Pasienten ble påkjørt på sykkel og hodeskaden ble et faktum.
Kreften har spredd seg.
Eller lignende.
Legen kaller det et traume, en skade på kroppen.
Det kan være ordentlig ille noen ganger.
Det er ikke alt i somatikken som lar seg reparere.
Mye må aksepteres å leve videre med.
Legene er ofte budbringere av at livet nå har blitt annerledes,
men at det er av verdi allikevel.
Til sammenligning er psykologiske traumer en skade som har oppstått.
Det kan være ordentlig ille.
Det kan medføre endringer i følelsesliv og ha somatiske korrelater.
Relasjonelle traumer over tid er noe av det verre.
Krigstraumer, overgrep, ekstreme ulykker – noen blir «bare» preget, andre blir skadet.
Det er ikke alt i psykisk helse som lar seg reparere.
Mye må aksepteres å leve videre med.
Psykologene er ofte budbringere av at livet har blitt annerledes enn det kunne ha vært-
men at livet er av verdi allikevel.
Traumebehandling er et felt med mye optimisme
Nye metoder for behandling, og ikke alle innebærer å måtte rive opp sår.
De ser av hjernescanningen at psykologbehandlingen er det motsatte av «hjernekrympere».
Behandlingen, hvis den virker, kan vide ut og reparere skadet materie.
Positiv psykologi i møtet med de store sår
I dag var jeg innom legeklinikken. Vond hals, det var det hele.
Brosjyrene som fikk mitt fokus var fine og rene, der sto:
«Utnytter du ditt fulle potensiale? Eller lar du andre styre for mye av dine valg?
Lær deg å bruke deg selv til det fulle. Kom for en samtale».
Det var tilbud om coaching.
Det er flott at noen har interesse og lyst for å få andre til å bruke seg selv.
Det er fint med håp, optimisme og næring.
Noen som lytter, som ved hjelp av kommunikativ trening klarer å hente frem mål som tidligere var utydelige.
Men noen reagerer på positiv psykologi, hvorfor?
Det handler om målgruppe. For de som reagerer mest på endringsfokus føler at de gjør alt de kan.
Det er ikke mer å gi. Og potensialet kan ikke utnyttes, fordi skader hindrer.
Som legen når kreften har overtatt alle friske celler,
nytter det ikke å jobbe med endring, for skaden er skjedd.
Men det kan nytte å jobbe med hvordan leve videre den tiden som er igjen,
lære av andre som har klart å få kvalitet allikevel, og indusere håp og aksept på en gang.
Men ikke: kom igjen, du kan snu dette her med din egen vilje. Du kan hvis du vil. You can do it!
Ofte er det bare å lytte, nikke og si: ja, jeg hører!
Og hadde jeg ikke vært psykolog hadde det riktige vært å sagt: fy f så det suger! Det er bare så ille! Jeg blir forbanna over hva du må gjennom!
Jeg har en del å lære fra somatikken, sånn sett…..
Det er ikke alltid en løsning, noen ganger er det mer lindring av smerte.
Når det er sagt blir jeg stadig imponert over optimismen som driver noen av de som jobber mye med psykiske traumer!
Wow, og dere trengs! For uten håp og mot, så kommer vi kortere!
Det ble visst litt alvor ikveld. Sånn er livet! Ikke bare idyll, det skal være sikkert og visst!
God torsdag!
