HYYYYL

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor

2 kommentarer til “HYYYYL”

  1. Barn er vel følelsesmessig mye som voksne. Om mine barn bragte meg til et sted hvor jeg ikke kjente noen, og bare forlot meg der uten at jeg forsto hvorfor eller om hun ville komme tilbake, ville jeg fått separasjonsangst jeg også.:)

    Det er ikke så veldig mange årene siden foreldre ble skippet hjem om barn havnet på sykehus. Fordi de uroet barnet, het det seg.

    Jeg har blitt fortalt at jeg selv som baby lå mye på et rom uten noen form for stimulanser utenom foringstid, fordi da holdt jeg meg rolig. Historien sier at jeg var et snilt barn som aldri gråt, og dette var i mange år en festlig liten anekdote i familieselskaper, som var ment å si noe om meg som menneske.

    Jeg mener også å ha hørt at babyer en periode ble operert uten bedøvelse, fordi det ble hevdet at de ikke følte smerte slik voksne gjør. Heldigvis går verden videre, så nå er det kun dyr som ikke føler noe, enten det er separasjonsangst, smerte eller annet. Det er derfor de er så greie å bruke til forskjellige eksperimenter en ikke får lov å bruke mennesker til lenger.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Mengele

    Bjørn

Det er stengt for kommentarer.