Kategoriarkiv: Misunnelse

Spille på sex

Marianne Aulie kan male. Klovnebildene hennes, som er spontane og badet i champagne, er kalt «optimistens seierdans». Bildene fyller blant annet veggene på barneavdelingen ved Rikshospitalet. Dette til glede for de små som er innlagt.
Flere ganger stoppet barnet opp og sa: så mange fine farger! Mamma- jeg vil også male nå. Barnet virket glad. Veldig glad.
Endelig glad.

Aulie fineart.no
fineart.no

Marianne Aulie kan også posere. Uten en tråd. Det er hun også kjent for.
Hun er neppe lurt i en felle, som hos «keiserens nye klær».
Aulie sitter trolig selv ved rattet, og bruker kroppen sin bevisst i promoteringen.
Skaper blest om seg selv. Provoserer. Leker.

Kanskje er hun ikke blant de glupeste. Kanskje helt innen normalsjiktet. Hvem vet? Antagelig er hun ikke under gjennomsnittet, det tør jeg banne på.
Imidlertid mangler hun kanskje kunsterens integritet, der hun bader naken med sitt bilde i champagnerus. Der bakenden pryder store lerreter.

Andre som har teft med penselen rister oppgitt på hodet.
Andre bryr seg ikke. Tenker at dette er på et nivå som ikke er blant de store uansett, så hun får leke som hun vil.
Hun lille.
Andre tenker at hun er markedsbevisst og lykkesøkende. Kanskje litt enkel. Ikke førsteklasse av natur, men ble det etter hvert?

Hva som er sikkert er at hun ikke fremstår som den lidende kunstner,
den melankolske mørke sjel, som strever som Bjørneboe eller andre.
Hun maler lekende og enkelt. Ikke mangefasitert og dypt som Munch.

Kan man sammenligne henne med en ekte positivpsykolog?
En som ikke ønsker å ta opp (les: fokusere på) det konfliktfulle, såre og vanskelige. En som vil frem med gleden, og setter den høyt. En som gjør det med bevissthet og med æren i behold?

Jeg vet ikke.

Er det greit å spille på sex?
Men er det greit å kombinere malepenselens lette klovnestrøk med å «spille på sex»?
Eller mister man integritet med en gang?
Hva med Nerdrum som virkelig kan malekunsten (må vel kunne slå fast såpass), og bruker tid på det falliske selvportrett?
Mister han også integritet?
Kanskje.
Hva hvis Aulie hadde gjort det mer dystert, og ikke så lekende lett, ville det da falt litt mer i smak?
Vist seg naken, sårbar eller mørk. Mer erotisk i stedet for pornografisert?
For mens Munch maler kroppene med dets blandede emosjoner, er det her mer likefremt, bare i hennes vesen, og kanskje således mer vulgært?

Et annet spørsmål er om hun ville vært et navn på folks lepper uten den fysiske promoteringen.
I såfall sier det noe om menneskets enkelhet…? Eller hva vi søker og trenger. At vi vil ha det; både vil og vil ikke.

Uskrevne regler og etikette
Det er mange uskrevne regler.
I ethvert (fag)miljø man operer i.
Få blir profet i eget hjemstrøk, men kan lettere gjøre det større abroad.
Som Sand og Aulie.

Trykke hverandre ned- i stedet for å heie hverandre frem
Minner om loven Janteloven. Den kjenner vi jo. Vi er jo norske.
Sandemose mente at mennesker hadde en egen iboende vond evne til å trykke hverandre ned:

Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Noen offentlige yndlinger
Det er ikke så enkelt at vi kritiserer alle som stikker hodet frem. Jeg mener grad av toleranse og beundring fra allmennheten beror på hvorledes vi ser deres talent, men også hvorledes vi tolker deres indre hensikter bak fremstikkingen. Er det edelt? Er det kunstnerisk? Er intellektet særegent? Eller er det nok en kjendissøkende enkel sjel med lite klokskap i bagasjen. En fotballspiller som ikke har utrettet annet enn å være god med den runde leken som brisker seg med jaguar og tilgang på den røde løper, eller en kvinne som har gjort lite annet enn å fylle sine fordeler til randen og ta av seg for å tjene penger.

Vel, ikke godt å si hva som er kjøreregler. For å snakke for meg selv så beundrer jeg andre kunstere langt mere enn jeg beundrer Aulie. Jeg blir ikke like interessert i henne som person, eller hennes verk. som hos andre malere. Hun virker mere likefrem. Men jeg beundrer også henne. For å male de fine signaturklovnene, for å stå for noe og for å tørre leke Jante opp i ansiktet. Tror vi bryr oss mer enn hun. For å si det sånn.

Takk for fine bilder. Takk for at barnet smilte lykkelig!
Jeg tror det var hensikten bak bildet. Enkelt og greit.

De syv dødssynder – Full pott?

Champagnen sprudlet i de to glassene. Det ene var til meg.

De små menneskene i sort nedi orkestergraven klarte sammen å skape Verdis udødelige.

Jeg forsøkte å luke ute alle de andre rundt meg; de gråhårede, de som småpratet, de som ikke hadde pyntet seg, de som følte seg så hjemme at det fikk et hverdagslig preg over det hele, de som nikket og så ut til å være bevandret i plottet og på forhånd briljerte med diverse tolkninger av det hele.

Det var ikke et barn å se, ingen å løpe etter, ingen å trøste eller bære. Det var meg, ham, champagne og italiensk opera den kvelden.

Mammarollen hadde overtatt i for lang tid, og jeg trengte å late som at alt dette var kun for meg. Min kveld.

Jeg skulle suge inn den barnefrie atmosphære, ha øreringer som glitret som ingen barn skulle dra i, ha håret løst uten å bli bustet til, ha lebestift som ingen kysset vekk. Jeg skulle nyte hvordan ekstreme følelser blir visualisert og strødd utover. Jeg skulle puste inn den hemmelige formen for Opera.

Alt er lov- ingenting for drøyt

Det rives og dras i skuelspillerene med de store stemmer. De er fulle av konflikter. De knivstikker. De er utro. De hyler av følelsenes smerte.

Og det er visst lov, på Operaen. De gråhårede rundt meg nikker og smiler de, rett etter at Lady Macbeth og Macbeth har myrdet – for makt, penger, ære! Publikum sitter rolig i stolene sine.
Burde de ikke reise seg i forakt, marsjere ut, og si at: dette er for drøyt? Sånn skal ikke mennesker gjøre, vi skal være snille og greie!? Vårt begjær skal legges lokk over.
Men neida, dette er Opera- og da kanskje alt stuerent?

De som kaster sine harde dommer over filmer med voldscener, sexscener, … her er alt lov! også for den eldre garde.

De syv dødssynder
De mest kjente operaene synes å ta for seg menneskesinnet på sitt verste og på sitt sarteste. De hater med den sterkeste sjalusi, deres misunnelse fører til drap, de fråtser og begjærer.

De gjør alt vi ikke bør gjøre. De spiller ut menneskets mørke sider. De underholder oss. De sprenger skalaen.

Vår misunnelse blir liten til sammenligning.
Vår sjalusi som småsmuler.
Vår griskhet som beskjedenhet.
Vårt ønske om lønnsforhøyelse og ny bil viskes ut sammenlignet med deres blodpenger.

Kan det være de syv døddsynder, som går igjen- i den hemmelige Opera-formelen?

  • Superbia (hovmod)
  • Avaritia (griskhet)
  • Luxuria (nytelse)
  • Invidia (misunnelse)
  • Gula (fråtsing)
  • Ira (vrede)
  • Acedia (latskap)
  • Uansett, mitt ønske for kvelden var å nyte livet (Luxuria), ta store slurker av champagnen (Fråtsing) så det rant nedover lepper, hals og kjole (Griskhet)- jeg knitret med sjokoladepapiret merket irritasjonen på ham raden foran, og knitret ennå mer med papiret mens sjokoladen smeltet på tungen, jeg smilte når jeg tenkte på at jeg skulle sove vekk dagen derpå (Latskap).

    Uskyldig? Jada.

    Følelser kan beskrives i grader, som på et kontinuum.
    Hvor sint er du, på en skala fra 1-10? Hvor max er for eksempel raseri, og minimum litt irritert.

    Operettene sprenger vel alle følelse-skalaer?
    Ellers er det ikke drama nok for pengene.
    Mens vi vanlig dødelige holder oss et stykke lenger nede. Men det er nok samme skala, for folket smiler og nikker – med dårlig skjult gjenkjennbarhet – når dolken settes i brystet på fienden.

    God helg!

    Gruppen: Vil du knekke en annen?

    Det lå ikke en bursdagsinvitasjon i postkassen i dag heller. Hun lurte på når den ville komme. De andre hadde snakket høyt om selskapet. Hun gledet seg.

    Mobbing
    Forskning på ‘mobbing’ har ikke klart å finne ut hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. Det er ingen enkle åpenbare fellestrekk mellom mobbeofre. Det er ofte ikke det å skille seg ut med utseende. Det er ofte ikke det å være funksjonshemmet. Det kan være noe med selvhevdelsen og sårbarheten, men mest av alt er det tilfeldigheter. De havnet i feil bås fra starten av, og gruppen lot det skje og gikk videre uten den ene.

    Men de har der i mot funnet flere fellestrekk ved de som mobber. Spesielt hovedmobberen.
    Der kan det i større grad være barn og unge som strever, har aggresjonsvansker og behov for å hevde seg. En del kommer fra hjem hvor de selv opplever mobbing, og en kan snakke om lært atferd- hos noen. Og som i alle grupper eksisterer det et gruppepress om å være enige. Og slik kan en hel gruppe snu ryggen til et enkeltindivid. Hvis hovedmobberen er noen de ønsker å identifisere seg med, vel og merke. Hvis hun er kul nok.

    Ved å tråkke litt på deg vokser jeg
    Som jeg har skrevet om selvtillit og misunnelse tidligere; det kan «hjelpe» å rakke litt ned på andre for å heve seg selv i egne øyne, og kanskje andres. Det er ikke en heldig løsning. Jeg vet om bedre, for å si det enkelt. Men det skjer.

    Mobbing, hva er det da?
    Det er en opplevelse av å bli krenket, ydmyket, utestengt. Det kan skje ved psykisk og/eller fysisk trakkasering.

    «They ignored me» sa Allison i filmen Breakfast Club (1985)
    Allison strevde med selvbilde, dekket seg til og var sårbar.
    Hva har skjedd med deg a’??? spurte de kule.
    My parents ignored me..
    Jeg tenkte: Var det alt? Hah…???
    På tide å trekke tilbake det «Hah’et» nå dere!

    Ignoransens smerte
    Rollo May, en av de mest kjente eksistensial-psykologene i vår tid, mente at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men apati og ignoranse. Han tenkte at det mest grunnleggende for mennesket er å bli sett. Det handler om mer enn et synsinntrykk av et objekt. Det handler om å bli kontaktet, å bli snakket til med sitt navn. At noen lurer på hva du mener, hvordan du har det, og hva du ønsker.
    Det aller verste, skriver han, er å bli oversett.
    Den største makten ligger i det.
    Det er nesten lettere å bli hatet eller slått, for da eksisterer man hvertfall.
    Det aller verste er den totale ensomheten om at du som individ ikke tas med- ikke finnes, for mamma og pappa, for skolekamerater eller kolleger. Du er som borte. Borte vekk.

    Tilbake til bursdagsselskapet..
    Postkassen var fortsatt tom. Bunnen nærmest lyste mot henne av hån.
    Hun hadde vel hatt en magefølelse på at dette skjedde henne igjen, og nå ga det hele mening. Hun var den eneste som ikke ble invitert.
    Igjen.
    Hun trodde ikke det var spesielt vondt ment lenger. Nå eksisterte hun bare ikke lenger, for dem.

    Vel… vi kan kanskje alle ransake vår fortid å finne episoder der vi ikke har handlet til det beste for andre. Kanskje utestengt. Kanskje bare ikke sett personen. Fester man inviterte noen nøye utvalgte- av de populære. Ingen skam i å ikke inkludere alle, venner må man få lov til å ha. Men… som foreldre kan vi ikke godta at alle blir bedt utenom 1 eller 2. Vi må hjelpe de små til å se det. Ikke sant?

    Mobbing er ut! Vi vet mer nå om hvordan det kan knekke et menneske, bit for bit, til det er smuler igjen.
    Vi er så avhengige av hverandre vi mennesker. Vi er ulike med hensyn til vårt sosiale behov, vår sosiale kapasitet og hvor mye vi tør å ta kontakt. Det vi imidlertid alle trenger er en følelse av tilhørighet, og at vi ikke ignoreres av de nærmeste!

    Drama gjør seg best i operaen

    Det er lørdag! Det er helg. Hun skal ut. Stiletthælene gjør seg godt.
    Han kjenner stolthet.
    Men gnistrer hun ikke litt i overkant i kveld?

    Den vonde og helt normale følelsen av sjalusi kan komme som lyn fra klar himmel eller ligge å ulme som en vond klo over tid.

    Spionerer bak gardinet
    Ordet ‘sjalusi’ kommer fra det franske ‘jaloux’ betyr rullegardin. Det sies å ha sin opprinnelse fra den sjalu person som står bak gardinet og spionerer på sin kjære.

    Sjalusi blir sett på å være alt fra et romantisk kjærlighetsuttrykk, et nødvendig onde, eller et svakhetstegn som burde undertrykkes.

    Ordene sjalusi og misunnelse er relatert, men det er et skille. Sjalusi handler i større grad om frykt for å miste noe som er verdifullt for en, mens misunnelse handler mer om å ville ha noe en annen allerede har. I språket brukes sjalusi ofte når en egentlig mener misunnelse, men sjeldent omvendt. Mange kunne sagt at de var sjalu på naboens nye fete bil, men hvis kona har fått en elsker vil få fortelle hvor misunnelig en er på elskeren.

    Rival
    Sjalusi er en kompleks reaksjon mot en oppfattet trussel for et verdifullt forhold eller dets kvalitet. Det kan være verdifullt på mange måter; emosjonelt eller materiellt.

    For at sjalusi skal fremkalles er det ikke nok at en taper noe verdifullt. En føler ikke sjalusi når noen reiser av gårde eller dør. Det som er kjernen er å miste noe til noen eller noe; til en rival.

    Autopilot og mentalisering
    Selv om sjalusi handler om frykt for å miste, og ofte om det å elske en annen, er det viktig å vite at det er mange måter å uttrykke og håndtere denne følelsen av usikkerhet overfor en oppfattet trussel eller rival. En trenger ikke å handle på autopilot. Kasting av glass, knusing av speil, rive opp truser, kaste tv’en ut av vinduet- det hele gjør seg bedre i såpeoperaer eller reelle operaer for den sags skyld. Det gjelder å huske sin Donald-lekture; denne emosjonelle litt enkle anden blir raskt sjalu, og blir tilsvarende grønn i ansiktet! Men han gjør noe viktig, tross alt. Han teller: 1, 2, 3, ..10. Dessverre hjelper det sjelden for ham, men vi som ikke er ender kan kanskje mentalisere litt! Dessuten skal det ikke stikkes under en stol at Dolly tar seg sine friheter, hun har to kjærester og velger den som er best for øyeblikket. Selv om sjalusien er berettighet, trusselen er reell, rivalen er ekte, så skru av autopilot, skru på mentaliseringsknappen!

    Mentalisering handler om å tenke omkring og abstrahere ens egne og andres følelser og handlinger. Å ha et indre rom som bearbeider og kan bruke tid, slik at det umiddelbare emosjonelle uttrykk er noe bearbeidet før det sprutes ut.

    Blir du lett sjalu? Vel, du kan tenke på det som et verdifullt signal om at du bryr deg litt ekstra her, det er noe ekstra verdifullt og oppmerksomheten fra det menneske har stor verdi for deg. Men respekten for den andres integritet, den andres behov for å gnistre og skinne, den andres interesse i livet, bør også være høy.

    Jeg var så heldig å få noen ekteskapsråd av vår norske filosof Arne Næss som kunne litt av hvert om livet:
    Kjære Kristina, skriver han.
    Ekteskapsråd, tja ok: Ikke tape lekenhet, tvert om intensivere den!
    Opprettholde åpenhet. Snakk om alt vesentlig!
    Vedlikeholde gleder dere begge har, og dybden i forholdet, men også søke fornyelser, unngå vanens sløvende virkninger på lang sikt. Tolerere ens partners uskyldige flirting som del av vedlikeholdelse av gleder dere begge har.
    Lykke til. Hilsen Arne Næss.

    Denne lørdagskvelden ønsker jeg dere en hyggelig kveld, en kveld med tøfler eller stillethæler, en kveld med gode samtaler, fin film og med en bittelitt dose av flørt.