Tingene vi husker…

Hukommelsen er vårt indre bibliotek, vårt kartotek og vår unike minnebok. Minnene våre blir filtrert, sortert og påvirket av vår personlige tolkning.

Mens biblioteket sorterer alfabetisk og kronologisk, er hukommelsen vår mer komplisert og spennende.

Hva husker vi, og hva husker vi ikke
De fleste vet at vi er mer enn vi husker. Vi vet at vi har tidlige erfaringer som vi ikke kan erindre. Vi husker ikke at vi var babyer liggende på ryggen i en vogn. Uten ord. Bare gråt og smil. Vi husker ikke at vi fikk trøst. Eller ikke.

Men kroppen vet. Selvom vi ikke kan hente det frem i det indre biblioteket, betyr ikke det at det ikke er lagret. Man bare finner ikke veien dit. Det er puttet så mye oppå. Dessuten ble det lagret i en annen form. En form uten ord.

Utvalget
Jeg husker at jeg var i en mørk hytte. Jeg og søsteren min måtte klippe oss ut av hytta. Det var latter og fjas. Inntil vi fant ut at hytta var et dynetrekket. Det var visst nytt og det ble en fille. Men vi fikk ikke kjeft.

Jeg husker noen bursdager, mens andre har gått i glemmeboken. Eller kanskje de er mixet sammen til ett minne? Ja, sånn holder vårt indre bibliotek på.

Et ekte hjerne-bibliotek
Tenk deg at det fantes et ekte hjerne-bibliotek. Når du går inn dørene er det nytt hver gang. Dersom du er trist, er det triste bøker som dukker opp. Ikke alfabetisk, men etter en annen logikk. Dine følelsers logikk.

Tenk deg at du går inn døra i det indre biblioteket – og at du kan plotte inn «5 år» på en kode. Så kunne det indre biblioteket vært deg selv 5 år, og vist deg hvilke sider og bilder som da ville gjelde.

Man måtte droppet de lange reolene. Droppet behovet for oversikt og kontroll. Man måtte hatt muligheten til å forflytte seg raskt fra sjøen der krabben bet deg i tåa – til vinteren farmor døde. Rommet måtte være som en kinosal, der man kunne se de indre filmene på veggene.

Falske minner..
Det vil nok være noen av minnene som ikke er helt reelle. Som du vil tvile litt på om har hendt eller ikke. Det er sånn vi mennesker er. I lagringsprosessen kan vår indre fantasi legge til eller trekke fra. Men stort sett vil nok det meste ha foregått.

Hva ville jeg plottet inn
I det jeg går inn i mitt virtuelle hjernebibliotek vil jeg plotte inn «Minner der noen var glade i meg» kanskje. Eller «minner der jeg er glad». Det er ikke et helt urealistisk prosjekt, sånn egentlig. Hukommelsen fungerer med celler i nettverk, og «et minne av glede» vil ofte være bundet med «et annet minne av glede». Glede er portåpneren for ulike minner.

Om vi vil kunne reise i vår egen hjerne på den måte jeg skisserer er kanskje noen hakk frem i tid. Men ingenting stopper oss fra å lukke øynene og forsøke visualisere det.

Mens biblioteket har en orden og en ro, og kanskje vil noen si litt kjedelig – er hjernens hippocampus en mirakelstruktur som har sin egen logikk. Prøv den ut, mer enn vanlig.

Mer enn to minutter med Sara Lossius

Hei.

Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.

Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.

Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste

Identitet: en som ikke duger

Både i går og i dag har jeg hatt gleden av å møte folk som er like engasjerte i psykisk helse som meg.

Identitet handler om seg selv i samfunnet og er nært knyttet til selvopplevelse. Hvem er jeg, hva liker jeg og hvordan definerer jeg meg selv?

Det som er viktig å vite er at noen går rundt med en negativ identitetsopplevelse og har holdninger til seg selv som ikke tåler dagens lys. Eller for å si det på en annen måte, det må opp i dagens lys for å bli sett på nøye og forhåpentligvis justert.
Blant annet en som sier: jeg ser på meg selv som en som ikke duger.

«En som ikke duger»?
Duger til hva? Hvor kommer den fra? Hvem har gitt deg dette?

Det er ikke lett å ha en positiv selvopplevelse døgnet rundt. Kanskje har vi til og med litt godt av å jekke oss ned noen ganger, vise ydmykhet, se at vi har mangler og at andre kan noe bedre enn oss. Men når selvbildet er generelt at man ikke duger eller har en nytteverdi er det nokså åpenbart at selvfølelsen lider under dette.

Psykisk helseråd: vi må ta vare på oss selv og huske på at du er like mye verdt som meg. Verdien er ikke knyttet til prestasjon, selv om det kan være gøy og viktig å prestere. Verdien er der, som en kraft, i det å være til. Vi må ikke duge hele tiden, men vi duger alle til noe og vi har alle en påvirkningskraft på andre. Dersom man tror man ikke duger vil man ha utrolig mye ubrukt potensiale i seg, som omgivelsene ikke vil få vite om.

#duduger!

psykolog med hjerte for formidling – også utenfor terapirommet