Kategoriarkiv: menneskets dynamikk

De eldre skuffer

Jeg følger med i generasjonskløften mellom ungdommens «Skam» og 30-åringene som digger den. Ungdommen sier: hold avstand. Skam er vår. 30-åringene sier: Nope! Vi har vært unge. Vi var akkurat der. Vi har ikke kommet så mye lenger. Og sånn kan vi holde på. Det var som da jeg var student og fikk plystre-rop fra noen håndverkere på 100 år. Jeg tenkte, fytti katta, så ekkelt. Eller da jeg var russ og syntes det var så harry at gutta på 23 år ville være sjåførene våres bare for å ta en bit av russekaka.

Dette får meg til å lure. Er vi alle bare en masse. Er det oppskrytt å være ulike generasjoner. Er det oppskrytt å være ung. Være 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100? Jeg snakket med en barndomsvenninne her. Hvor er de eldre, spurte jeg. De som er generasjonen over oss, som kunne veiledet oss litt. De har jo vært nye i jobbene sine, følt svangerskapene sette forventningene til livet i spenn der ønske om tid med barna blir satt i konflikt med samfunnets krav om arbeid, kjent parforholdet gå fra kjærlighetserklæringer til krangler – motbakker og nedoverbakker. Hvor er de kloke gamle?

I mediene ser jeg leserinnlegg fra eldre som klager over støy, eldreomsorg, kanskje en og annen diskusjon mellom syklister og bilister. Men hvor er de lange Si:D fra eldre? Ikke klagespalte, som Si:D noen ganger er for ungdommen, nei. En skikkelig klok-spalte fra folk som har levd, tenkt, følt, elsket, brent seg, kommet seg, falt og reist seg. Har vi bare Per Fugeli? Og Karl Ove? Hvor er resten?

Jeg blir sikkert svar skyldig her. Hadde jeg bare lest Morgenbladet fra perm til perm ville jeg hørt de kloke stemmene. Men jeg vil ha dem HER. Jeg vil at de skal se Skam, og si om det var annerledes for dem. Jeg vil at de skal se på småbarnsfasen med kloke røster, veilede i kjærlighet og savn. De som snart skal dø må gi fra seg noe som kan leve videre.

Men så tenker jeg. Kanskje som 15-åringen blir skuffet over at 30-åringen, 40-åringen eller 50-åringen virkelig liker en ungdomsserie, blir jeg skuffet over at 50-årigen, 60-åringen og 70-åringen ikke har kommet lengre. De står i sitt liv. Sentrert i midten. Og har kanskje ikke så mange råd å gi oss, generasjonen under, fordi de ikke er kommet så mye lengre?

Jeg har hatt en serie-raid med Skam i 2 dager nå, for å sjekke den ut etter all medieomtalen. Og jeg ser at jeg ikke lever slik. Mitt liv består av å være god på jobben, håpe jeg klarer utfordringene, tja..litt likt som på skolen kanskje? Men mitt liv består også av å være i et parforhold og aller mest det å følge opp barna i deres liv. Nye roller har altså kommet til. Jeg er blitt mamma. Det er natt og dag fra ungdomstida. Da var det bare meg. En annen ting som er natt og dag, er selvstendigheten. Det å ikke måtte forholde seg til foreldrene og søsknene daglig. Sånn det var å bo hjemme. Men… familien jeg hadde er i grunn bare byttet ut med en ny familie jeg selv har skapt. Så… en del er likt. Selvtilliten er kanskje stødigere. Men jeg er vel blitt klokere??? Littegrann klokere. Lest utallige bøker, bestått utallige eksamener og erfart livets opp- og nedturer. Lært at til tross for motgang går dagene videre og man klarer seg. Lært å bli avvist, lært at vennskap tar slutt og nye begynner.

Mest av alt har jeg lært at vi bare er mennesker. Litt uavhengig av alder. Bare mennesker. Jeg har 14-åringen i meg. Hun søkende, usikre, selvopptatte og lattermilde. Livsglade og livsleie. Jeg har 5-åringen i meg. Hun som kunne se på skyene i timesvis og som elsket å bli leid, for så å rase og smelle igjen døra. Jeg har 25-åringen i meg. Hun som ville ha barn. Hun som giftet seg. Og håpet å leve lykkelig videre. Jeg har 30-åringen i meg med to små barn og lang utdanning og krevende jobb og tidsklemme og usikkerhet og intellektualisme. Jeg runder snart 38 år. Er jeg blitt klok nå? Kan jeg slutte være ungdom nå? Nei. Jeg har alle deler i meg, vel bevart. Jeg slamrer ikke med døra lenger når jeg er sint, jeg danser ikke på bordet lenger, men jeg husker det godt. Gjett om. Og som jeg blir skuffet over mine foreldre og andre eldre, som jeg synes er litt barnslige, som ikke har så mange gode råd. Så blir kanskje ikke jeg heller så mye klokere enn jeg er nå, enn jeg var som 15 eller 8. Jeg kan være like ensom, lykkelig, lei og redd. Men jeg håndterer det nok bedre, har mer plass liksom. Inne i meg. Men det er lov å håpe at ungdommen som i dag ser seg lei av at voksne liker Skam bedre enn dem, kommer hakket videre og som voksne blir skikkelig store og kloke og har glemt hvordan det var å ha ungdommen i seg. Eller kanskje ikke. Nei. Helst ikke.

Er du avhengig av mobilen?

Jeg møter Nitimen på NRK P1 i dag. De tar opp et viktig tema.
76 % av oss frykter mobilbruken ødelegger parforholdet.
Samtidig oppgir 50 % at de ikke kan leve uten den.

Catch 22 – can’t live with can’t live without.

Lytt og reflekter, hvordan forhold har du til mobilen din?
Har tilgjengeligheten en dyr pris?
Kan du lære deg å leve med den

Elsk – hat forhold til mobilen?

Jeg møter nitimen
Jeg møter nitimen

Ha en fin 17.mai helg. Pålogget og tilstede for dem rundt deg, det er mulig.