Kategoriarkiv: Uncategorized

Styr livet ditt i gode retninger

Sjåfør
Noen ganger drømmer jeg at jeg er passasjer i en bil som kjører altfor fort og
feil vei. Jeg sitter litt paralysert som passasjer, og kjenner hjertet hamre. Eller er irritert.
Andre ganger drømmer jeg at jeg selv er sjåfør. Det kan gå så som så det, i drømmen.
Jeg kjører for fort, spesielt i svingene, kræsjer, og glemmer bremsen.

Tolkning: Er vel redd for å ta styring- frykter det kan gå galt.
Men kjenner samtidig ubehaget ved å være passasjer og bli dratt i andres retninger.

Autonomi
Autonomi handler om å ta styring i eget liv, tørre gå retninger som føles rett for deg,
selvom foreldre, søsken, partner, barn, samfunnet- ikke liker det eller støtter det.

Den indre dialogen
Den indre dialogen går non-stop. Vi er ikke alltid oppmerksom på vår indre verden. Freud kalte det å ikke være herre i eget hus. Mye foregår i underbevisstheten, og kommer frem i drømmene. Våre tidlige nære relasjoner spiller inn på vår indre dialog, våre indre mekanismer. Men det er ikke alltid så enkelt som at det er vår far eller mor som fortsetter å prege oss i eget liv. Det handler om hvordan det internaliseres, og hvordan barnet tok de relasjonelle møtene i mot, så som møtene med avvisning, irettesettelse, oppmerksomt nærvær, støtte, oppmuntring og separasjon.

M!ndi- helseapp
Hvis du er eier av en Iphone eller Ipad så kan du teste ut en app som heter M!ndi.
Anbefaler denne filmen her, og tenk nøye over dette:

Jeg personlig ble overrasket over hvem min «vanskeligste haiker» var i mitt mentale og emosjonelle liv.
En stemme som sier: det nytter ikke uansett. Følg strømmen, slutt å tull med disse drømmene om å skape noe eget, annet.
Følg strømmen. Det nytter ikke annet. Osv. Sånne indre dialoger er ofte relativt repetative.

Hvem er din vanskeligste medpassasjer når du skal forsøke å gå din vei, gode veier?
Ofte skylder vi på andre reelle personer når vi har det vanskelig. Partneren er sånn eller slik, moren sånn eller slik.
Men de verste fiendene kan vi faktisk ha inne i oss, og det gjelder å vite om dem og ikke kjempe i mot dem, la det være sånn, og styre selv – allikevel.

Ta fordømmelse. Er det du som fordømmer deg, eller andre? Hvem er verst?
Fortsettelse følger i nye blogger, for temaet er viktig!

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.

De olympiske leker

I samtale med min kollega ble jeg svar skyldig.
Jeg sa at jeg syntes fryktelig synd på Thorkildsen, det å streve med skader i et internasjonalt mesterskap.

Målrettet arbeid
Når noen jobber hardt og målrettet, med høy grad av selvdisiplin, mange kjedelige delmål, høyt fokus og styrke, da blir jeg imponert. Jeg tenker ikke alltid da på om de er gode familiepersoner, om de er snille, om de er kloke. Det er jo en slager når de har både vett, karisma og virker snille, men det er nå ikke det som kreves for å kaste langt. Jeg liker idrett, og setter pris på underholdningen. Mennesker er jo ikke suverene i fysikkens verden; dyrene er jo ofte raskere enn oss, sterkere enn oss, har bedre utviklet syn og hørsel. Men det handler om å være best blant oss, i konkurransen.

Ingen lek
De olympiske leker er jo en lek, men ikke bare det. Fra antikke tider har det vært alt annet enn spøk. Målet var ikke å delta, det var å bli mester. Alt annet var et nederlag, og utøverne som ikke nådde til topps kunne bli utsatt for spott og spe. Nå er vi jo snillere. Nå er det business, de tjener penger på idretten og vi respekterer bronsemedalje, vi respekterer magesjau, vi forstår 30.plass, og vi hyller vinnerne. Ikke verre enn det.

Svar skyldig
Men tilbake til min samtale med min kollega. Han hadde akkurat avsluttet praksis ved kreftavdeling ved Rikshospitalet. Jeg sa at jeg synes så fryktelig synd på de idrettsøverne som pådrar seg sykdom eller skade rett før mesterskap. Han så på meg. Lenge. Grundig. Så smilte ham. Ja,ja… og jeg som synes synd på alle de som jeg har gitt dødsbudskapet siste måneden.

Livets paradokser
I møte med alvorlig sykdom, døden og krig blir lite annet viktig.
På nyhetene blandes sendinger om 5000 døde i Syria
– opp mot mulig strekk i Thorkildsens legg, eller hva det nå er.
Da blir det litt paradoksalt.
Jeg ser det.
Det blir paradoksalt at nordmenn ikke hopper av glede til jobben også, når vi ser hvordan spanjolene strever.
Det blir paradoksalt når noen bruker penger på silikon mens andre ikke har penger til mat.
Det blir paradoksalt å være trist fordi man såret én person, mens Assad henretter tusenvis.
Det blir paradoksalt å være opptatt av sminke, mote, utseende når noen sulter.
Sammenligninger er kanskje viktig; for å skaffe seg oversikt og få perspektiv på ting.

Men kunsten ved livet er nettopp å glede seg over de små tingene også.
Med god samvittighet.
…så jeg håper vi får ett gull hjem i kofferten 😉 og at idrettsutøverne får lønn for strevet.
(Og selvfølgelig, jeg vet at det ikke er jeg som får gullet. Men jeg føler meg jo litt bedre da, dersom vi får gull i roing og spydkast. Sier det ikke noe om meg, som norsk? Ikke det nei. Ja, ja… Jeg later som det!)

Den primitive ferien i fjellet

Up we go!

Min barndomshytte er en utdøende rase.
Utedoen står der til vitne om det gamle.

Hytta står nok på den der Unesco-listen.
Rundt er det gribber som ønsker tomten.
De solide treplankene som danner det lille huset i fjellheimen bryr gribbene seg neppe om.

Hytta var tidligere stolt av å være først ute.
Det store solpanel.
Magien var tilstede når de ekte lampene ble tent,
selv midt i fjellheimen!
Revene stoppet opp da de så lyset.
Bjørnen løftet øyelokket selv i dvalen.

Parafinlampene kunne innta antikvitetshylla.

Nå må den lille hytta se seg slått av den ene etter den andre.
Der står den.
Minst i klassen.

Mon tro om den får besøk av byfolk?
Ja, byfolket tar turen innom.
Igjen og igjen.
Ønsket om spa settes tilside for pusten av fjell.

Ovenfra kan du risikere å gå forbi den.
Nedenfra også.
Du må vite akkurat hvor den er.
Den må letes frem.
Trærne er såvidt å se.
Skarvene glitrer om hverandre i kjøkkenvinduets utsyn.

Stillhet?
Nei.
Vinden bråker.
Utsikten tar pusten fra deg.
Haresporene fanger deg.
Rypene bakser.

God påske!
Ses om noen dager, hvis du vil… 🙂