Kategoriarkiv: mindfulness

Oppmerksomt nærvær i høsten!

Jeg gikk i mine egne tanker.
Hørte lite rundt meg.
Så lite.

Tankene var litt nedfor-tanker.
Humøret trist.

Jeg hadde tatt toget.
Tenkt masse.
Gått ut fra Nationaltheateret stasjon.
Til fontenen.
Lot meg ikke merke av noe.
Så på klokka.
Tenkte videre.

Gikk oppover slottsbakken.
Sukket.
Håpløst.
Blått.
Klump i halsen.

Så med ett så jeg opp.
Rundt meg.
Orange blader i sterkt sollys.
Skarp luft.
Lukt av høst.
Barn løp hit og dit.
Noen lo.
Skravlet.
Jeg tok opp speilet.
Røde friske kinn.
Klart blikk.
Oj.

Man kan være god til å lære bort dette med opperksomt nærvær
Mindfulness.
Observere nåtiden.
Kjenne.
Merke.

Men plutselig så lukker verden seg allikevel.
I noe indre mørkeblått.
Skylapper kommer på.

Misforstå meg ikke.
Det er ingenting i veien med å være trist.
Det er en naturlig følelse som er fint å ha toleranse for.
Ikke måtte stresse den vekk.
I panikk.
Tristhet kan være fint.
Meningsbærende.
Viktig.
Men det er også viktig å se etter nye veier der sperringene står.

Løvbladene kjentes kalde. Friske.
Løvbladene var virkelig vakre.
Fine årer. Håndnervet blad.

Som liten tok man med sånne hjem.
Kjøpte kontaktpapir.
Limte i bok.
Nå har jeg trampet i vei i mørkeblå verden,
uten å se.
Se.

Ah, høsten er her!
Vinteren neste.

Jokeren: Om privatliv og poker

Hva deler vi med andre mennesker?
Noen holder kortene tett til brystet. Som en god pokerspiller. Kanskje styrt av frykt for avvisning eller avsløring. Kanskje fordi de ikke vil dele eller bli sett. Manglende trening i å uttrykke seg med ord. Sjenanse. Arroganse. Hvem vet?
De andre aner ikke helt hva som er i omløp, uansett grunn.

Det er vanskelig å vite hvem som er den beste pokerspilleren. Er det den pratsomme kvinnen som synes å dele så mye -eller er det nettopp hun som verner aller mest om seg selv? Mange ord kan virke delende og sosialt, men trenger ikke være nære eller private.
Noen er imidlertid alltid private. Et spørsmål om hvordan det går tas grundig i mot, og ærligheten trer frem. Sykdommer, utfordringer, krangler eller vektøkning siste uken. Politiske meninger, klare holdninger eller siste depresjon.

Fasit
Som i spill er det ingen fasit. Det er sosiale spilleregler, god etikette og normer, men ingen fasit.
Hva noen synes er nakent ærlig, kanskje for ærlig, er for andre helt naturlig.

Noen spør meg om dette. Psykolog og i det offentlige rom. En kalte det modig.
En sa til meg at det kanskje var litt avslørende, noen av bloggene. Andre sier bare at de liker lesingen, og tar det med seg, de som treffer. Noen er ikke så veldig interessert i temaene, og hopper lett unna. Noen sier at de elsker tekstene.
Her en dag sa noen at balansegangen var god i denne bloggen, mellom personlig, profesjonelt og privat.
Jeg har det i mente, at jeg fronter yrket og faget- og slik sett rydder i eget rom før jeg viser det frem.

Men…. Avslørende
Jeg smakte på ordet: avslørende.

Hvis det er et pokerspill, og jeg viser hånda, da er det slett spill. Avslørende.
Hvis jeg har noe å skjule, som i et avhør, i en krimsak, og innrømmer at jeg har løyet om alibiet, da er det avslørende.
Men hvis man skal dikte, lyrikk eller sangtekst, og er veldig opptatt av å dekke seg til, da kommer neppe skapelsen langt.

Jeg skrev en gang et innlegg i en avis om en bok som hadde gjort sånn inntrykk. Da det kom på trykk i Aftenposten merket jeg at luftrøret liksom snørte seg litt sammen. Var det for avkledd, tenkte jeg? Avslørende? At jeg var så følsom at jeg ikke klarte å glemme en bok. Hva sa det om meg liksom?

Den samme følelsen kan jeg få når jeg holder foredrag. Og jeg har lyst til å gi, levere, servere, formidle. Og luftrøret liksom får et knekk, som et sugerør som brekker. Tenk om de ser at jeg ikke surfer på bølgene? At jeg fremstår som en som knapt kan svømme? At de begynner å kaste ut badering og livbøye istedetfor applausen?

Men jeg begynner å lære at de fleste ikke er harde kritikere, og de som er- de som hakker i biter det andre sier- vel, de får heller ikke min applaus. Det blir ingenting interessant dersom kortene aldri vises. Ingen tekst eller dikt.
Det å vise «et jeg» som tenker, resonnerer, føler og skaper – det er personlig.
Men ikke nødvendigvis svært privat. Men kanskje også det.

Dette livet er jo ikke et pokerspill. Og det er bra. I grunn.

Intersubjektiv terapi – relasjonell psykoanalyse
I terapirommet snakkes det om skillet mellom privat og personlig. Det å bruke av personlige opplevelser, dele tanker om relasjonen slik den oppleves av terapeutens subjekt er mange tilhenger av. Som en måte å skape noe felles og delt. Et intersubjektivt rom. Privatlivet er imidlertid ikke like nødvendig å dele, men noen gjør også det. Har barnebildene fremme, og sier litt om eget liv, i de anledninger de synes det passer seg. Uansett så er terapeutrelasjonen preget av personen som sitter i hjelperollen. Om han tyr til lærerrollen med tavle og tusj for å undervise om psykologiens natur, eller om han sitter rolig i bakgrunnen- det preger det terapeutiske rom- det mellommenneskelige.

På mitt terapirom er det verken brudebilder eller barnebilder. Det er greit for meg, at det ikke er privat.
Men det er dessverre heller ikke personlig. Det er blå gardiner fra 80-tallet og noe Monet-trykk på veggene, et bilde av hjernens anatomi og gulbrune bokhyller med litt papirer i. Det bærer preg av et offentlig kontor. Et upersonlig preg. Når jeg bytter plass er det enkelt. Værsågod neste, sier rommet. Her er lite av Kristina og mye av kontoret.

Jeg er opptatt av en balanse som er god, i jobben min. Et personlig innredet kontor, med min vri, ville skapt noe annet i mine «møtepunkter» også. Tror jeg. Men det viktigste er jo tilstede. Meg og den andre.

To Rome With Love
Woody sies vel å være far til nevrotikeren på lerretet. Intet avvikende med det i den nyeste filmen hans heller.
Her ser du nevrotikeren(e) skinne.

Jeg har vel en nevrotiker i meg, og ler så tårene renner når nevrosene får fritt spillerom med selvironi og intellekt som kompanjonger.

Noe morsomt er at i denne filmen blir plutselig hver-og-enmannsen berømt over natta. Journalistene myldrer rundt en tilfeldig stakkar med spørsmål om hva de spiste til frokost, hvilken underbukse valget falt på i dag og ikke minst hvorfor.
Her blir det private, eller rettere sagt det intime og hverdagslige, som ingen vil vite om, lansert som hovednyheter.

Der er en ny arena som du ikke får av meg, i hvert fall. Jeg sier riktignok at jeg spiser litt mørk sjokolade, og at det er herlig, men valg av hvite eller rosa sokker skal dere få slippe å lese om her.

Personlig vekst
Om jeg kaller livet mitt som en togtur, flytur eller karusell, så bærer alt preg av at jeg er opptatt av en ærlig kontakt med meg selv. Jeg har søkt stillhet og ro, i en hektisk hverdag. Jeg har forsøkt å puste støvet av den lampen, slik at lyset kan få lov til å skinne fra mine øyne. Igjen.

Men jeg må fortelle dere en ting, at når jeg lytter til stillheten, så finnes den jo ikke. Fysisk stillhet er en egen torturmetode faktisk, vi begynner til slutt å hallisunere i ensomhetens rene form.
Fluene bråker utrolig mye når man er alene. Vinden likeså. Regndråpene. Tankene.

Hva er støy, og hva er ro? For meg? For deg?

Tilbake To Rome With Love. Midnight in Paris. The Hours. Avatar. Arven. Chocolat. Blå. Rød. Hvit.
Hadde jeg kunnet velge min oppvekst ville det vel vært å være som barnet i den italienske filmen Cinema Paradiso, som vokser opp i kinosalen. Og oppdager sin lidenskap til filmen. Jeg kunne vel ikke flyttet inn i kinosalen for godt, men det er vel det nærmeste jeg kommer stillhet; definert som indre ro.

Når det er sagt er det like godt å skrive, se utover bølger(!) eller drømme.
Høre småbarna le trillende latter er smak av ren lykke.
En sjelden bit.

Disse tekstene er ikke avslørende. Det er bare meg.
Det er ikke modig. Det er bare ærlig.
Vi spiller ikke poker, og jeg leker ingen lek.
Det er ingen joker på min hånd. Enkelt og greit.

Sommertid. Her og nå!

Det er tid for sommer!
De beste øyeblikkene kan gå forbi fordi man ikke har vært oppmerksomt tilstede.
Du har alt foran deg, men tanker om jobb eller gjøremål opptar bevisstheten.

Her er 3 ting som du må gjøre i den grønne årstiden:

1. Etter at kroppen er dyppet i det salte havvannet er det tid for å la solstrålene tørke dråpene. Det er viktig å lukte på huden å kjenne at saltvannslukt i sollys har duften av livet her og nå.

2. En brygge er til for å sitte på. Ikke stå. Selv voksne har godt av å sitte med bena dinglende fra bryggekanten, og kjenne at føttene får hvile. Når man sitter der, når måkene skriker over og rundt, og lukten av sjø treffer nesen, er det viktig å kjenne følelsen av at dette er her og nå.

3. Når man ellers ville pusset tennene og takket for seg, sitter man denne sommerkvelden lenger oppe. Barnas bråk har stilnet og alt som kan høres er pusten av deres søvn. Da åpnes en iskald øl, det myke teppet hentes, og armkroken krypes inn i og eneste tanke som får prioritet er at dette er livet- her og nå!

God sommer!