Selvivaretagelse i jobben – faglig og sosialt

Jobber du som brannmann, så vil du en vanlig mandagsmorgen kunne møte på hus i flammer, brannskadede mennesker – kanskje død. For brannen bryr seg fint lite om mandagen er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Brannen er hensynsløs på den måten. Synet røykdykkeren møter den mandagsmorgenen er ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Synet er uhyggelig. Netthinnen kommuniserer med synslappen bak i hjernen, og på millisekund blir signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt aktiveres. Den mandagen er det fæle inntrykk i synslappen, i hvert fall tolker bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så er stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Og brannmannen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Redde liv.

Bildet hentet fra Lågendalsposten.no

For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; den frie viljen står sterkt. Velger du å bli brannmann, så velger du å bli brannmann. Ingen vits å pynte på sannheten? Skal du jobbe som brannmann får du tåle brann!

Lett å glemme en variabel
Eller er det et aspekt til som kanskje er viktig her? Jo! Det glemte jeg helt. Arbeidsmiljøet ja. Lett å glemme. Forskning på ’stress’ har vist at sosial støtte har enorm betydning for mestring av stressorer. ’Sosial støtte’ innebærer ikke bare at tiltak fins i en prosedyrekode, en debriefing satt i system, eller lignende. Nei, det innebærer det subjektive element, at personer i den stressende situasjonen opplever å bli møtt med forståelse og tiltak.

Røde kors - omsorgskurs

Sapolskys stress-forskning (nevrobiolog, professor Stanford University) på bavianer i Nord-Afrika og mennesker med forhøyet kronisk stress, viser at sosial støtte har sitt fysiologiske svar (som det alltid er mellom psyke og soma) i å forsterke den beskyttende hinnen på vårt DNA (i Why Zebras don’t get ulcers, Sapolsky 2004). Blant annet.

Herlig! Ikke sant? Opplevelse av sosial støtte utløser altså en rekke signaler som beskytter oss, mot sykdom. Så mens stress bryter oss ned, bygger den sosiale støtten oss opp igjen. På molekylnivå.

Den samme beskyttende faktoren har også det å kunne selv påvirke en situasjon.

Like fullt
Jobber du som psykolog, vil du høre mange vonde ting i løpet av en arbeidsdag. Å romme andres vonde minner er ikke alltid lett. Det vil berøre. Det bør berøre. Erfarne psykologer gråter oftere i terapirommet enn nybegynnerne, det leste jeg nylig. Tror jammen det var i tidsskriftet til Psykologforeningen. Slurver de med av-knappen? Har de slått seg helt på? Hvor er deres rustning?

Vel, for som Psykolog Per Isdahl vakkert beskrev i sitt foredrag om hva psykologrollen har gjort med ham, så var det med den der ”på – og av-knappen” ikke helt lett. Er du elektriker, bør du vite hvordan du skrur av strømmen før du går i gang med inngrep. Men er du psykolog så er nettopp strømmen nødvendig (altså dine egne tanker og følelser i timen) for å gjøre jobben. Skrur du deg av (les: distanserer deg), så vil nok kvaliteten forringes. I lys av Olinskys & Rønnestads forskning på arbeidet som kliniker (How Psychotherapists Develop, 2005) er nettopp distansering en mestringsstrategi, en dysfunksjonell sådan.

Mandagsmorgen
Så en hvilken som helst mandagsmorgen må psykologen kunne møte en person, hvis liv står i flammer og ruiner, hvor de billedlig sett føler seg revet i filler og ødelagt. Psykisk smerte bryr seg lite om at det er en fin mai-dag, eller om du har sovet lite. Psykisk smerte er hensynsløs på den måten. Lydsignalene psykologen møtte den mandagsmorgenen var ikke hyggelig. Beklager dårlig norsk, litt feig norsk. Ordene og lyden var uhyggelig. Mekanismene i øregangen kommuniserte med hørselssenteret på siden i hjernen, og på millisekund ble signaler sendt videre via synapsene (hjernens postmenn), slik at tanker, følelser og handlinger raskt ble aktivert. Den mandagen var det fæle inntrykk i hørselssentrene, i hvert fall tolket bevisstheten inntrykkene slik, og vips.. så var stressaksen i sving. Det må den jo, for å få oss mennesker til å handle. Her: til å vekke empati, og bry seg. Tåle å sitte der, bruke tid, og romme.

Og psykologen har da frivillig valgt denne delen av jobben, å trå inn i menneskers ulykker og – gjøre en forskjell. Støtte og sortere når liv er i fare. For man må da ha tillit til menneskers frie vilje. Om du viser til Bibelske kilder eller til Humanismen; troen på den frie viljen står sterkt.

Glemt en variabel, igjen…
Hvis du velger å bli psykolog, så velger du en pakke. Og da er det veldig fint om den pakken håndteres godt. Ingen vits å pynte på sannheten? Som psykiater og indremedisiner Ingvard Wilhelmsen skriver i ”Sjef i eget liv”. Vil du jobbe som frisør, bør du tåle å ta i hår. Vil du jobbe som journalist, bør du håndtere deadlines. Ellers lur idé å finne noe annet å gjøre… Og vil du jobbe som psykolog, så lik for Guds skyld å hjelpe mennesker. Ellers finn deg noe annet å gjøre… Ferdig med den saken!

Men så var det dette aspektet som var lett å glemme, og som kanskje er viktig her? Jo! Arbeidsmiljøet ja! Lett å glemme. Det er nemlig en variabel. Den kan altså variere, og påvirke andre faktorer. For med fare for å gjenta meg selv… Fagmiljø redusert til prosedyrekoder, skjemavelde og tidspress, det er ikke et fagmiljø. Det er ikke ivaretagelse av fagets integrietet og det nødvednige sosiale gode arbeidsmiljøet. Fagmiljø som er skyvet til siden, det er stressende for fagmiljøet.

Beklager gjentagelsene her, men vi vet at vi husker deprimerende lite av det som formidles oss. Så jeg gjør som Nyhetene, som politikerne.. Jeg gjentar meg selv, i håp om at budskapet nås frem til mottakerne jeg vil nå. Og hvem er så det? Blant annet psykisk helsevern, de som styrer skuta i det farvannet. De som gir oss prosedyrekoder å plotte, som ingen vet hva brukes til. De som teller. De som regner. De som legger føringer for behandlingen uten å være fagpersonell. De som ikke legger til rette for fagpersoners nødvendige selvivaretagelse, faglig og sosialt, for å ha lyst (på molekylnivå) til å møte mandagen.

Min egen erfaring er at jeg fungerer godt som kliniker hvis jeg får gjøre jobben med en viss grad av selvbestemmelse. Hvis ikke jeg blir overarbeidet. Hvis jeg får bruke faget slik jeg har lært det. Hvis det er rom for påvirkning. Og sist, men ikke minst, hvis jeg i stressende stunder får støtte.

Men… har man et arbeid preget av press, og lite en skulle sagt, og støtten uteblir. Vel, da har vi mye data på at det kan direkte lede til belastende praksis, og at man gjøre noe så drastisk som Wilhelmsen sier: bytte beite. Men før dyktige fagfolk forliser, så kan man jo aksjonere. Det er jo også en måte å påvirke. Bedre enn å tie stille. Og også stressreduserende, å stå opp for det man mener er rett.

For mer lesing om betydningen av å ta vare på faget, slik vi kjenner faget. Ta vare på hverandres kunnskap, slik vi kjenner sosial støtte:
Helsetjenesteaksjonen

God tirsdag!

4 tanker om “Selvivaretagelse i jobben – faglig og sosialt”

  1. Du har mange viktige poeng her. Det å få støtte i stressende stunder kan være helt avgjørende for om man klarer å gjøre jobben, men det viser seg jo dessverre altfor ofte at det ikke er så lett å få den støtten man har behov for.

    Jeg tenker at dette har mye med lederskap å gjøre. Det har å gjøre med om lederen ser deg, om han eller hun er interessert i deg og den jobben du gjør. En del ledere later dessverre til å være mer opptatt av statusen, makten prestisjen og lønnen som følger med lederjobben. Menneskene de er satt til å lede er de ikke alltid like opptatt av. Mennesker er kompliserte skapninger (det vet jo du bedre enn de fleste), og det er enklere å forholde seg til prosedyrekoder og rutinemanualer enn til medarbeidere. Prosedyrer og organisasjonskart er liksom noe trygt og målbart som man har kontroll over. Medarbeidere har man jo ikke alltid kontroll over. De er av og til i opposisjon til lederen, til måten virksomheten drives på. Ikke minst er de i opposisjon når noen (lederen?) uten faglig bakgrunn i deres fag legger føringer for hvordan faget skal bedrives. Medarbeidere som står opp for sitt fag topper ikke nødvendigvis lederens hitliste. Det er nok mange som har hørt argumentet ‘hvis du ikke er fornøyd, får du bare finne deg noe annet å gjøre’. Da er det ikke alltid lett å stå opp og aksjonere for det man mener er riktig.

    Jeg er i disse dager vitne til at en kollega har sett seg nødt til å søke permisjon fordi hun sto opp for det hun mente var faglig rett og forsvarlig og. Hun fikk stempelet ‘vanskelig medarbeider’. Det er trist. Hun har det ikke bra, men hun har sin faglige og personlige integritet i behold. Hvordan lederen har det vet jeg ikke, for han snakker ikke med henne. Han skriver brev i stedet.

    1. Hei. Takk for gode og viktige refeksjoner. Jeg har tenkt mer på lederskap siste tiden enn jeg har gjort tidligere i min karriere. En vet fra forskning på arbeidshelse at ledere har mye å si for sykefravær/trivsel, og at mange kan klare en tøff jobb hvis det er sosial støtte fra leder. Og da handler det ikke om en skulder å gråte på, eller en å bable med, nei- at det er en dypereliggende grunnholdning av respekt for faget, arbeidsplassen og medarbeidernes stemme, og at ord omgjøres til handling. Holdninger skinner igjennom i atferd, og dessverre er min erfaring også at gode fagfolk nettopp er de som ikke troner hitlistene. De ytrer, de sier fra, de varsler – og de taper. «Kranglefanter», eller «vanskelige medarbeidere», slike merkelapper er rett og slett en herlig effektiv hersketeknikk. Og har man inntatt maktens stol, så kan man herske – for all del. Men at det gjør skade på individnivå å få slike merkelapper klistret på sin rygg, det hersker det vel heller ingen tvil om. Men så er det å bry seg med slikt da…

  2. Hei.

    Som alltid interessant å lese det du skriver. Og denne gangen ga du meg tanker jeg kunne spinne videre på og skrive litt om selv.:)

    At arbeidsmiljø er viktig har vel alle som har gjort et arbeidsslag i et fellesskap fått oppleve. Selv om vi kanskje ikke tenker så mye over det om det ikke byr på problemer. Men miljøet på arbeidsplassen er vel som miljøet i et hjem når det kommer til konsekvenser. Er det mye dritt og møkk, spisse albuer, overkjøring og usynliggjøring, funker det dårlig.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    1. Hei.. Ja, tror kommunikasjonen til lederne, og samspill på jobben, absolutt kan sidestilles med kommunikasjonen i andre miljø, så som hjemmet. Og som du sier, de samme prosessene kan foregå på arbeidsplassen, og gjøre like mye skade, hvis det nettopp er overkjøring og makt som står i sentrum.

      Ha en fin dag :-) !!!

Det er stengt for kommentarer.