en stødig og god støttespiller i gode og vonde dager.
– På den andre siden behovet for å vandre nye stier. Føle frihet under vingene, hjerte banke, og grunnen under bena forsvinne.

Nevroser
Mens det for 100 år siden var vanligere med de hysteriske symptomene.
Kvinner som fikk rykninger, besvimelser, anfall,
..så er det i 2012 vanligere med tvangslidelser, angst og anorexia, depresjon og utbrenthet.

Mange av de samme indre mekanismene er nok gjeldene allikevel.
Det handler mange ganger om nokså desperate forsøke å kontrollere noe man ikke vil vedkjenne seg.
Stå inne for, akseptere!

Det frie menneske
Konfliktfrie mennesker finnes ikke.
De kan kalle seg frie.
Anarkister eller kapitalister,
samme ulla er det.
Vi er ikke frie, ikke 100%.

Noen er imidlertid mer preget av konflikter enn andre,
og cluet er da å komme frem med det til noen.

Jeg for eksempel er i en klassisk klemme
Småbarnsmor er en hatt. Den er krevende, i tid og ansvar.
Samtidig givende! på grunn av gevinsten av smil og latter fra de små.
Yrkeslivet er en annen viktig del. Hjernen får prøvd seg, relasjoner skapes og lønnen heves.
Kone og husmor. Kjærlighet, nærhet og krangler. En mengde antall timer over klesvask og kjøkkenbenk!
Men så er jeg også en Woody Allen match, som kjenner kravene og forpliktelsene kommer i klinsj med ønske om å pakke sekken som Heyerdahl, og suge inn alt verden har å by på før spikeren i kista settes!

Vel, god lørdag! Minner om Arne Næss sine ord til meg: vær obs på vanens sløvende virkning på sinnet!
Jeg får prøve en ny sti på joggeturen i dag, det får være nok frihet for i dag 😉

Overfladisk glede?

Er glede mer overfladisk enn tristhet?
Er blues dypere enn pop?
Er dramafilm bedre enn action?
Er krimlitteratur dårligere enn annen skjønnlitteratur?

Bildet er lånt fra tv2.no

Definisjonsmakt
Jeg ble lært opp til å gå i dybden.
Ibsen ble drøftet rundt middagsbordet.
Jeg var politisk bevisst i tidlig alder.
Da jeg skulle holde 17.mai-tale i 12års alder hadde jeg temaene krig og nød i talen.

Hvem definerer kvalitet?
Jeg forstår at det er noen kriterier.
God terapi.
Dårlig terapi.
God middag.
Vond middag.
Det er bare det at det er subjektivt, ikke sant.

Noen opplever at jeg møter dem på akkurat den måten de trenger,
at de får rask hjelp.
Andre dessverre, føler ikke det samme. Der prøver jeg å bli bedre!

Mens en middagsgjest koser seg med min laks på spyd,
savner andre den saftige burgeren og lurer på om det bare skal serveres kjedelig slankemat.

Likt av alle
Ingen av oss ønsker å bli mislikt.
Alle ønsker å bli akseptert.

Men en må huske på det faktum at en kan ikke bli likt av alle.
«Jeg har ikke oppskriften på suksess, men oppskriften på fiasko er å prøve å gjøre alle til lags», Bill Cosby.

Kunsten er å ikke bry seg for mye om hva andre tenker om en.
Hvorfor?
Fordi alle tenker forskjellig.

Siste episode av Frustrerte Fruer
Det er ingen psykologer rundt lunsjbordet som feller tårer med meg, det tror jeg er sikkert.
Siste episode går idag.
Sterke farger, kvinner i front, mye humor og selvironi om kvinnerollen.
Ingen engasjerer seg villt når jeg drøfter True Blood heller.
Oppvekstfamilien synes å smile lett over at jeg fortsatt faller pladask for de vakre menn på skjermen.
De hadde vel trodd at psykologen skulle vise et mer alvor.
Kollegene svarer med et lett nikk, og går videre til nye tema.

Jeg klandrer dem ikke.
Jeg er bare så glad for at jeg har forstått at alle ikke kan like meg.
Og det gir jeg videre i det terapeutiske rom.
Det er mulig å tåle at ikke alle liker en.
Det er viktig.
Det viktigste er å være vennlig mot andre, men tenke at de får tåle forskjellighet.
Hvis ikke har de andre et stort problem, ikke du.

Livets uutholdelige letthet
Jeg er ikke bærer av en uutholdelig letthet.
Tror jeg.
For i møte med de svevende, som liksom alltid er positive, blir jeg litt usikker.
Lurer på om de noen gang har sett skyggesiden av livet.
(De har ofte det!!)
Overraskende ofte har de skjønt mye!
Vært gjennom mye.
Og valgt å nyte gleden.

Da har de noe jeg vil ha.

Ok, jeg må gå. Siste episode går nå.
Da har jeg herved unnskyldt meg for at jeg digger disse 5 vakre damene.
At jeg ler, og liker kjolene.

PS. noen kolleger spør: hvordan i alle dager får du tid til å blogge?
Jeg tenker, hvordan får de tid til å se på TV?
Jeg ser nemlig sjelden på TV, men kvalitet; så som: Frustrerte Fruer og True Blood, det får forrang!

Her sitter nemlig jeg med definisjonsmakta. Det er det som er kult med blogging 😉

Tankekverna på billigsalg…..

Jeg tenker ergo er jeg.
Bruk hodet!

Tankekverna er som andre kverner.
Den jobber med å dele opp større ting til mindre ting.
Gjerne til det er finmalt pulver.
Tankekverna deler opp opplevelser.
Pulveriserer.

De fleste tenker jo at de søker psykolog for å tenke mer.
Men ofte handler det om å tenke annerledes og til og med kanskje mindre.
Hvorfor?
Tankene er ikke så mye her og nå.
De er mye fortid.
Fremtid.
Tankespill om det ene og det andre.

Selvkritikk
Mange tror de liker seg selv godt, men at det er andre mennesker som er kritiske eller kravstore.
Det er mange som blir overrasket når de undersøker sinnet sitt.
De ser, kanskje tydeligere enn før, at det ofte ikke er de andre,
men dem selv, som kjører selvkritikk-programmet på full guffe.

Noen av mine favorittuttrykk er Eleanor Roosevelt sine 2:
«No one can make you feel inferior without your consent».

«Friendship with oneself is all-important, because without it one can not make friends with anyone else in the world».

En kjærlig tankekvern som tar mange pauser
Dessverre har jeg som privatperson og som kliniker funnet ut at det er sjelden kost at tankekverna kommer med godt og kjærlig innhold.
Selvfiendtlige tankekverner er så hyppig at de jammen burde vært på billigsalg. Men folk holder på Kvernen, i tykt og tynt, og tror den er en venn. En venn som ruster dem opp når stormen kommer.

En tankekvern jeg vil kjøpe og selge til alle mine venner, er den rause. Den som sier: slapp av. Dette er kjempebra. Du er topp. Jeg er glad i deg. God nok i massevis du. Ta en dag av gangen. Ta deg en båttur, kvitt deg med meg da vel, gå å finn ekte venner. Jeg er bare en kvern. God å ha, men jeg har mine begrensninger. Jeg kan ikke gjøre deg lykkelig. Jeg deler opp, og gjør store ting til mer ubetydelige.
Jeg er angstens venn, depresjonens føtter og skammens hjerte.
Skaff deg en snill tankekvern, og ta den frem når det trengs, men husk å sett den bort.

En hyllest til mannen
Selvom jeg er skeptisk til å legge for mye vekt på at menn er fra mars og kvinner fra Venus,
så er unektelig en kjønnsforskjell at kvinner tenderer å gruble mer.

Jeg lovet å levere en hyllest til mannen på min tidligere blogg.

Her kommer den: Lær oss å snekre som dere når dere har det kjipt.

God tirsdag!