Kategoriarkiv: Aksept

Why can I not have it all?

Why Women Still Can’t Have It All
Amerikansk «bombe» sluppet i The Atlantic. Anne-Marie Slaughter, en ressurssterk dyktig kvinne, deltager i toppolitikken i USA, skriver: Why Women Still Can’t Have It All. Hun hevder i tidenes mestlesende kronikk i The Atlantic at feministbevegelsens likestillingsmantra er å fare med løgn. Det går ikke med topplederjobb og småbarnsliv, ikke for kvinner. Det skriver hun. Hun måtte hoppe av for å være en tilstrekkelig tilstedeværende mor! Offeret ble for stort.

Denne uken skriver Aftenposten at menn i Norge i større grad enn før uttaler seg om skvisen. Skvisen mellom farsrollen og arbeidstakerrollen.
Faktisk oppgir flere menn enn kvinner å være i en klemme mellom de to områder de skal yte på.
Jeg på min side undrer meg da over dem som da sier at det ikke er vanskelig. Hva holder de på med? tenker jeg. Hva er deres oppskrift? Er de enklere, snillere, deltidsjobbende, benektende eller bare superdupre?

Gjøre meg fornøyd vil være som å fly uten vinger
Jeg får heller ikke det som jeg vil. Ikke i det hele tatt.
Det er for mye på for mange områder, så jeg må jobbe med motsatte virkemidler for å overleve.
One-tasking, mindfulness og bakkekontakt. Nærvær.
For at jeg ikke skal bli helt ut med badevannet.

Noen vil hjelpe meg til å sjonglere bedre. Bli gladere, tross alle gjøremål som kolliderer med drømmer.
Jeg på min side forsøker å hjelpe mange selv, med tekster og ord.
Men jeg kan like godt si det først som sist.
Hjelperen kan like gjerne starte planlegging av Mount Everest-ekspedisjon, uten ryggsekk.
Kan like gjerne forsøke å fly som en fugl.
Jeg er en lost case- uansett.
Kanskje som Slaughter. Bare at jeg ikke kun rives mellom jobb og nærværet med diamantene mine; det er også alt det andre som trekker i meg – i ulike retninger.

En vanlig morgen våkner jeg tidlig. Jeg vil stå opp og være rask i klærne. Gå en morgentur sammen soloppgangen. Før andre folk begynner levenet. Det vil jeg veldig gjerne.
Men jeg vil også utnytte søvnens fantastiske virkning. For der er roen, drømmene og varmen.
Så allerede her er jeg misfornøyd. Bare i kraft av å være meg. Alene.
Og deretter begynner andre å blande seg inn.
Ett barn vil hoppe i sengen, fordi det er morsomt å se meg leke sint.
Ett annet blir misunnelig på den andres oppmerksomhet, og stuper like gjerne kråke så tærne treffer nesa mi.
Fra da av vet jeg at det er en ny dag fylt med ting jeg ikke vil kunne klare.

Løpe hit- løpe dit. Telefoner her – og der. Vurderinger. Barnehagemøte.
Sulten? åja, lunchen .. når og hvor var den?

….Så følger sene kveldstimer, mens jobben vaker urolig i minnet.
Barna burde vært lagt.
Jeg vil ha alenetid.
Jeg vil løpe meg en tur, eller se film.
Skrive eller le.
Jeg vil ikke rydde, vaske klær, smøre mat, vaske gulv.
Det vil heller ikke min mann.
Han vil spille piano han.
Og det vil jeg også at han skal gjøre.
For det er det beste.
Smilet kommer frem, i det jeg later som at jeg kan trylle.
Fordi han spiller så fint, føler jeg at jeg er i tryllemodus.
Sånn: nå er det skinnende rent, barna i drømmeland, jeg tilfreds og alt klart for en ny dag.
Spill videre, sier jeg.

Og sånn kan det gå.
Skal du ikke se at dagen etter nok en gang kom ut av balanse.
Jeg liker ikke rot. Klarer ikke tenke særlig godt da.
Jeg liker ikke uorganisering. Heller ikke mange stemmer på en gang.
Jeg er som en datamaskin som ofte sier «shutting down, usikker årsak, vil du rapportere?»
Ja, sier jeg. Jeg vil rapportere til de som skapte meg.
Til de som gjorde meg menneskelig, med alle mine skiftende og store behov.
Jeg vil gjerne at noen tar ansvar, og ordner opp.
Kanskje gjør meg mindre leken, så jeg kan rydde mer.
Men da igjen, hvor skal jeg gjøre av holdningene mine om at livet er til for å leves.
At sommernatten må nytes- her og nå?

Jeg kan spørre woody, men får neppe annet svar enn: også? er det noe spesielt?
du er ordniær, du er fullkommen ulykkelig i din lykkesøken, og det gjør deg levende.

Til Slaughter som poengterer at kvinner ikke kan være toppledere og samtidig nærværende mødre
Jeg tror du snakker av erfaring, er klok og har kommet til en vond konklusjon.
Mange menn strever med det samme, med det å være nærværende pappa dersom jobben krever mye.
I tillegg har kvinner en ekstra utfordring, i svangerskap og amming, den tidlige skjøre viktige starten.
Hormonene og symbiosen. Separasjonsangst fra begge hold.

Feministene kan neppe klandres, mye har tross alt skjedd. I hvert fall i Norge.
Men at mange stresser, og at psykiske lidelser nettopp av mange krav i mange retninger øker, vel, det er vel oppe i dagen.

Matematikk og trylleformel
Jeg føler virkelig en smertefull sannhet i at det er begrenset hva jeg får til i mitt liv.
Regnestykket om jobb, økonomisk ansvar, husarbeid, barnepass, oppdragelse, omsorg..

Dette regnestykket får ikke to streker under svaret. Knapt ett.
Det er vel det Slaughter poengterer, og som jeg også merker.

Det eneste jeg kan konkludere med, er at det nok ikke var bedre før.
Jeg kan alltids forsøke å visualisere meg inn i 50-talls verden. Med mann som jobbet A4 og jeg som tok meg av støvsuging, barnepass og handling.
At det var det.
Hvordan jeg skulle vært lykkelig slik, er umulig å tenke seg.
Selvfølgelig, med penger kunne alt gått. Dersom jeg var overklasse, og kunne ha barnepasser og hushjelp.
Da kunne jeg skrevet bøker.
Men det kunne jeg med nok penger nå også.

Celebration of the ordinary
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne på savn etter å få mer ut av livet.
Det er ikke noe spesielt ved å streve med mange krav på en gang.
Det er ikke noe spesielt ved å ha for lite penger, i forhold til egne behov.
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne håpløshet.
Noen spør seg, har vi for høye forventninger til et ekstraordinært liv, basert på ekstraordinære talenter?
Tåler vi ikke det vanlige liv, fylt med det som det innebærer; bekymringer, sorger, gleder og konflikter?
Hørt om den kjente foreleseren som satt opp et kurs til utdanning for «ordinære barn». Ingen møtte.
Ingen hadde vanlige barn.

Det ordinære kompliserte livet, hvor ingen kan få alt
Nei, konklusjonen er vel at selv om Karl Ove er litt av en karakter, har vi alle «Våre Kamper 1-6».
Vi er ordinære lykkesøkere som ikke kan bli tilfredse.
Om vi bor i et av verdens rikeste land, utenfor finanskaos og arbeidsledighet; vi gråter allikevel.
Vi ser over til naboen som har litt mer penger, og tenker at da; da ville det vært greit.
Eller tenker at bare jeg hadde to armer til, da…
Bare en natts god søvn, bare den mannen, det huset…
Nei, det er vel litt synd på oss mennesker i grunn.
Vi skiller oss fra dyreartene på dette punktet at vi lengter, søker lykke og tenker så mye på andre.
Det hadde vært lettere å være en kattepus i vinduskarmen.
Men igjen; de kan jo ikke skrive.. så da får jeg ta til takke med Kristina som mister en ball eller to, men som tross alt har en del.
Ikke alt. Men en del.

Jokeren: Om privatliv og poker

Hva deler vi med andre mennesker?
Noen holder kortene tett til brystet. Som en god pokerspiller. Kanskje styrt av frykt for avvisning eller avsløring. Kanskje fordi de ikke vil dele eller bli sett. Manglende trening i å uttrykke seg med ord. Sjenanse. Arroganse. Hvem vet?
De andre aner ikke helt hva som er i omløp, uansett grunn.

Det er vanskelig å vite hvem som er den beste pokerspilleren. Er det den pratsomme kvinnen som synes å dele så mye -eller er det nettopp hun som verner aller mest om seg selv? Mange ord kan virke delende og sosialt, men trenger ikke være nære eller private.
Noen er imidlertid alltid private. Et spørsmål om hvordan det går tas grundig i mot, og ærligheten trer frem. Sykdommer, utfordringer, krangler eller vektøkning siste uken. Politiske meninger, klare holdninger eller siste depresjon.

Fasit
Som i spill er det ingen fasit. Det er sosiale spilleregler, god etikette og normer, men ingen fasit.
Hva noen synes er nakent ærlig, kanskje for ærlig, er for andre helt naturlig.

Noen spør meg om dette. Psykolog og i det offentlige rom. En kalte det modig.
En sa til meg at det kanskje var litt avslørende, noen av bloggene. Andre sier bare at de liker lesingen, og tar det med seg, de som treffer. Noen er ikke så veldig interessert i temaene, og hopper lett unna. Noen sier at de elsker tekstene.
Her en dag sa noen at balansegangen var god i denne bloggen, mellom personlig, profesjonelt og privat.
Jeg har det i mente, at jeg fronter yrket og faget- og slik sett rydder i eget rom før jeg viser det frem.

Men…. Avslørende
Jeg smakte på ordet: avslørende.

Hvis det er et pokerspill, og jeg viser hånda, da er det slett spill. Avslørende.
Hvis jeg har noe å skjule, som i et avhør, i en krimsak, og innrømmer at jeg har løyet om alibiet, da er det avslørende.
Men hvis man skal dikte, lyrikk eller sangtekst, og er veldig opptatt av å dekke seg til, da kommer neppe skapelsen langt.

Jeg skrev en gang et innlegg i en avis om en bok som hadde gjort sånn inntrykk. Da det kom på trykk i Aftenposten merket jeg at luftrøret liksom snørte seg litt sammen. Var det for avkledd, tenkte jeg? Avslørende? At jeg var så følsom at jeg ikke klarte å glemme en bok. Hva sa det om meg liksom?

Den samme følelsen kan jeg få når jeg holder foredrag. Og jeg har lyst til å gi, levere, servere, formidle. Og luftrøret liksom får et knekk, som et sugerør som brekker. Tenk om de ser at jeg ikke surfer på bølgene? At jeg fremstår som en som knapt kan svømme? At de begynner å kaste ut badering og livbøye istedetfor applausen?

Men jeg begynner å lære at de fleste ikke er harde kritikere, og de som er- de som hakker i biter det andre sier- vel, de får heller ikke min applaus. Det blir ingenting interessant dersom kortene aldri vises. Ingen tekst eller dikt.
Det å vise «et jeg» som tenker, resonnerer, føler og skaper – det er personlig.
Men ikke nødvendigvis svært privat. Men kanskje også det.

Dette livet er jo ikke et pokerspill. Og det er bra. I grunn.

Intersubjektiv terapi – relasjonell psykoanalyse
I terapirommet snakkes det om skillet mellom privat og personlig. Det å bruke av personlige opplevelser, dele tanker om relasjonen slik den oppleves av terapeutens subjekt er mange tilhenger av. Som en måte å skape noe felles og delt. Et intersubjektivt rom. Privatlivet er imidlertid ikke like nødvendig å dele, men noen gjør også det. Har barnebildene fremme, og sier litt om eget liv, i de anledninger de synes det passer seg. Uansett så er terapeutrelasjonen preget av personen som sitter i hjelperollen. Om han tyr til lærerrollen med tavle og tusj for å undervise om psykologiens natur, eller om han sitter rolig i bakgrunnen- det preger det terapeutiske rom- det mellommenneskelige.

På mitt terapirom er det verken brudebilder eller barnebilder. Det er greit for meg, at det ikke er privat.
Men det er dessverre heller ikke personlig. Det er blå gardiner fra 80-tallet og noe Monet-trykk på veggene, et bilde av hjernens anatomi og gulbrune bokhyller med litt papirer i. Det bærer preg av et offentlig kontor. Et upersonlig preg. Når jeg bytter plass er det enkelt. Værsågod neste, sier rommet. Her er lite av Kristina og mye av kontoret.

Jeg er opptatt av en balanse som er god, i jobben min. Et personlig innredet kontor, med min vri, ville skapt noe annet i mine «møtepunkter» også. Tror jeg. Men det viktigste er jo tilstede. Meg og den andre.

To Rome With Love
Woody sies vel å være far til nevrotikeren på lerretet. Intet avvikende med det i den nyeste filmen hans heller.
Her ser du nevrotikeren(e) skinne.

Jeg har vel en nevrotiker i meg, og ler så tårene renner når nevrosene får fritt spillerom med selvironi og intellekt som kompanjonger.

Noe morsomt er at i denne filmen blir plutselig hver-og-enmannsen berømt over natta. Journalistene myldrer rundt en tilfeldig stakkar med spørsmål om hva de spiste til frokost, hvilken underbukse valget falt på i dag og ikke minst hvorfor.
Her blir det private, eller rettere sagt det intime og hverdagslige, som ingen vil vite om, lansert som hovednyheter.

Der er en ny arena som du ikke får av meg, i hvert fall. Jeg sier riktignok at jeg spiser litt mørk sjokolade, og at det er herlig, men valg av hvite eller rosa sokker skal dere få slippe å lese om her.

Personlig vekst
Om jeg kaller livet mitt som en togtur, flytur eller karusell, så bærer alt preg av at jeg er opptatt av en ærlig kontakt med meg selv. Jeg har søkt stillhet og ro, i en hektisk hverdag. Jeg har forsøkt å puste støvet av den lampen, slik at lyset kan få lov til å skinne fra mine øyne. Igjen.

Men jeg må fortelle dere en ting, at når jeg lytter til stillheten, så finnes den jo ikke. Fysisk stillhet er en egen torturmetode faktisk, vi begynner til slutt å hallisunere i ensomhetens rene form.
Fluene bråker utrolig mye når man er alene. Vinden likeså. Regndråpene. Tankene.

Hva er støy, og hva er ro? For meg? For deg?

Tilbake To Rome With Love. Midnight in Paris. The Hours. Avatar. Arven. Chocolat. Blå. Rød. Hvit.
Hadde jeg kunnet velge min oppvekst ville det vel vært å være som barnet i den italienske filmen Cinema Paradiso, som vokser opp i kinosalen. Og oppdager sin lidenskap til filmen. Jeg kunne vel ikke flyttet inn i kinosalen for godt, men det er vel det nærmeste jeg kommer stillhet; definert som indre ro.

Når det er sagt er det like godt å skrive, se utover bølger(!) eller drømme.
Høre småbarna le trillende latter er smak av ren lykke.
En sjelden bit.

Disse tekstene er ikke avslørende. Det er bare meg.
Det er ikke modig. Det er bare ærlig.
Vi spiller ikke poker, og jeg leker ingen lek.
Det er ingen joker på min hånd. Enkelt og greit.

Facebook, her ser du min fasade! Vanity!

Det er siste tiden blitt satt forstørrelsesglass på facebook-bruken blant millioner.
Her kan man velge hva man skal vise i større grad enn i virkeligheten (IRL).


Blant annet synes jeg at alle ser fryktelig pene ut, ofte! Sunne, friske i naturen. Og vakre på fest!
Instagram legger jo et siste finish! ..og på 1-2-3 ser alle ut som tatt ut av et magasin. Vanity!

Det er jo ikke bare negativt med å vise sin fasade i sosiale medier
Avstanden mellom «kjendisene» og oss andre er definitivt minket siste 5 år.
Før var det «de vakre og vellykede» og «alle oss andre». Nå er vi mer eller mindre medievante alle mann. Vi vet at vi tar bildet før festen starter og ikke dagen derpå. Dette bildet ble tatt etter med halsbetennelse og økt søvnbehov.
Eller nei… ikke det nei. Jeg gjør som alle dere andre, pynter meg og gjør det beste ut av det og ønsker dyna velkommen over hodet dagen derpå hvor hvile og fravær av bilder(!) settes pris på.

Forfengelighet- en av de 7 dødssynder
I djevelens advokat møter vi hva forfengelighet og behovet for å bli stor kan gjøre med et jordnært par. Jakten på berømmelse, jakten på makt og på muligheter.

Noen sier at det er en økt tendens til narsissisme på gang i dagens Norge… At det er flere som har behov for å vise seg fram og skinne, men at under teppet kan et mer skjørt selvbilde ligge å vake.

Jeg vet ikke om det er mer av selvdyrking, det er kanskje det. I tråd med muligheter og skjøre rammer, blir vi kanskje urolige og vil finne gullet i enden av regnbuen. Vi og.
Det jeg er mer opptatt av å ha en aksept for hvordan vi mennesker er skrudd sammen. At behovet for en fasade er vanlig, ikke noe nytt. Pene blomsterpotter på terassen, smilende familiebilder (kanskje rett før skilsmissen var et faktum) og tårene lagt igjen i huset når en går ut.

Uten en fasade blir vi svært hudløse, sårbare og deler alt med alle. Det er det som reality-sjangeren grenser opp mot, at plutselig blir menneskers privatliv filmet og brukt som underholdning. Der merker jeg at jeg fort skrur av tv, men det gjør jeg jo i grunn av det meste som vises der.

PS.
Anbefalt om menneskets svakhet i møte med makt, penger, anerkjennelse, skjønnhet: altså forfengelighet, er også Lying on the couch av Yalom å anbefale, ved siden av Devils Advocate.

PPS.
Det er ikke bare fasade å ville pynte terassen eller kroppen, så det er sagt. Det er jo estetisk og like ekte som joggebuksa eller skitten terasse. Poenget her er at noe vises frem, annet vises ikke, og i sosiale medier blir det tydeligere enn noen gang, at vi vil fremstå som vellykkede. Kanskje er vi det og! Bra folk, med stort sett gode interesser, treningsturer og bra holdninger. Det er ikke sikkert det er så mye sop under teppet, men litt kanskje?

Selvskading og fasade

I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
The only thing that’s real

Johnny Cash synger med gammel røst.
En stemme som er bærer av smerte, innsikt, kjærlighet, tap.
I den biografiske filmen Walk the Line ser vi at han er en smertens mann.
Sårer andre. Seg selv.

Selvskading er et kjent fenomen
Noen gjør det for å kjenne smerten for å kjenne noe
Noe annet enn tomhet
Andre håndterer komplisert og sårt følelsesliv på den måten
Smerten blir mer konkret
Mer håndterbar
Og det som egentlig smertet svinner

Selvforakt er ofte en dominant gjest

Johnny beskriver det bedre enn mange

Hva hjelper?
Det handler om å ha et indre rom til å håndtere det vonde
Et indre rom som er mer snilt enn vondt
Et rom hvor det er plass for usikkerhet, avvisning, sorg og sinne.
Ikke alle har stort hus der inne.
Det er mer en liten hybelleilighet hvor det er trangt.

Så da jobber psykologen med å bygge noe større.
Om ikke en villa,
så i hvertfall en leilighet.
En leilighet hvor kjærlighet kan bo side om side med avvisning.
En leilighet hvor latter kan bo side om side med de salte små dråper.

Ord. Møter. Tenking.
Erstatte en mestringsstrategi med en annen.
Finne en samtalepartner, en hobby eller bevegelse.

Sårbart ærlig om svakhet
Vel, ingen munter mann han der Johnny.
Tror ikke det.
Men ærlige ord med sin gamle stemme,
det skal han ha.
Ærlige og lærerike!

Fasade
Faceboka er ikke like ærlig.
Mange er opptatt av det temaet nå.
Fasadekjøret.
Smiley, likes, hjerter og nuss.
Aktiviteter, husvask, fester.

Vi kan ikke ha 200 venner som snakker om sine verste stunder
hele tiden. Vi vil ikke orke det.
Vi orker lettheten.
Vi liker lettheten.
Men nå og da, er sannheten også viktig.
Sannheten om at vi har både letthet og dybde i oss,
og at alle har mørke stunder hvor man trenger en hånd!
Ting blir lettere med en hånd!

two!