Godt kroppsår!

Er det kroppen som har tatt over for tankene nå? Det er visst i økende grad med kroppen vi kommuniserer vår sosiale rang og status? Antall renn vi har deltatt i, lårmusklenes størrelse, timer på treningssenteret.

I følge flere kilder så handler nettopp nyttårsforsettene til folk om: Meg, meg, og meg; og: Kroppen min, kroppen min og kroppen min.

Hjernen – en del av kroppen
Da slår jeg et slag for å minnes at hjernen er en del av kroppen! Hjernen kan trenes så vel som kroppen. Hjernen trenes ved å tenke nye tanker, utforske nye sider i deg og andre, løse nye oppgaver, ta nye utfordringer, lese nye bøker og regne nye regnestykker.

Treningsglede
Vel er det sant at når du trener styrke merker hjernen en viss endring. Men du blir ikke klok av å trene hele tiden. Jeg sier ikke at alle må være kloke. Eller at man må være både klok og veltrent. Det kan jo bli et sabla mas. Men… ved siden av rubrikken: Meg og Min Kropp, så kan du jo sette opp en annen rubrikk, «hvem vil jeg være for andre i 2014?» (og hvis svaret er «med en lekker kropp gjør jeg en god gjerning for andres syn» – da slår du i såfall to fluer i en smekk! og trenger ikke lese mer 😉

Jeg ønsker deg et godt nytt år, må 2014 bli fylt med mange gode stunder, hvor bekymringer ikke stjeler for mye av den gode hverdagsgleden, og at du tilbringer tiden i en god balanse mellom jobb og familie.

Treningsturene dine gjør kroppen din sterkere og mer funksjonell, som gjør at du ikke får belastningssmerter ved kontorpulten, og har mange gode opplevelser. Men jeg får håpe at du ikke strever mot perfeksjonisme, det perfekte kan ikke nås, og blir et overambisiøst prosjekt.

Den rubrikken som handler om hvem du vil være for andre i 2014, den kan ofte realiseres. For folk er ofte ganske lette å glede. Egentlig.
Lykke til!

Godt Nytt År.

3 tanker om “Godt kroppsår!”

  1. «Men jeg får håpe at du ikke strever mot perfeksjonisme, det perfekte kan ikke nås, og blir et overambisiøst prosjekt.»

    Jepp, det toget har nok gått for lenge siden.:)

    Men, planen er å bevege meg litt mer dette året. Jeg ville nok ikke hatt vondt av det. Problemet er at når en lever med så sterk angst som jeg til tider gjør, så kan en tur ut i blant være en utfordring. Fordi det medfører synlighet. Synlighet trigger angsten. Det igjen gjør rutinene usikre, fordi brudd på dem medfører lettelse. Lettelsen bærer i seg en mer umiddelbar gevinst enn oppfyllelsen av rutiner. Og rutinene er det som holder en i gang på dette feltet, de er alfa og omega, tror jeg. Uten å bygge opp rutiner blir det kun et blaff. Det er likevel ingen uoverkommelig oppgave å komme i gang, heller ikke å stå i det en begynner på, selv om det koster noe. Så jeg håper på det beste.

    Alle valg bærer i seg en konsekvens. Alt koster noe, alt en velger har sin pris. Men det en velger kan også ha sin gevinst. Det kommer an på hva en velger. Slik er det for meg, slik er det for deg, slik er det for alle. Og jeg vet at den største utfordringen i dette tilfellet ligger akkurat ved dørstokken. Et fjell kan en ikke alltid flytte, men en dørstokk går det å tråkke over, tross alt.

    Når det kommer til hvem en kan være for andre, så tenker jeg at fokus bør ligge mer på det å se og på empati, enn å hjelpe til med å bære møbler og slikt. Det betyr ikke at en ikke skal hjelpe med fysiske ting, men snillhet er lett, det samme er hjelpsomhet. Akkurat som politisk korrekthet fungerer det glatt så lenge overskuddet er der, og en kan speile seg i sin godhet. Aksept er langt mer utfordrende å gi. Viljen til å se noen, og ikke kun seg selv. Det følgende skrev jeg for rundt ti år siden, men gjelder nok fremdeles:

    NYTTÅRSFORSETT

    Jeg skal prøve å forstå
    og verne om det vare
    stille flere spørsmål
    i stedet for å svare.

    Jeg skal treffe mine venner
    mye mer enn før
    og i snøen lage engler
    slik som barna mine gjør.

    Jeg skal synge mer og smile
    og flørte mye mer
    treffe nye mennesker
    og fler og fler og fler.

    Jeg skal nyte dette året
    slik tiden nytes bør
    gjøre det jeg lyster
    og klø meg når det klør.

    Jeg skal elske mye mer
    så ofte som jeg kan
    drikke mye mere øl
    og mindre vann.

    ***

    Ps. Er litt usikker på om den øl og vanngreia gjelder fremdeles, men jeg føler resten bærer tidens tann greit.:)

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    1. Takk for diktet – og at du deler.

      Enig i at det er så viktig å bevege seg. Det er terapeutisk, spesielt mot angst og depresjon.
      Dørstokkmila er trist ved angst og depresjon, at man murer seg inne. Det kreves en veldig målrettethet og en del kunnskap for å trosse angstens vesen om å bli i den trygge hulen. Den trygge, men også angstopprettholdende hulen, hvor en ikke eksponerer seg, gjør seg usynlig og ikke utfordrer og reparerer angstens vesen (som jo er frykt).

      Du klarer det, det tror jeg. Og viktig å få andre også til å klare det- bevege seg, bruke sansene- komme ut til nye spor.

      Og som du skriver, dette er jo noe helt annet enn å kun fokusere på kalorienes tall eller kroppens skavanker og lignende. Bevegelse er jo alfa omega for sunn mental helse! God tur ut av huset – hvor du sanser utover istedetfor å være objektet blir du da subjektet, slipper å se deg via andres blikk, og får friheten til å sanse selv uten indre fordømming. Angsten kan jo komme instinktivt, men den blir ikke alltid så lenge og er ikke alltid så viktig å lystre.

      Hvis du forstår….
      God søndag, hilsen KRistina

      1. Jepp, forstår.:)

        «…hvor du sanser utover istedetfor å være objektet blir du da subjektet, slipper å se deg via andres blikk, og får friheten til å sanse selv uten indre fordømming»

        Absolutt en av de bedre tilstandene å være i dette.:)

        Ha gode dager.

        Bjørn

Det er stengt for kommentarer.