Kategoriarkiv: Motivasjon

Jeg blogger fordi….

Jeg blogger fordi jeg må.
Det er ord hele tiden som leter etter en plass å være.
Det er engasjement hele tiden som ikke finner sitt spillerom.

I en blogg får man tenke og utvikle seg,
dag for dag.

Det er stor forskjell på en blogg og en dagbok.
Det er en kommunikasjon tilstede.

Kommunikasjon kommer fra det latinske ordet «communicare»
Det skal bety noe sånt som «å gjøre noe felles».
I det øyeblikket noe deles, endres en form.
Det er delt, og en kan få respons.

I fredagens A-magasin kan en lese om kvinner som uttaller seg i det offentlige rom.
Om forsiktighet. Om trusler. Men også om drive og behov for de engasjerte kvinner.

Og jeg er glad for å ha denne bloggen, og dere lesere.
Ikke på grunn av markedsverdi.
Ikke på grunn av jobben min.
Men fordi i det jeg publiserer noe, vokser jeg litt.
Jeg kan endre litt mening, noen ganger er jeg ikke helt fornøyd.
Men jeg vokser av å tenke, skrive og kommunisere.
Og jeg ser det også litt som et samfunnsansvar.
Fagkunnskapen min trengs der ute, det trengs å være lett tilgjengelig, for en bred gruppe.
Her nås noen, flere og flere.

Avslutter med sitatet til Helen Keller (1880 – 1986), den unge forfatteren som mistet syn og hørsel som liten:
«Vær i godt humør. Ikke tenk på dagens fiasko, men på suksessen som kan komme i morgen. Du har satt et vanskelig mål for deg selv, men du vil lykkes om du holder ut, og du vil finne glede i å overvinne hindre»
(ref. A-magasinet, s.27, 07.06.13).

Sånne forbilder trenger småjentene – ikke prinsessene
Sånne forbilder trenger ungdommene – ikke botox og silikon-idealene.
Sånne forbilder trenger jeg – som i disse dager vurderer å satse fullt for meg selv. En drøm. Skrive, tenke, møte, forelese, ha terapier… min egen hverdag i mitt eget firma.

Det er mulig å følge drømmene – i hvert fall betyr det noe å tro på det. For uten tro, løfter man ikke fjell.
Man løfter antagelig ikke fjell med troen heller. Men litt sterkere blir man, så en stor stein, om ikke annet 😉

Ha en fin varm sommerdag
Er den kald, så fins det kanskje varme andre steder?
God litteratur? Gode aviser? God musikk? Gode folk?

Shoppingavhengig?

Er du av typen som liker å kjøpe deg et nytt plagg i garderoben?
Det er vanlig. Det er bra at du kan glede deg over små og store ting.
Et av hovedkriteriene for mange psykiske lidelser er nemlig å ha gitt opp, sluttet å bry seg over hvordan man ser ut, hvordan man har det i huset. Kropp, estetikk, kosmetikk – det betyr intet lenger.
Så fortsett å la deg inspirere av det gråe skjerfet, den røde leppestiften og de nydelige svarte skoene.

Er du av typen som spesielt liker å kjøpe deg nye plagg når du er nedfor? Sint? Urolig?
Ta det rolig, det er naturlig å regulere affekt med litt handlekraft. Med på kjøpet kan du få noen sosiale møter, noen smil og et nytt plagg som faktisk letter sinnet.

Er du der i mot av typen som før likte å kjøpe plagg, men etter hvert har det nærmest blitt en besettelse. Du blir mindre glad for hvert plagg, bare urolig om du ikke shopper. Har kontakten med pengene også blitt mindre- med hyppigere og større overtrekk på mastercardet?
Vel, da kan det være at du har et problem.

Avhengighet
Vi er nok alle avhengige av noe. Det vil si at vi tenker på noe ofte, søker det og blir litt gretne hvis vi ikke får det.
Så som hvis vi mister Iphonen vår, internettlinja er død eller kaffen uteblir.

I diagnostisk forstand er man avhengig av noe når det både er en tilstand av å søke og trenge middelet (dataspill, psykoaktive stoffer, trening, mat, shopping) og manglende evne til å stoppe når det trengs. Selv når en innser eller andre innser at det er til skade, fortsetter adferden.

Det er flere andre aspekter tilstede ofte, så som at man trenger mer og mer av substansen for å oppnå ønsket effekt, man bruker således mer og mer tid på dette, og andre begynner å reagere. Personen vil gjerne benekte og benekte, inntil det kanskje kommer så tydelig fremfor en at det er tide for å snu. Så som i Luksusfellen. Shoppingen blir ukontrollert, det er rask gevinst, kortet går varmt, og det brukes oftere og oftere selv uten dekning.

Shopping er helt klart en overskuddsvane.
Det er nyttig å variere hva du ønsker å gjøre når du merker behovet for å komme i bedre humør eller håndtere en vanskelig følelse, eller bare vil føle deg vakrere. Det er viktig å ha flere ting som gir glede.

Å trene, gå tur, lytte på musikk, jobbe med avslappingsteknikker, snakke med en god venn, se en film, danse, skrive, jobbe.

Vi har alle våre måter, og det kan være nyttig å bli bedre kjent med seg selv, sine indre drivkrefter bak vaner og uvaner.

Hva er det du gjør for å håndtere dårlige dager eller vanskelige følelser? Kanksje er det tid for å prøve noe nytt? Og ikke minst, øve på å tolerere et bredt spekter av følelser uten å måtte raskt regulere det vekk. Det kan gi deg en større glede, og faktisk berike livet ditt.

Så kjøp det grå skjerfet, den rød leppestiften, de svarte nydelige skoene. Men ikke til en pris du ikke kan håndtere, og ikke for raskt å få vekk vanskelig følelse, men for å gi deg selv noen gleder!

God høst.

Watzinger er da bare en realist!?

Kon-tikis helter på lerretet
Vi liker at heltene har nerver av stål, er vakre som guder, og et intellekt av ypperste kvalitet.
Slikt beundrer vi. For det er slik vi ønsker at vi selv er.
Det er imidlertid ofte langt unna sannheten, både heltenes reelle kvaliteter og oss selv.
For det er og blir svært menneskelig å frykte døden og ville leve. Det å hive seg fra stup med en liten ballong på ryggen, eller sette utfor en flåte på det åpne hav, det kalles risikoatferd. Sensation seeking (ss).

Herman Watzinger ble, dessverre for familien, ikke ikledd heltens uniform.
Etter den mye omtalte bitterheten fra familien forventet jeg en kynsik narr, en tåpe eller en judasskikkelse.
Men nei; i mine øyne var han bare en realist. En mann må da være i sin fulle rett å ha dødsangst når faktisk døden gapskratter til ham?

Men vi liker det ikke, at han svetter og kaver. Vi liker modighet. En som tåler alt, men som samtidig har tilgang til følelsene sine. Som Heyerdahl. Men gjett om den andre skikkelsen er mer menneskelig enn de andre. Bare gjett.

Ekstreme karakterer?
Når sant skal sies har jeg hørt at de alle var helter. At ingen gråt. Watzinger er visst en kunstnerisk vri, en feilportrettering. Vel, da var disse karene unike. Hvis en skal tro eventyrerne.
Og ja, på normaliseringskartet er de allerede plassert litt utenfor skalaen.
Litt i overkant dristige, fryktløse, kanskje latent suicidale?, lite ønske om å knytte seg til det faste.
Det skal ikke mye psykologisk vett til for å se at mange av dem ville slitt med kontorjobbingen.

Viljens verk
Men Heyerdahl var en forsker. Han hadde faktisk sittet ved skrivebordet, bøyd over bøkene.
Grunnen til fryktløsheten på flåten var nok ikke drevet av en flukt. Det var drevet av noe sterkere enn frykten. Det var drevet av det å nå sitt mål. Viljen var sterkere i den duellen.

Og sterk vilje er virkelig kjernen i måloppnåelse. Det å få til prosjekter, få til en spennende hverdag, ha et godt ekteskap; det krever sterk vilje. Ved mange psykiske lidelser er kjerneelementet at viljen er svekket (les: også evnen til å ville).
Ta depresjonen; der er motløsheten dominerende og personen har valgt å legge inn årene. Den deprimerte tror ikke på at man kan styre båten lenger, og antar at uansett styring vil fossen være rett rundt hjørnet. I tidlig psykose er også viljen til å jobbe hardt sviktende. Hos ungdom med skolevegring har viljen sluppet taket, og annet fått forrang. Om det er angsten for å mislykkes, dataspill eller annet, så er viljen til å styre rattet svekket.

Så Heyerdahl imponerer. Han kommer frem på en del vett, mye mot – men mest av alt: sterk vilje.
Han har en innbygd eventyrlyst, fantastiske lederegenskaper, og vilje til å sette sitt liv på spill for å oppnå vitenskapsmannens brennende ønske, om å bevise sine teorier.

Nervesystem med svikt?
Men det skal sies at nervesystemet til disse karene virkelig er av stål, og svært avvikende mht normalpopulasjonen.
Vi som er opptatt av standardiseringer og abnormalpsykologi må vel bare stadfeste at de fleste hadde strevet hakket mere utpå flåten i møte med havets gap og prosjektets mangefasiterte usikkerhet.
De fleste av oss liker å ha en oversikt, vite at man lever også neste time og ha hvaler og haier en fot unna.

Men for en drømmer….
Men for en drømmer, så er filmen en fulltreffer! Herlig! Det blir ikke bedre.
Knitringen fra andres godteposer registreres ikke.
Popcornet blir borte uten at en kan huske å ha hatt det i munnen.
Og hverdagslivets kvaler forsvinner i drømmenes land.

…men så var det det da… filmen må slutte en gang. Også den.
Og jeg får snakke for meg selv; da står det verre til med meg.

Blodpenger

Hva er blodpenger?
Det viser til penger med blod på seg. Skitne penger.
Det referer til det å kjøpe seg fri fra en ugjerning.
Eller å skaffe seg penger på uredelig vis.

Begrepet skal visst ha en bibelsk opphav, eller er i hvert fall skildret der.
Fra den gang Judas forrådte Jesus. For en slant med sølvpenger.
Judaspenger.
Der hvor lukten av penger kan gjøre folk uetiske.
Men Judas gjorde det kanskje ikke bare for penger? Kanskje litt misunnelse med på salget?
Litt deilig å dytte den hellige kameraten ned i søla?

Motivasjonsmekanismer
Men blodpenger ble her om dagen brukt litt annerledes.
«Blodpenger», var oversskriften på avissiden som lå oppslått ved siden av frokostblandingen min.
Der sto det at det var uheldig å gi folk penger for å gi blod. Til sykehusene.
Ikke fordi det ville være uredelig på noe vis.
Men fordi det ville kunne på sikt stå i fare for å redusere antall blodgivere.

Redusere, hvis man gir dem belønning?
Ja, tenk det. Materielle belønninger har i flere studier vist seg å ikke øke den indre motivasjonen.
Snarere tvert om. Hvis utgangspunktet for å gi blod er den moralske bevissthet, den etiske overveiing, så er belønningen der allerede. Blodgiverne føler seg som gode mennesker, som en bidragsyter. Helt og fullt styrt av indre motivasjon.

Men dersom man begynner å få lønn for strevet. Vel, da kan det på sikt skje noe med motivasjonsprosessen.
De kan glemme den edle hensikt, og bli mer ytrestyrt.
Penger kan ofte ikke måles med det å føle seg som en bidragsyter.
Dermed øker faren for at motivasjonen på sikt blir mindre.

Pizza reduserte lesegleden
Et studie med barns lesing viser noe av denne mekansimen. En gruppe barn ble gitt belønning i form av pizza dersom de leste et visst antall sider i boken på egen hånd, hver dag. En annen gruppe ble gitt samme bok, og oppfordret til å lese hver dag. Deretter målte de leselyst. Gruppe 2 kom bedre ut.

Det handler om at vi hele tiden søker å gi mening til våre handlinger. Hvis vi gjør noe mye, liker vi å ha en god begrunnelse på dette. Gruppe 1 fikk pizza, derfor leste de. Gruppe 2 fikk ingenting. Men de leste. Videre tenker de, jeg må jo like å lese da- siden jeg gjør det.

Så egentlig kan det lønne seg å gi penger på litt uviktig atferd? For ikke å skade den dype motivasjon?

Jeg gir nå en 10-kroning her og der for ryddig rom hos barna. De lærer å spare til ting de vil ha. Jeg ignorerer uønsket atferd og oppmuntrer god atferd. Men jeg gir ikke penger når de løper fort, klatrer høyt eller tegner vakkert. Jeg gir ikke penger når de er snille mot andre, eller hjelper meg når jeg trenger det. Jeg tenker at det ville vært noe, dersom barna fikk penger når de smilte, var greie eller søte. Som en hund som ruller rundt, når beskjed om det, og gis en belønning.

Atferdspsykologi er interessant. Nyttig. Og samtidig; innfallsvinkelen kan også gjøre skader.
Så som på den indre motivasjon og på de etiske refleksjoner.

Hvorfor går du på jobb?
Den dagen du svarer «kun for penger».
Da kan du ta deg en runde eller to i Onkel Skrues tenkesirkel, å se om du har skadet din indre motivasjon på veien- eller om jobben er helt feil for deg.

Det er ikke akkurat blodpenger selvom du ikke jobber for de edleste hensikter, og penger er høyst nødvendig! men du kan jo prøve å gjøre noe annet ved siden av som du ikke mottar noe for. Så som å stille opp som beredskapshjem til fosterhjemsbarn, servere julelunsj til hjemløse eller være bøssebærer for de trengende. Kanksje merker du forskjellen fra din vanlige jobb. Jøss, bruker jeg min verdifulle tid på å jobbe? og uten lønn? Vel, jeg må vel like å gjøre en innsats for andre da. Ikke verst attest til seg selv det.

…og hva er motivet mitt for å bruke all denne tid på å blogge? Jeg har med vilje valgt ikke å ha reklame på siden. Jeg ville jo begynne å tro at jeg blogget for å bli rik. Mens jeg egentlig blogger fordi jeg liker å skrive, jeg får utløp for kreativitet, jeg får uttrykke meninger, og det gir meg trening til en eventuelt mer skrivende hverdag senere i yrkeslivet. Det at jeg ikke bare skriver i en notatbok, men til noen der ute, stimulerer intellektet mitt, spesielt når jeg får god respons. Bloggingen er indre motivert, og det gjør godt å merke. Frivillighet. Ingen sier at jeg må.

Trening er imidlertid litt delt.
Noen ganger er treningen indre motivert. Jeg vil fordi jeg liker det.
Andre ganger ytre motivert. Jeg «burde»- for å holde kroppen fin, for helse, for alt mulig rart.

Dersom du har en hobby som du ikke tjener noe på, så tør jeg vedde rene penger på at den gir mer glede enn noe annet!

Og mens jeg skriver- jammen ble jeg ikke motivert til å gi blod også, se der! Du og eller?