Kategoriarkiv: Aksept

Aksept, Bekymringer, Drømmer, Ensomhet, Håp, Uncategorized

Koronapandemiens tårer

Dette ble et spesielt år

Året der vi skulle bekymre oss om det usynlige viruset. Der alle skulle vaske hender som kirurger i frakk. Der dørhåndtaket ble som en detonator i hånden vår. Der jobben stengte døra. Der hjemmet ble basen. Der ensomheten ble forsidestoff.

Det ble året der politikerne stengte skoler, fritidsaktiviteter og flyplasser. Der boten kom da du dro på hytta. Smitte-appen fotfulgte deg og varslet deg når smitten var nær.

Det ble året da vi godtok innskrenkninger av livet vårt, fra Myndigheter med stor M.

Så veldig uvant for oss, så veldig unorskt, så rart.

Etterdønninger

Kommer det noe godt ut av kriser? Kommer det noe godt ut av Kroneviruset?

I sidesynet har jeg lagt merke til at folk tenker nytt. Når Nasjonalballetten ikke fikk gjester, låste de døra og dro ut for å lete. De serverte dans på ei fjellhylle, ei bygd og en plass. Der folk var. Konserter kom inn i stua, via live-streaming. Restaurantene la QR-kode på bordet, og maten kom rekende på ei fjøl. Barna kjente kvist under skoene, i stedet for shopping på senteret.

Når mikrobiologi ble allemannseie, ble masker moteindustri. Blå medisinmasker er erstattet med fargerik maskepynt.

Men om du spør meg, om jeg har felt noen tårer, så kan det hende du ikke får nei. Om du spør om jeg er bekymret for unge studenter, kan det hende du merker jeg nøler. Om du spør om jeg vil det skal ta slutt, kan det hende du merker jeg lengter. Etter en tid da virus ikke okkuperte medier og tanker.

Vi kommer til å feire. Slenge maskene vekk, reise av gårde, gå på teater og besøke hverandre. Det er klart det kommer. Vi må bare holde ut, litt til. Litt til.

Aksept

Identitet: en som ikke duger

Både i går og i dag har jeg hatt gleden av å møte folk som er like engasjerte i psykisk helse som meg.

Identitet handler om seg selv i samfunnet og er nært knyttet til selvopplevelse. Hvem er jeg, hva liker jeg og hvordan definerer jeg meg selv?

Det som er viktig å vite er at noen går rundt med en negativ identitetsopplevelse og har holdninger til seg selv som ikke tåler dagens lys. Eller for å si det på en annen måte, det må opp i dagens lys for å bli sett på nøye og forhåpentligvis justert.
Blant annet en som sier: jeg ser på meg selv som en som ikke duger.

«En som ikke duger»?
Duger til hva? Hvor kommer den fra? Hvem har gitt deg dette?

Det er ikke lett å ha en positiv selvopplevelse døgnet rundt. Kanskje har vi til og med litt godt av å jekke oss ned noen ganger, vise ydmykhet, se at vi har mangler og at andre kan noe bedre enn oss. Men når selvbildet er generelt at man ikke duger eller har en nytteverdi er det nokså åpenbart at selvfølelsen lider under dette.

Psykisk helseråd: vi må ta vare på oss selv og huske på at du er like mye verdt som meg. Verdien er ikke knyttet til prestasjon, selv om det kan være gøy og viktig å prestere. Verdien er der, som en kraft, i det å være til. Vi må ikke duge hele tiden, men vi duger alle til noe og vi har alle en påvirkningskraft på andre. Dersom man tror man ikke duger vil man ha utrolig mye ubrukt potensiale i seg, som omgivelsene ikke vil få vite om.

#duduger!

Aksept, Ensomhet, Få det bedre, Lengsel

Ensomhet

Vi har vel alle kjent det?
Den litt uklare vonde følelsen av at man ikke hører til og ikke vet hvem man kan ringe for å finne på noe?

Ensomhet er en slik vond følelse som handler om et savn etter kontakt med andre. Vi mennesker klarer oss en stund uten mat, men ikke lenge. Hvor lenge klarer vi oss helt alene? Isolat er en mektig metode for å få folk til å lide, spesielt hvis man ikke har valgt det selv. Vi mennesker synes å trenge hverandre, slik kroppen trenger vann. Men noen ganger oppleves det som Sahara uten noen oase, der alle synes å ha et fellesskap, bare akkurat ikke jeg.

Vetle tok opp temaet på en fin måte i dag. Her ser du linken:

Ensomhet er tema i dag på God morgen Norge TV2