Det er noen særskilte mekanismer i relasjon mellom barn og voksne. Den ene er umoden, i utvikling, behov for støtte og anerkjennelse, søkende. Den andre er mer moden; emosjonelt sett, seksuelt sett og relasjonell sett. For ikke å snakke om kognisjoner, evne til å tenke langsiktig og forstå konsekvenser av egne handlinger.

Ordfører Øygard forfekter at han tok vare på et barn, en liten sårbar ungdom. Men hun spilte opp til dans, til bråk, og han var litt dum da, og danset med – riktignok etter hennes fløyte. Han skal ha sittet sammen med en kamerat og sett henne ta av seg, og støttet godt oppunder akten. Jammen snill omsorgsperson. Det er mannen sin det.

Det en vet om overgrepssaker er ofte at lojaliteten bygges opp over tid, hos noen som søker voksenperson. Det blir seksuelt, fra den voksnes perspektiv, og det projiseres over på barnet. En ung jente har også en egen seksualitet, det har til og med småbarn. Men det passer svært dårlig overens med den voksnes seksualitet. Den umodne har mye å finne ut av, er ikke relasjonell i sin seksualitet på samme måte, og har lite erfaring på hva det handler om. En overgriper, altså en som går over andres grenser eller bruker mindreårige som seksuelle objekter, vet mer om dette.

Her er ikke dommen felt. Men det er klart at en godt godt voksen mann med vettet i behold som her, legger skylden for det foretrufne på feil person, og sier hun er av den typen som manipulerer og lyver. Byr opp til dans. Han selv ville bare støtte en jente i nød. Hvis det ikke provoserer, så er det noe galt -det var bare det jeg ville si. Pluss at jeg håper jenta får den støtten hun fortjener, uansett dom!