Kategoriarkiv: Uncategorized

På terskelen til 2020: skal jeg tenke fremover eller bakover?

Jeg husker Kahnemans mantra: tenke raskt & sakte. Vi har raske tanker, der beslutningene skjer kjapt basert på erfaring, intuisjon og besluttsomhet i øyeblikket. Vi har sakte tanker, der andre prosesser lar beslutningene marinere, innhenter kunnskap fra ulike kilder og tenketiden brukes til å veie frem og tilbake. Vi trenger begge deler, i livets hverdag.

I dag er siste dagen av 2019, og jeg sitter og lurer på om jeg skal oppsummere 2019 eller lage planer&drømmer for 2020. Hva er best? Jeg lurer også på om det å oppsummere først skaper sakte tanker for 2020, og at jeg da kanskje mister noe av veien. Skjønner du?

På en måte tenker jeg at det å oppsummere først kan gi god vekst for neste års avling. Har jeg bommet i 2019, kan jeg lære av feiltrinnet og trå rettere 2020. Som bonden, som planlegger avlingen i god tid.
Men det er ikke sikkert. Kanskje jeg ved å tenke bakover blir fanget av det som har vært og demper kreativiteten for å tenke nytt. Mister evnen til å bryte ut av boksen.

Hva gjør du?
Når ett nytt år står for tur og du skal over dørstokken til 2020, tenker du da mest på året som har vært (det kjente) eller året som er i vente (det ukjente)?

Jeg har lært at vi ikke er så gode til å forutse fremtiden, kanskje nettopp fordi vi ser bakover før vi ser fremover. Livet er jo stort sett full av forutsigbare hverdager, men så kommer det en skruball fra dødvinkelen i ny og ne, som setter oss ut av banen.

Vi får se. 2020 kommer om noen timer, uansett.
Jeg velger å både tenke bakover, på hva 2019 kom med til meg – og tillate meg noen drømmer&håp&planer for 2020.

Med ønske om et godt nytt år til dere alle!

(Om det blir godt vil tiden vise, jeg har blitt så voksen og nøktern nå at jeg tror det vil bli variert. Men jeg må minne meg på at drømmer fortsatt kan bli oppfylt og uventede gledesdryss kan dukke opp!)

Søvn

«Sov på det» er et godt uttrykk som stemmer med virkeligheten.
Vi mennesker trenger søvn. Hver natt. Sårbare er vi i grunn.
Når det er vanskelig å sove blir vi opptatt av søvnen.
De fleste ønsker et godt sovehjerte.
Kanskje ikke som Tornerose. Vi ønsker jo å leve også.
Men etter å ha kjent effekten på søvnløshet i perioder, vil de fleste gjøre mye for å få nattesøvnen tilbake.

Jeg skal holde et foredrag om Søvn.
Jeg har lest om sammenhengen mellom søvn og suksess.
Søvn og skjønnhet.
Søvn og glede.
Passe søvn, 6-9 timer.
Ikke mindre.
Ikke mer.
Ikke dagtid.
Kun i sengen.
I mørket.
I god luft.
Uten mac.
Ingen Ipad.
Mobil skrudd av.

For å lære mer lånte jeg en bok av en anerkjent søvnforsker: «Bedre søvn».
Av en medisiner.
Forsker.
Ved søvnsenteret i Bergen.
Bjørn Bjorvatn.

Jeg følger forskeren i det ene etter det andre.
Og lærer litt om deltabølgene i dypsøvnen, som er høye og rolige.
Men så plutselig faller jeg av stolen.
Han sier: ingen søvnforskere i dag tror at drømmene er av betydning.

Uff og uff og uff.
Det er da jeg tenker som jeg ofte gjør.
Hvordan tør folk uttale seg skråsikkert om ting de ikke har studert.
Jeg ønsker å sette ham på et kurs i psykologi.
For å påsta at drømmenes verden ikke er relatert til vår opplevelsesverden blir etter min mening svak påstand. Det blir som atferdspsykologene som i sin tid påsto at mennesker ikke har et indre liv. Det er stimulus-respons. Atferd og belønning. At kjemi mellom mennesker ikke er av betydning. At en klem ikke er av betydning. Er man mye redd viser det seg ofte i drømmene, som mareritt og engstelige drømmer. Da gir det oss en kanal til å forstå klientens søvnvansker. At det ligger mye frykt i livet for tiden. Og lytteevnen til behandlere er viktig, det å lytte etter klientenes ord og forståelsesramme.

Psykologi handler om studiet av menneskers indre tanke og følelsesliv, bevissthetens begrensninger, undertrykking og fortrenging, ubevissthetens store kapasitet med alle tidlige erfaringer, drømmenes symbolikk, følelsenes verden, menneskets psykologiske behov. Og drømmen, ja, drømmene våre kan vi ta med oss når vi er interessert i vårt eget følelsesliv og sjelsliv.

Ha en god dag og ha en god natt når kvelden kommer
Sov godt. Hver natt. Med rolig hjerte. Ned i puta.
ZZZZzzzzzz…

Terrorisering

Til terroristen:
Kjenner du deg sterk nå?
Du har klart å aktivere fryktsenteret til folk.
Ramme det hardt.
Få folk til å kjenne på tap, angst og fortvilelse.
Slik du kanskje har kjent? Eller din mor?
Du vil slå til når som helst og hvor som helst.
Bruke kraften i det uforutsigbare.
Bom bom.

Krig er ødeleggende i sin natur.
Mens ofre fra krig kjenner hjelpeløshet, kan krigførerne i perioder føle sterkt samhold, mening – da hverdagens krav blekner for noe sterkere. De har nok en tro på noe. En tro på at de skal forandre verden. Og et hat. Til en verden som de kjenner, men ikke vil ha. Eller misunner.

Mine tanker går til Brussel i dag. Belgia.

Strikketyven

Selv Aftenposten skriver om strikking! Hun morsomme selvironiske komikeren skriver i A-magasinet at strikking er ro, harmoni, sosial fasilitator, unnskyldning for å «fade ut» i samtalen. Språkforsker Per Egil Hegge tar også opp strikkingen. Og jeg tror jammen det tematiseres på lederplass også.

Jeg skal si en ting. Og jeg kan være litt barnslig selv om jeg er psykolog. Det er jo viktig å kunne være barnslig. Ikke hele tiden snusfornuftig. Okey! Her kommer det: Jeg synes strikking er skikkelig asosialt og skal du til meg så kan du vær så god legge igjen garnet hjemme!

Dette krever en begrunnelse. Jeg synes jo at hobbyer er nyttige. At det er viktig å koble av. At håndarbeid er nyttig. Og jeg er misunnelig. Men…ennå mer syns jeg det er utrolig kjedelig å sitte ved siden av noen som teller masker. De beste tror det ikke merkes på den sosiale kapasiteten at de hobbilerer ved siden av samtalen. Men det merkes like godt som om jeg skulle ta opp romanen min! Eller som at barnet tar opp Ipad’en sin! Og da kan man jo si at det er godt å bare sitte sammen i en sofa og kunne gjøre hver sine ting og samtidig være sammen! Ja, det stemmer jeg for. Det er bare det at mange jeg kjenner som strikker ville blitt litt fornærmet om jeg kom drassende med Mac’en når jeg kom på besøk. Eller reagert hvis veslejenta bygget slott i «Minecraft» mens man koste seg med spill eller film. Men det er det samme.

Dette handler om at vår oppmerksomhetsevne er ytterst begrenset. Høyt automatisert atferd kan i prinsippet utføres samtidig som man tar del i høyereordens tenkning (jf. Kahnemans «system I» og «system II» tenkning. Men selv de mest erfarne strikkere har svært redusert blikkontakt i samtalen, de pusler og sysler og ser ned, mens det forventes at man selv skal føre dialogen.

Neste gang du tar med strikketøyet når vi har venninnekveld, så tar jeg opp Mac’en og skriver en blogg! Og du får ikke lov til å si at jeg er asosial. Strikkere og skribenter og Ipad-elskere kan få eksistere side om side. Og jeg mener det er av verdi å kunne henge sammen uten å være fullt fokusert. Men det gjør en forskjell, det er bare det.

God strikkedilla 😉