Why can I not have it all?

Why Women Still Can’t Have It All
Amerikansk «bombe» sluppet i The Atlantic. Anne-Marie Slaughter, en ressurssterk dyktig kvinne, deltager i toppolitikken i USA, skriver: Why Women Still Can’t Have It All. Hun hevder i tidenes mestlesende kronikk i The Atlantic at feministbevegelsens likestillingsmantra er å fare med løgn. Det går ikke med topplederjobb og småbarnsliv, ikke for kvinner. Det skriver hun. Hun måtte hoppe av for å være en tilstrekkelig tilstedeværende mor! Offeret ble for stort.

Denne uken skriver Aftenposten at menn i Norge i større grad enn før uttaler seg om skvisen. Skvisen mellom farsrollen og arbeidstakerrollen.
Faktisk oppgir flere menn enn kvinner å være i en klemme mellom de to områder de skal yte på.
Jeg på min side undrer meg da over dem som da sier at det ikke er vanskelig. Hva holder de på med? tenker jeg. Hva er deres oppskrift? Er de enklere, snillere, deltidsjobbende, benektende eller bare superdupre?

Gjøre meg fornøyd vil være som å fly uten vinger
Jeg får heller ikke det som jeg vil. Ikke i det hele tatt.
Det er for mye på for mange områder, så jeg må jobbe med motsatte virkemidler for å overleve.
One-tasking, mindfulness og bakkekontakt. Nærvær.
For at jeg ikke skal bli helt ut med badevannet.

Noen vil hjelpe meg til å sjonglere bedre. Bli gladere, tross alle gjøremål som kolliderer med drømmer.
Jeg på min side forsøker å hjelpe mange selv, med tekster og ord.
Men jeg kan like godt si det først som sist.
Hjelperen kan like gjerne starte planlegging av Mount Everest-ekspedisjon, uten ryggsekk.
Kan like gjerne forsøke å fly som en fugl.
Jeg er en lost case- uansett.
Kanskje som Slaughter. Bare at jeg ikke kun rives mellom jobb og nærværet med diamantene mine; det er også alt det andre som trekker i meg – i ulike retninger.

En vanlig morgen våkner jeg tidlig. Jeg vil stå opp og være rask i klærne. Gå en morgentur sammen soloppgangen. Før andre folk begynner levenet. Det vil jeg veldig gjerne.
Men jeg vil også utnytte søvnens fantastiske virkning. For der er roen, drømmene og varmen.
Så allerede her er jeg misfornøyd. Bare i kraft av å være meg. Alene.
Og deretter begynner andre å blande seg inn.
Ett barn vil hoppe i sengen, fordi det er morsomt å se meg leke sint.
Ett annet blir misunnelig på den andres oppmerksomhet, og stuper like gjerne kråke så tærne treffer nesa mi.
Fra da av vet jeg at det er en ny dag fylt med ting jeg ikke vil kunne klare.

Løpe hit- løpe dit. Telefoner her – og der. Vurderinger. Barnehagemøte.
Sulten? åja, lunchen .. når og hvor var den?

….Så følger sene kveldstimer, mens jobben vaker urolig i minnet.
Barna burde vært lagt.
Jeg vil ha alenetid.
Jeg vil løpe meg en tur, eller se film.
Skrive eller le.
Jeg vil ikke rydde, vaske klær, smøre mat, vaske gulv.
Det vil heller ikke min mann.
Han vil spille piano han.
Og det vil jeg også at han skal gjøre.
For det er det beste.
Smilet kommer frem, i det jeg later som at jeg kan trylle.
Fordi han spiller så fint, føler jeg at jeg er i tryllemodus.
Sånn: nå er det skinnende rent, barna i drømmeland, jeg tilfreds og alt klart for en ny dag.
Spill videre, sier jeg.

Og sånn kan det gå.
Skal du ikke se at dagen etter nok en gang kom ut av balanse.
Jeg liker ikke rot. Klarer ikke tenke særlig godt da.
Jeg liker ikke uorganisering. Heller ikke mange stemmer på en gang.
Jeg er som en datamaskin som ofte sier «shutting down, usikker årsak, vil du rapportere?»
Ja, sier jeg. Jeg vil rapportere til de som skapte meg.
Til de som gjorde meg menneskelig, med alle mine skiftende og store behov.
Jeg vil gjerne at noen tar ansvar, og ordner opp.
Kanskje gjør meg mindre leken, så jeg kan rydde mer.
Men da igjen, hvor skal jeg gjøre av holdningene mine om at livet er til for å leves.
At sommernatten må nytes- her og nå?

Jeg kan spørre woody, men får neppe annet svar enn: også? er det noe spesielt?
du er ordniær, du er fullkommen ulykkelig i din lykkesøken, og det gjør deg levende.

Til Slaughter som poengterer at kvinner ikke kan være toppledere og samtidig nærværende mødre
Jeg tror du snakker av erfaring, er klok og har kommet til en vond konklusjon.
Mange menn strever med det samme, med det å være nærværende pappa dersom jobben krever mye.
I tillegg har kvinner en ekstra utfordring, i svangerskap og amming, den tidlige skjøre viktige starten.
Hormonene og symbiosen. Separasjonsangst fra begge hold.

Feministene kan neppe klandres, mye har tross alt skjedd. I hvert fall i Norge.
Men at mange stresser, og at psykiske lidelser nettopp av mange krav i mange retninger øker, vel, det er vel oppe i dagen.

Matematikk og trylleformel
Jeg føler virkelig en smertefull sannhet i at det er begrenset hva jeg får til i mitt liv.
Regnestykket om jobb, økonomisk ansvar, husarbeid, barnepass, oppdragelse, omsorg..

Dette regnestykket får ikke to streker under svaret. Knapt ett.
Det er vel det Slaughter poengterer, og som jeg også merker.

Det eneste jeg kan konkludere med, er at det nok ikke var bedre før.
Jeg kan alltids forsøke å visualisere meg inn i 50-talls verden. Med mann som jobbet A4 og jeg som tok meg av støvsuging, barnepass og handling.
At det var det.
Hvordan jeg skulle vært lykkelig slik, er umulig å tenke seg.
Selvfølgelig, med penger kunne alt gått. Dersom jeg var overklasse, og kunne ha barnepasser og hushjelp.
Da kunne jeg skrevet bøker.
Men det kunne jeg med nok penger nå også.

Celebration of the ordinary
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne på savn etter å få mer ut av livet.
Det er ikke noe spesielt ved å streve med mange krav på en gang.
Det er ikke noe spesielt ved å ha for lite penger, i forhold til egne behov.
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne håpløshet.
Noen spør seg, har vi for høye forventninger til et ekstraordinært liv, basert på ekstraordinære talenter?
Tåler vi ikke det vanlige liv, fylt med det som det innebærer; bekymringer, sorger, gleder og konflikter?
Hørt om den kjente foreleseren som satt opp et kurs til utdanning for «ordinære barn». Ingen møtte.
Ingen hadde vanlige barn.

Det ordinære kompliserte livet, hvor ingen kan få alt
Nei, konklusjonen er vel at selv om Karl Ove er litt av en karakter, har vi alle «Våre Kamper 1-6».
Vi er ordinære lykkesøkere som ikke kan bli tilfredse.
Om vi bor i et av verdens rikeste land, utenfor finanskaos og arbeidsledighet; vi gråter allikevel.
Vi ser over til naboen som har litt mer penger, og tenker at da; da ville det vært greit.
Eller tenker at bare jeg hadde to armer til, da…
Bare en natts god søvn, bare den mannen, det huset…
Nei, det er vel litt synd på oss mennesker i grunn.
Vi skiller oss fra dyreartene på dette punktet at vi lengter, søker lykke og tenker så mye på andre.
Det hadde vært lettere å være en kattepus i vinduskarmen.
Men igjen; de kan jo ikke skrive.. så da får jeg ta til takke med Kristina som mister en ball eller to, men som tross alt har en del.
Ikke alt. Men en del.

12 kommentarer til “Why can I not have it all?”

  1. Langt høyere skilmsiserisiko når menn er hjemme og kona jobber. Både hun og han tar da oftere ut skilsmisse.

    http://www.theglobeandmail.com/life/the-hot-button/stay-at-home-husbands-more-likely-to-divorce-study/article615833/

    «Men who are completely economically dependent on their female partners are five times more likely to cheat than men in relationships with women who earned similar amounts, according to the the study’s author, Christin Munsch, a sociology Ph.D. candidate at Cornell University.»:

    http://articles.cnn.com/2010-08-16/living/income.men.women.cheating_1_female-partners-study-money?_s=PM:LIVING

    Menn med høy inntekt og status resirkuleres i stadig høyere grad. Med andre ord, vil du ha gode muligheter etter en skilsmisse som mann er det viktig å stille opp en inntekt og status som kun det å jobbe kan gi:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hoyt-utdannede-pappaer-resirkuleres–6934142.html

    For meg som mann har det vært en oppsiktsvekkende opplevelse å se hvilken effekt det å få høyere inntekt og status har på kvinners interesse. Det avgjør alene ingenting, men det gjør et vist inntrykk når man svarer på spørsmålet om «hva driver du med da» og begynner å se en helt annen økning i tiltrekning enn man gjorde for noen år siden da svaret var et annet.

    Denne artikkelen viser noen interesante personlige erfaringer:

    http://nymag.com/nymetro/news/features/n_9495/

    Å finne en kvinne som gjerne er hjemme med barna i noen år er ikke vanskelig. Majoriteten vil det, men har ikke muligheten. Selv om det helt sikkert er par der hun vil jobbe, men ikke kan på grunn av at hans inntekt er høyest eller fordi han insisterer på at han vil jobbe og hun gir seg så er realiteten i de fleste par at hun ikke vil inn i arbeidslivet, men ut av arbeidslivet (for en stund):

    http://www.dagbladet.no/2010/08/02/tema/jobb_og_utdanning/karriere/kjonnsrolle/12802229/

    http://www.dinside.no/859656/kvinner-vil-ha-rike-menn-og-vaere-hjemme

    Jeg ser det som idioti å sette meg og min kone og mine barn i en situasjon som øker sjansen for skilmsisse med 40% og sjansen for utroskap med 500%.
    Forskningen rundt effekten av skilmsisse på barn viser at de rammes fryktelig hardt. Det er få andre ting jeg kan gjøre for mine barn som vil ha så stor positiv effekt som å unngå skilsmisse:

    http://www.psychologytoday.com/blog/wired-success/201106/the-decline-fatherhood-and-the-male-identity-crisis

    Jeg ser det også som idioti å sette meg selv i en situasjon der det er mye vanskeligere for meg å finne en ny partner enn hvis rollefordelingen hadde vært annerledes. Det er riktig at skilte eldre kvinner kan få problemer med å finne en ny partner, de sliter mere enn menn med dette, men det er et utslag av deres alder ikke deres inntekt. Om de har en forferdelig dårlig økonomisk situasjon vil det sikkert slå ut negativt, men i utgangspunktet faktorer ikke menn inn kvinners inntekt som en særlig viktig. Dette står i sterk kontrast til kvinner som legger svært stor vekt på det statistisk sett.

    Faktisk vil en skilt kvinne med meget høy inntekt antagelig være både mindre attraktiv for andre menn og ha større problemer med å finne menn hun synes er attraktive. Problemen som oppstår i ekteskap der hun tjener mest er antageligvis noe menn intuitivt føler på også når de dater. De vil derfor lettere unngå slike kvinner. En rekke studier jeg har sett viser også at kvinner som tjener mye vil ha menn som tjener enda mere og har problemer med å finne menn som ikke tjener like mye eller mere attraktive. Så for å maksimere sjansen for gjengifte er det nok gunstig for en kvinne å unngå økonomisk katastrofe, men det er ikke gunstig med en stor karriere. Dette kan selvfølgelig krasje med at karriere og økonomi er selvstendige verdier for henne, men det forandrer ikke den realiteten som ligger i hvordan disse tingene slår ut i forhold til parforhold tiltrekning osv.

    Poenget mitt er at for det første at per dags dato så er det slik jeg har beskrevet og derfor vil jeg ikke sette meg selv, mine barn og min kone i en langt mindre gunstig situasjon ved å velge å være husfar eller deltidshusfar. Jeg har ikke tenkt å offre min egen og min families livskvalitet som del av et noblere politisk prosjekt. For det andre er mitt poeng at jeg ikke ser noen tegn til at disse tingene endrer seg. Jeg skulle tro at pensum på psykologi var mere enn fult nok av referanser til studier som viste de evolusjonspsykologiske årsakene til at disse tingene ligger ganske fast. Hvis ikke annbefaller jeg å starte med the Evoloution of Desire av David Buss og deretter lese mere på spesifikke emner av interesse.

  2. «In the study, published in the October issue of the Journal of Family Issues, researchers found the tipping point came when the wife pulled in at least 60 percent of the family’s income. Couples in this position were 38 percent more likely in any given year to get divorced.

    And it didn’t matter how rich or poor the pair were.»

    http://www.nypost.com/p/news/national/women_divorce_cur_SfyEHTdYT8khsy625mbJOL#ixzz1BdbnR839

    To ting er spesielt interesant her. Det ene er den vanvittige økningen på 38% skilsmisserisiko som kommer akkurat i det hun overstiger ham i inntekt. Det andre er at det ikke hadde noe å si hvor mye eller lite penger paret hadde totalt sett, det var det relative størelsesforholdet mellom hans og henns inntekt som var agjørende. Kvinner med svært høy lønn hadde altså ikke større skilsmisserisiko (kan klare seg selv svært godt) med mindre mannen tjente mindre enn dem.

    1. Det er jo interessant det her. Men er det mannen eller kvinnen som synes det er vanskeligst; mannen å «være underlegen- ikke lykkes som overhodet» – eller er det kvinnen som mister interessen eller føler hun trenger noen som kan bidra like mye? Blir hun kritisert hjemme for å prioritere jobb? Ikke anerkjent som økonomisk bidragsyter? Jeg synes innspillene dine og referanser til studier er interessante, samtidig forsøker jeg å si at en korrelasjon sier lite om årsaken…. Hvis du følger meg? Forskning i samfunnsvitenskapelige fag er ofte så kompleks, og vanskelig å trekke slutninger og ha kontroll på andre variabler. Men interessant, det er det!

      1. Jeg tror helt klart det er et samvirke av faktorer som du påpeker.

        Jeg tror det er snakk om hennes tiltrekning til ham som en ren status faktor.

        Jeg tror det er snakk om at menn som gjør det godt på jobben og tjener bra får en effekt på selvtillitten og på testosteronnivået som gjør henne mere tiltrukket. Denne effekten kunne kommet fra å være god i en hobby eller å løfte vekter eller selvutvikling etc. Selvsikkerhet og testosteron er i seg selv attraktivt for en kvinne uavhengig av kilden. Dog er det mye som skal til for å matche effekten jobbsuksess har.

        Jeg tror det er snakk om hans tvil i forhold til seg selv.

        Jeg tror det er snakk om diverse kompliserte struktruelle mekanismer i forhold til hvordan hus og hjem organiseres med en slik ordning som kan påvirke negativt.

        Jeg tror at hjemmeværende fedre blir hormonelt feminisert av rollen. Aktivitet påvirker kjønnshormoner og kjønnshormoner påvirker adferd som har effekt på tiltrekning. Fedre opplever en reduksjon i testosteronnivå på 25% når de blir fedre og jeg tror det er gunstig for å redusere risikoadferd og gjøre dem mere hjemmekjære etc. Jeg tror det er en naturlig og klok mekanisme. Min gjetning er at om han går helt inn i rollen som husfar så vil den effekten økes dramatisk. Husfedre jeg har snakket med i virkeligheten og som har uttalt seg i medier om dette har rapportert nettopp dette. Jeg tror at maskulinitet og feminitet er avgjørende for tiltrekning og at når effekten blir så stor som for en hjemmeværende mann blir effekten for stor for de fleste.

        Jeg tror også andres subtilt negative reaksjoner har en effekt.

        Jeg er ikke helt dogmatisk når det gjelder dette. Jeg tror både det går ann å oppnå en viss reduksjon av de negative utslagene ved en viss holdningsendring og tilpasning. Jeg tror også man kan kompensere noe, for eksmempel ved at mannen løfter vekter. Jeg tror også at i noen tilfeller vil kvinnens ønske om noe som gir mannen mestring og status og noe hun kan beundre kunne opprettholdes på annet vis, for eksempel om han er kunstner på deltid. Jeg tror også at det er en ikke ubetydelig individuell variasjon i hvor store utslagene vil bli.

        På tross av det, så tror jeg ikke at hovedpoenget forsvinner. Jeg tror at dette vil fortsette å gi sterkt utslag. Jeg er opptatt av å få slått fast hovedregelen, det generelle, så kan vi utforske variasjoner og muligheter etterhvert. Problemet i dag er at folk tror at man kan justere hva som helst og det tror jeg ikke. Jeg har ikke sett fnugg av bevis på at titlrekningsmekansimer er en sosial konstruksjon. Så essensen blir at for det meste vil man bare kompensere for noe som er for sterkt til å kunne kompenseres bort.

        Kvinner er hypergame:

        http://en.wikipedia.org/wiki/Hypergamy

        Hypergami kan slå ut på alskens faktorer, personlig sosial status kan kompennsere for yrkesmesig status, slevsikkerhet og lederegenskaper har en tiltrekningsmessig verdi i seg selv selv om de ikke blir brukt på jobb, men det fjerner ikke det faktum at kvinners hypergame instinkt blir sterkt rammet når man reverserer roller.

        Som sagt ønsker jeg meg ikke tilbake til 50 tallet. Jeg vil heller ha en kone som jobber etter at barna er blitt litt eldre. Jeg vil gjerne ta den pappapermen jeg kan få. Men, jeg setter ikke under noen omstendighet min egen karriere tilbake for min eventuelle fremtidge kones karriere. Med kvinner jeg har datet har jeg sagt at jeg foretrekker dette og har, med et unntakt, ikke merket annet enn positive reaksjoner. Som den ene studien jeg linket til viser vil flere kvinner være hjemme enn som kan det i dag om de får muligheten. Jeg tror at det oppstår en misforståelse om hva kvinner egentlig mener fordi karrierekvinner uttaler seg til mediene, mens de som har andre ønsker ikke uttaler seg fordi det ikke er politisk korrekt. Jeg tror også mange sier det som er politisk korrekt når de blir spurt menn egentlig føler noe annet.

        1. Jeg støtter deg i at det ikke er lurt om både mødre og fedre trekkes mot å bli hjemmeværende. Man har både ansvar for familiekjernen og samfunnet, og hjulene ville ikke gått rundt med kun en av eikene.

          Jeg tenker at kvinner trekkes mot menn som har samfunnsansvar, midler og overskudd. Jeg tenker at du gjør lurt i å utvikle deg som mann utenfor hjemmets fire vegger. Om menn ikke bryr seg om at kvinnen gjør det samme er ikke så interessant for min del. Livet er mer enn å gjøre seg attraktiv som partner. Selvtillit på å klare seg selv er for min del tiltalende, og at kjærlighet i stedet for moral binder sammen.

          Skilsmisse er ofte leit, ikke alltid.
          Kjærlighet kan svinne, både med liten og stor lommebok, og sikkert mer ved det første. En måte å pleie forhold er jo å være økonomisk ansvarlig, nær og interessert.

          Stå på for mann og kvinne du, det er jo noen forskjeller på gruppenivå, selv om inngruppe-forskjeller tenderer å være større enn mellom gruppene. Som del av den siste gruppen liker jeg menn som tar ansvar, gjør en innsats og en man kan lene seg på. Klassisk det 😉

  3. Forresten, jeg retter det til at menn aldri hadde noe valg. Menn har altid måttet jobbe og altid måttet jobbe så mye som var krevd. Krevdes 12-14 timer 7 dager i uken var det det de gjorde. I dag kalles japanske ektemenn gjerne sunday friend av familien sin fordi det er den eneste dagen de ser ham hvis han jobber i næringslivet. Han kommer hjem så sent at barna, gjerne også kona, har lagt seg. De gjør jo ikke det fordi de har så veldig lyst.

    Fortsatt har menn egentlig bare et valg, å jobbe. Realistisk sett kan menn ha litt pappaperm, men å være hjemme på heltid, jobbe deltid og være hjemme på deltid over lengre tid, mens hun jobber fultid, er valg som i realiteten ikke fungerer for menn. Hvis man ser på undersøkelser av hvor mye vekt menns økonomi, karriere og status betyr for kvinners valg av partner så skjønner man hvorfor. Menn som blir arbeidsløse blir forlat svært fort. Der kvinnen blir arbeidsløs reduseres faktisk sjansen for skilsmisse. Så i praksis vil en mann som lar sin egen karriere og sitt eget intektspotensiale stagnere fordi han er hjemmeværende, mens han lar konas akselrere ved at hun jobber fultid med han som bakkemannskap, oppleve et fall i attraktivitet som er problematisk. Min påstand er at de aller fleste kvinner, uansett hva de mener er riktig, vil bli langt mindre tiltrukket av sin mann om han har vært husfar i ti år, mens hun har jobbet seg opp til en lederstilling med høy lønn. Sjansen for skilsmisse vil eksplodere. Om han blir skilt, som det uansett er 50% sjanse for, så har vi solide data som viser at hans sjanser til å finne ny dame har stupt på grunn av valget han har tatt. Så for en mann er valget mellom jobb og hjem ikke et valg av hva som tilsynelatende er politisk rettferdig, men et valg som styres av hva kvinner tiltrekkes av.

    Skal menn noen sinne stilles i en situasjon der det er et meningsfult valg å være hjemme så forutsetter det en endring av kvinners tiltrekningsmønster slik at menns lønn, karriere, status, dominante trekk og selvtillitt ikke betyr mere for henne tiltrekningsmessig enn tilsvarende egenskaper hos henne vil gjøre for ham. Jeg tror ikke at det vil skje. Jeg tror ikke at et kjønnsnøytralt tiltrekningsmønster er mulig. Jeg tror det varierer litt avhengig av kontekst, men all den forskningen jeg har lest på feltet tyder på at kjernen her står bom fast.

    Det setter oss i en vanskelig situasjon. Jeg ønsker ikke å stille klokken tilbake. Jeg vil ikke ha en hjemmeværende husmor i årevis. Jeg ser gjerne at kona er hjemme med barna noen år, men så vil jeg heller ha en arbeidende enn en hjemmeværende kone. Men, å selv velge å være hjemme, mens hun er ute er fullstendig uaktuelt for meg før kvinners tiltrekningsmønster med sikkerhet har endret seg. Det tror jeg som sagt ikke kommer til å skje.

    Kvinner i dag har tre valg som fungerer. Å jobbe heltid, å jobbe deltid, å være hjemme med barna på heltid. Menn har bare et valg, å jobbe heltid (dog med en pappaperm). Menns valg om å jobbe heltid er litt lettere for ham enn for henne, men hun har en valgfrihet han ikke har.

    1. Hei du som er opptatt av kjønnsforskning og likestilling. Dette med tiltrekning er stilig at du nevner, jeg tror mange kvinner for to generasjoner kan kjenne på samme fall i attrakticitet, dersom de blir fraskilt når barna er store, pengene er null og alderen høy. Det er utrolig viktig for meg som kvinne å ikke være avhengig av en mann for å forsørge meg og mine små. Og 20 og 30 årene er unektelig viktig for å ha en god inntekt og spennende innhold for å få pengene. Studier har bla. vist at kun ett års fravær fra arbeidslivet øker sjansen for ikke å klare å komme tilbake i jobb igjen. Og når det gjelder menn med store lommebøker, vel… Det er også attraktivt med menn som tar ansvaret sitt både hjemme og på jobb, etablerer god kontakt med sine små og har en bredde i sine verdier. Det går nok greit med dem tross skilsmisse…. Også er det jo fint å ønske at ens kvinne er hjemme i 5-10 år med småbarna, og at man vil besørge alle utgifter. Synd for barna å ha lite tid med pappaen kanskje, men det kan godt hende at den du blir glad i også er glad for tid hjemme i småbarnsfasen, men det er ikke sikkert. For kvinner er ikke like, akkurat som menn tenderer å være nokså ulike …

  4. Menn har aldri hatt muligheten til å få kabalen arbeid og familieliv til å gå opp. Menn har altid måttet ta et hardt valg. For meg er det utrolig at feminister har klart å innbille seg i 40 år at menn noensinne kunne det.

  5. Så fin artikkel, Kristina!
    Jeg føler det også slik veldig ofte!
    Godt å se at andre kan ha det sånn og skrive det på en måte som føles virkelig!
    Jeg liker bloggen din godt, det blir et vindu inn i det virkelige liv for meg siden vi har samme alder, barn på samme alder og mange av de samme interessene.
    Takk for at du skriver om noe annet enn oppussing, baking og pene barn!

Det er stengt for kommentarer.