Kategoriarkiv: Uncategorized

Klesvaskens mysterier

Jeg lurer på om Sokrates noen gang funderte på hvordan man vasker stripete klær.
Om Freud noe sted, i en liten parentes, sorterte klær med usikkerhet.
Jeg sliter nemlig med hvordan nye klær med blanding av hvite og fargete striper skal vaskes.
Vanligvis skal man jo sortere hvitt i en haug og farget i en annen.
Vanligvis er ikke ting sort hvitt, men blandet.
Som psyken vår.
Jeg kan møte en pasient en dag.
Dypt ulykkelig.
Deretter ser jeg ham smilende i butikken.
Like etter.
Godt for ham, tenker jeg.
Livet er blandet drops.
Jeg kan kjenne hjerte hoppe over ett slag i det jeg ser ham smile, deretter står det i frys fordi barnet holder på å falle ned skrenten, og tanken om at hun skal falle foran en bil har rukket å sette seg som støkk gjennom hele kroppen, før jeg ser opp og ser at alt er normalt og jeg plutselig kjeder meg fryktelig.
Livet er blandet drops.
Men skal den nye kjolen med svarte og hvite striper i farget haug, eller hvit?
Ingen psykolog ville ta i mot en klient med det spørsmålet.
Det vekker jo ingen sterke følelser. Eller hva om det gjør det? Hva om hverdagslivet trivialiteter er kjernen i frustrasjonen?
Jeg tror Freud hadde noen som vasket klærne hans. Så kunne han tenke på viktigere ting. Vi skal i grunn være glad for at ikke alle har vært middelklasse. Det har kommet en del godt ut av at tenkere kunne vie sitt liv til tenkning og la andre (kona, hushjelper, med mere) ta seg av det trivielle.
Det blir ingen bok av «Farget eller hvit vask- det er det store spørsmålet». Men det blir en blogg. Det blir det.

ROP NEI DA HVIS DU MENER NEI, SVAKE KVINNE

#autonomisvikt #lyttesvikt #sinei

av Kristina Sjøberg Moberg
psykologspesialist

Denne ble sendt til Aftenposten debatt, men de hadde ikke mulighet til å trykke den. De har trykket mye av det jeg har sendt inn, så jeg får bruke min egen boltreplass: bloggen!

Her er innlegget jeg svarer på:
La oss tåle mer

”Kjære Julia Dahle”
Du ønsker i ditt debattinnlegg 5.juni 2015 å ta et oppgjør med ”offerrollen” og oppfordrer kvinner å ta sitt ansvar i de seksuelle situasjoner de havner opp i. Ja, du ønsker vel også et skille mellom ”ekte ofre” og ”uekte ofre”. La oss tåle litt sexlyst, litt satire, litt klein utforsking uten å bli så inderlig krenket!, skriver du. Videre lyder det: kjære Tanja, kjære ”voldektsofre” og kjære alle #jegharopplevd. Fritt oversatt leser jeg: ”kjære” alle følsomme krenkede kvinner som ikke klarer sette kloke grenser rundt sine seksuelle behov, skjerp dere. Ordet ”kjære” gir ditt innlegg en start av nærvær og omtanke. Men som tittelen viser er det ingen ”kjære mor” for øvrig. Du vektlegger at menn ikke kan være tankelesere, at de ikke kan vite at de krenker kvinner dersom kvinnene er stumme i situasjonen og at mange kvinner tror de er ofre uten å være det.

#autonomisvikt
Jeg har lyst til å gi et par eksempler fra sosialpsykologisk forskning på menneskers evne til å si ”nei” dersom andre utøver et mentalt press. Det mest kjente eksperimentet er kanskje Milgrams konformitetsstudie (1963, 1974, 1976). Psykologistudenter ble spurt om de ville være villige til å gi andre mennesker et dødelig sjokk dersom de var deltagere i et studie der en autoritetsperson beordret dem å gjøre det. Ingen ville selvfølgelig gjøre noe så idiotisk og vondsinnet. Ingen. Fagpersoner antok imidlertid at ca 1 % av studentene ville kunne gi et dødelig sjokk til en annen, hvis det ble forlanget av studentene. Vel, historien vil det annerledes. Over 60 % av oss menn og kvinner i det ganske hjem viste seg å være i stand til å trykke på knappen der det sto ”lethal shock” . De kunne påføre en uskyldig forsøksperson dødelig sjokk, fordi det sosiale presset var sterkt tilstede. Og 80 % fortsatte selv om deltageren ropte og skrek etter hjelp. De som trykket på knappene var imidlertid langt fra glade. De var usikre, preget av nonverbal ambivalens og de uttrykte et nei, men gjorde et ja. Hvorfor? Ingen tvang dem fysisk. Asch linje-studie viser lignende prosesser av effektiviteten i mentalt sosialt press. Forsøkspersoner, voksne vanlige menn, blir lurt og satt i en eksperimentell situasjon der de skal vurdere hvilken linje A eller B som er lengst. De andre deltagerne er skuespillere, noe forsøkspersonen ikke vet. (Han blir lurt). Hvilken linje er lengst av A og B (figur). Du ville vel ikke latt deg presse til å svare A? Vel, 1/3 av mennene gjorde dette gjentatte ganger, selv om de viste med sitt nonverbale språk at de var uenige. De ristet på hodet og sukket, mens de ga sitt ukorrekte svar. Etterpå rapporterte de at de visste de ga feil svar, men de fryktet å dumme seg ut, bli latterliggjort og avvist av gruppen hvis de sto på sitt. De uttrykte nonverbalt ”nei” men sa ”ja” for å høre med.

Autonomi handler om det å stå i mentalt pressede sosiale situasjoner der du vil noe på tvers av andres ønsker. Skal du stå på ditt, eller føye deg? Hadde det vært så enkelt som Dahle skal ha det til, så skal man så klart stå på sitt. Vil man ikke ha sex, så har man ikke sex. Vil du ikke, så sier du nei.

Alle historiene som generøst er blitt delt i mediene siste tiden, #jegharopplevd, viser at autonomi er vanskelig. Vi psykologer vet at det er noe av det vanskeligste vi mennesker begir oss ut på faktisk. Allerede fra 2 års alder begynner små barn å vise egne meninger og egen vilje. Men det blir som oftest kalt ”trass” (les: vanskelig atferd). Det er veldig viktig å lære å lytte til sin egen stemme, bli kjent med sine følelser og finne en god måte å uttrykke det på. Det kan i barneårene utvikles i møte med empatiske voksne som viser interesse og ønske om å forstå de underliggende behovene til barnet. Som andre evner er noen av oss bedre til dette. Vi har ulik forutsetning til autonomi, men alle synes det er vanskelig i gruppepress-situasjoner. Noen har fått god trening og opplæring, andre ikke. Noen er mer utadvendte robuste karakterer, andre mer forsiktige og sarte.

Det er uansett lett å le av andres svakhet når de sier at A er lengst, gir folk dødelige sjokk fordi de blir bedt om det, eller ikke klarer å si nei til sex. Lett når man står utenfor. Vanskeligere hvis det skjer en selv.

#lyttesvikt
Når sommerferien endelig inntar Norge liker jeg å sitte på uterestaurant. Jeg ser servitører servere øl til sine kunder. Det er sol, sommer, saltvann og skåling. Herlig. En mannlig pen servitør ankommer mitt bord, og jeg sier hva jeg skal ha. Jeg smiler og får et smil tilbake. Ved nabobordet får en kvinnelig servitør helt ulik respons. Kunden klasker henne på rumpa mens han blunker til kompisen og ler høyt. Han kan jo ikke lese tanker, stakkars. Han må jo kunne tøyse og tulle litt. Ikke sant, Dahle? Jeg ser at servitrisen rynker på brynene, ser brydd ned og luter ryggen. Jeg ser at hun blir stram i blikket og kroppen spent. Jeg ser at hun lener seg til sin kollega etterpå, og viser sin tristhet. Hva skal hun gjøre? Hive ølen i fanget, si opp jobben eller tåle det stikkende sviende følelsen i brystet og si til seg selv at det sikkert bare er hun som er ”krenkbar”.

#sinei
Intensjonen med Dahles innlegg kan hvis man legger godviljen til, være å vekke kvinners styrke og ansvar frem slik at man forstår at man bør ROPE nei hvis man mener nei. Man kan ikke ”mene nei og gjøre ja”. Man kan ikke viske nei mens skuldrene krummer seg og tårene renner, og man gjør ja. Man kan ikke bli passiv (gå i frys) slik stressreaksjoner ofte kan arte seg. Man kan ikke forvente empati fra den andre seksuelle partneren eller anta at de har en evne til å lese kroppsspråk når de er kåte. Man må ROPE og VÆRE TYDELIG når andre PRESSER PÅ sitt behov. Lett som bare det!? Nei, det er ikke lett. Men vi, kvinner og menn, må øve oss. Det er jeg enig i. Tren allerede i dag, stå foran speilet og si NEI jeg vil ikke. Si det til en venninne. Si det til din mann. Tren. For selv om man skulle ønske at det er menneskene med lyttesvikt som starter treningen med å forstå andre, er det et urealistisk prosjekt. Selv om man skulle ønske at vi ikke blir utsatt for konformitetspress, er det et urealistisk at innfris. Det eneste vi kan gjøre i vårt liv er å forsøke sette oss bak rattet – og kjøre bilen dit vi vil.

Stellas karrieredag

Veien i livet går til mens vi går den.
Og vi går og går.
Men noen veivalg er det viktig at vi styrer mer enn andre.
Et av disse veivalgene er hva vi skal jobbe med.

Hvordan skal jeg få jobbe med det jeg er god på?
Er det mulig å lære av noen som har gått – rotet seg litt bort – funnet stien igjen – og truffet blink?

Jeg tror vi mennesker har godt av å møtes på temadager.
Investere tiden vår på valgene foran oss.
Fokusere.
Lytte.
Lære.
Reflektere.

Bli med meg på Stellas karrieredag da vel….

Veien videre

Stellas karrieredag

Vi ses! 🙂

Tren – vakre mamma! Har Marthe Krogh stjålet bloggen min?

Marthe Krogh på alles lepper
Marthe Krogh hadde jeg ikke hørt om – inntil debatten raste i mediene. Hun er visst rik. Rik må spesifiseres. Rik, som i større antall penger på bok enn gjennomsnittet. Hun har sagt: TREN og TA VARE PÅ KROPPEN DIN, selv om du er mamma. IKKE GI OPP. IKKE GÅ I STORE SKJORTER. IKKE GJEM DEG BORT. TA VARE PÅ DEG SELV. TREN. TREN. SPIS SUNT. BRY DEG.

Jeg kunne jo sagt det samme For jeg mener jo det samme.
Men grunnen til at det vekker motstand når den rike damen sier det, er nok det at hun har det lettere enn andre og måten hun har kommunisert på.

Kommunikasjon er en ferdighet, som innebærer kompleks tenkning om hvem som er mottagerne av ditt budskap. Her var mottagerne en sårbar gruppe. Småbarnsmødre har gjerne nok med å overleve hverdagen. Mangel på søvn, mangel på overskudd, mangel på tid, kan gjøre de fleste av oss spake.
I tillegg har Krogh ikke tatt høyde for den skjøre selvtilliten og selvfølelsen.
Etter en fødsel er kroppen endret, og det er ikke da kroppskrav skal komme. Mange føler seg ikke så flotte, og selv om morslykken kan lyse, er ofte kiloene synlige for en selv der fremfor speilet. Det viktigste i den fasen er ikke hvordan mor ser ut, men hvordan mor-barn relasjonen er.

Men allerede her spiller overskudd inn. Og overskudd kommer ikke av seg selv. Å dyttes ut til litt trim er viktig. Og her har pappaen en sentral rolle. «Her, jeg tar babyen så du kan gå deg en tur, få litt alenetid og litt trim». Det er mannen sin det, i så fall…. Du BØR ikke ta det ille opp altså….!?

Intet nytt
Jeg tror ikke vi skal gjøre som de andre, LO-topper etc etc, å anklage Krogh for elendig utspill. Kanskje er det sant at hun ikke aner hvordan det er uten aupair og hushjelp, det kan hende. So be it. For det hun sier er jo rimelig basic. Trening etter fødsel er viktig, en anledning til å få viktig avlastning og avkobling, og øker trivselen på lang sikt. Det betyr ikke at flat mage er viktig etter 4 måneder. Men å holde på ditt gamle jeg, er viktig. En aktivitet i uken med en venninne, for eksempel.

De fleste har ikke aupair, men de fleste har en mann, mor, søster, bror, nabo. Og går det ikke det første året, er det greit å trimme når babyen er blitt til smårolling.

Er det kroppshysteri å tenke på egen kropp når man er mor?
Nei, selvfølgelig ikke. Selv om en blir mor er «jeg’et» det samme. Det er viktig å fortsette å være deg selv, ta vare på deg selv, og ikke kun bli «en mamma». Aktivitet er sunt, på så mange vis, så er også det å huske på å pynte seg i ny og ne. Selv de små liker at mamma pynter seg, hvis en skal la barna ha bestemmelsesrett.

Utslitthet inviterer ikke til trening
Det er klart det hadde vært lettere for oss småbarnsmødre med hushjelp. Men siden de færreste av oss har det, så glem nå det at Marthe har det. Hun er heldig. So be it.
Dersom du er småbarnsmamma og for sliten til å røre på deg, blir såret av slike kommentarer og tenker at: den der gjorde vondt…. Vel, hun hadde neppe til hensikt å såre deg. Om så var, so be it. Det er intet nytt Marthe kommer med. Aktivitet er sunt, ikke gi opp deg selv når du får smårollinger. Det er i orden å prioritere en løpetur, skøytetur, skitur, sykletur, dansetime, tennis- eller hva en du pleide å like før de små krevende kom i dine armer.

En annen rik dame…
Jeg husker en annen rikmannskvinne som var i vinden for noen år siden. Hun het noe som Anna Ancka, eller lignende. Hun sa at: sex er viktig kvinner. Pynt dere og husk på å være sexy for deres mann, skyld dere selv hvis dere blir skilt etter å ha latt dere forfalle i åresvis… Noe sånt.

Hun fikk jammen sin egen reality-program av disse utsagnene. Ble intervjuet av seriøse journalister på nrk. What the f…?

Kanskje det er Marthes agenda. Få litt blest om noe hun er stolt av. At hun har fin kropp, fine klær .. og småbarn. Og ikke mer skal til for å sette sinnene i kok…. De treffer en nerve.
Hvilken? Den stemmen som sier at: det er noe i det, jeg skulle ønske jeg hadde overskuddet jeg og… Ellers ville man ikke blitt så sint….

Mannen slipper ikke unna
Jeg mener jo for eksempel at menn som lar kiloene gro er litt for late. Vel har de småbarn, men kan de ikke bry seg allikevel? Jeg mener at menn som tar vare på seg selv, sin kropp og sin psyke, er mere attraktive. Og om attraktivitet er viktig? Litt… Estetikk har mennesker alltid vært opptatt av. Hvorfor slutte? Ikke skyhøye krav, men fokusere på helsen og lystige aktiviteter? Man blir ikke mere verdt. Ikke en bedre person. Ikke mere elskbar. Ikke smartere. Men… en person med mer overskudd og bedre helse.

Overskuddet til dere begge kan kun komme dersom partnere samarbeider. Og kanskje kommer ikke kropp og overskudd tilbake før smårollingene er skolebarn. Men det er det som er fint med helsen. En kan alltid starte et bedre spor.

Og er du blitt litt større i kroppen, er det ingen unnskyldning for å gå med mannens termodress. Det er etter hvert mange butikker med hotte klær for frodige damer. Det har aldri stått i veien for en mann tror jeg…. Det som er essensen er at man tåler å se seg selv også som et objekt. Et subjekt og et objekt i denne verdenen. Vi er objekter på den måten at vi synes, andre ser oss. Ikke verre enn det…?

Kom igjen da folkens! Ikke fokuser sånn på Marthe. Undersøk din irritasjon, og se at: oj, der ligger energi nok til å starte på boksing. Lat som boksebagen er Marthe, og snart ser du ut som henne
😉

PS. Jeg snakker av erfaring. Jeg var så stuuuuptrøtt det første året etter at jeg fikk første baby. Jeg vil si jeg ble midlertidig personlighetsforandret. Jeg var redd det ville vare for alltid. Trøtthet, tristhet, lite tid og lite overskudd. Jeg gikk riktignok masse turer med vognen, men å komme seg til aktiviteter på kvelden var uaktuelt. Men etter hvert blir det flere muligheter.

En må finne noe som faktisk gir energi, mer enn det tar…. Og kanskje presse seg litt….?