Jeg er ikke den som bør spørres om detaljene i evolusjonen til artenes opprinnelse. Dette med hvor mange milliarder år siden det hele startet og hvilke mikroorganisme som det startet med er vel litt uklart for meg. Men jeg har forstått såpass at det hele startet i havet. Det var plankton og alger, det var smått og ble større. Endringer i havets miljø presset frem nye arter, og etterhvert vokste mer avanserte arter frem. Som kjent begynte noen små arter en vandring på sand og sten, noen som klarte seg over vann. Som sagt skal jeg ikke leke evolusjonsbiolog, men det jeg vet er at det er lenge siden. Det er så lenge siden at jeg ikke kan telle dit, det er også vanskelig å visualisere seg, og det er vanskelig å tro at vi har noen særlig gener til felles med havdyrene i dag. Vi er jo også særdeles lite egnet for vann. Vi blir fascinert og overrasket når de mest talentfulle dykkere og svømmere viser deres evner. Allikevel kommer vi til kort under vann. Gjeller har vi ikke, og en svær tank med oksygen må på ryggen. Dykker man for langt ned er man i fare, kommer man for raskt opp til overflaten kan det bli fatalt, med gassbobler i hjernen, sprengte øyne og hva verre er.


Lengsel


Allikevel aner jeg at vi har noe med oss fra starten. Havet; det åpne landskap, bølgenes dans, skummet som fråder, lukten av salt sjø, smaken av salt vann mot tungen, solens lys som treffer vannet. Havet sett fra båten eller kajakken, bølgende som vipper deg lekende av gårde, spruten som står rundt baugen. Hvis man er ulykkelig, blir man litt mindre ulykkelig ved havet. Hvis man er syk, blir man litt mindre syk ved havet. Hvis man har vondt, får man litt mindre vondt ved havet. Dypp den lille tåa i vannoverflaten, selv om du sitter i rullestol skal vi få til det. Dypp den bare litt, og kjenn den forfriskende kjølige salte vannet gi deg et lite gnist fra naturen.


Jeg ser på kartet og tenker at jeg ikke ville få puste i de landene som ikke grenser til havet. Og det er mange. Afganistan. Det er ikke sjø å se, ikke sjø å lukte. Det er tørt. Sikkert knusktørt. Jeg har ikke vært der, men lest flere av bøkene til Khaled Hosseini, som skildrer en afganers første møte med havet.
«Det man ikke vet har man ikke vondt av». Eller? Jeg tror mange lengter, de vet kanskje ikke helt hva de lengter til. Kan svaret være havet?


Min anbefaling i dag er å ikke begrense sjøen til sommerens bading. Sett deg i bilen, ta deg en liten tur til et saltvann, og pust det inn. Deretter tilbake til huset for middagslaging.