Kategoriarkiv: Lengsel

Røde sko

Der, innerst i skapet sto de.
Brukt en kveld.
De var like vakre, som om de ble kjøpt i går.
Ikke en gang støvet hadde satt sitt spor på dem.

Hun husket godt den dagen hun fikk dem på postkontoret.
Pakken ble åpnet med usikkerhet.
Men smilet ble vakkert når innholdet sto på bordet.
To røde sko med nydelig fasong.

Hun puttet foten inn i den ene.
Den satt som støpt.
Den andre foten slet.
Der inne oppdaget hun en billett.

Til: En som må spre vingene og fly!

Konserten var kun 1 time unna.

Hun kjente saltsmak i munnen.
Så var det sant at tårer og latter kan komme samtidig.

Til minne om kvelden,
ble de pakket inn igjen.

Sign. Ladyinred

Moods of Norway eller Hollywood-style?

Butikken Moods of Norway spiller på den norske bondekulturen.
Det enkle.
Ikke enkelt, som i stusselig. Men enkelt, som i godt.
Butikkene deres er fylt med detaljer av det «gammelnorske».
Tømmerstokker, husdyrdrift, utedo.
Bildene er grønne og frodige.
Satt i kombinasjon med det moderne, blir det en herlig mix
av gammelt i ny drakt. Nostalgien møter moteindustrien 2012.
Sånn kan det gå at traktoer blir hotte, selv i hollywood.
De må males rosa, men det er liten pris å betale for å få de nyttige kjøretøyene til den røde løperen!

Norge søker California
Jeg har reist for lite. Det er helt sikkert!
Men Hollywood var en skuffelse for min del.
Nå var jeg jo en turist, en tilskuer.
Men jeg hadde sett for meg mer varme.
Noe eget. Noe storslagent.
Det jeg så, fra utsiden, var mange store gater. Mange Starbucks. Mange butikker.
Færre «how are you?» «Where are you from» enn i andre deler av California.
Flere med solbriller, og busy life.

Det var jo det skiltet, oppi høyden, hvor det sto Hollywood.
Det var tørt omkring skiltet, ikke antydning til grønt.
Jeg kunne også erfare at tross mine små hender og føtter, var jeg langt større i hånden enn Marilyn. Det var tydelig at her var jeg midt i et filmmekka, men akk.. jeg ble altså skuffet.

Byen jeg likte bedre var San Diego, der gikk det roligere for seg.
Strendene vakre, solnedgangene storslagne og litt mindre hektisk atmosphære. Så California er mangesidig, naturlig nok.

Det ordinære- ikke bra nok
Plastisk kirurgi er kanskje mer utbredt i Brasil og Spania, men hjelpe meg. Det var ikke mange med min type kropp i California.
En str 36 med brystparti som passer til. Nei, det var vel i skikkelig gamle dager tenker jeg. Der var det mange king-size på alle mulige måter. Enten var alt svært (!) – eller så var i hvert fall fronten fager. Ikke som i norsk bondefager, nei som i to frontlykter som i starten var blikkfang selv for en kvinne. Man kunne ane at en del tusenlapper var puttet inn både her og der, på både menn og kvinner. På de som så «godt ut».

Jeg måtte le da jeg ble stoppet i en butikk i Hollywood.
En kvinne lurte på hvor jeg hadde fått tak i de blå øynene.
Da jeg begynte å le, forsto jeg av hennes reaksjon at det ikke var ment som en spøk. Hun ville også kjøpe blå øyne.
Det slo henne vel ikke at ting kan være naturlige.
En annen sa at det var stilig med litt sånn natural look på hårfargen.
Der takket jeg og sa at frisøren hadde jobbet hardt med akkurat den der. Det svaret falt i smak, og jeg fikk reaksjonen jeg ønsket. Et smil som betydde at vi var one-of-a-kind.

Det nye Norge – identitetskrise?
Det er lenge siden de fleste nordmenn bodde i stabburshus og dyrket poteter.
Det er lenge siden Norge var fattig.
Men grønt er det i Norge fortsatt. Om sommeren.
Gresset er faktisk grønnere her enn i Hollywood.

Før jeg starter å synge nationalsangen for dere, så vit for all del at jeg er miserable også i Norge.
Skogstroll er jeg ikke. Forstår egentlig ikke hvorfor folk frivillig går inn i skogen hvor det er mørkt og trangt. Jeg mister oversikten, og vet jo aldri hva som er bak neste tre.
Ski ble jeg født med på bena, ufrivillig. Alle de lange skiturene erindrer jeg som et litt panisk slit. Jeg lurte på hvor foreldrene mine skulle hen hele tiden. Tærne mine ble raskt forvandlet til ispinner. Nå er det ennå verre. Jeg skal ønske meg støvler og handsker med elektriske tråder til jul.
Og når det gjelder femininitet og maskulinitet; personlig synes jeg vi er for fjerne fra det sensuelle. Det er olabukser på alle mann, og jeg vet ikke: litt trangt kanskje.
Ikke buksene, men rom for det sensuelle og kloke- i kombi..?

Men det er nå meg. Hvis jeg skal se litt lenger enn min egen nesetipp, så våger jeg å stille spørsmålet: Er vi egentlig mer ekte, mer autentiske, i lille Norge? Gjør skigåingen oss mer jordnære? Eller har vi gått i pengefella også her? Vi blir i hvert fall større i Norge også, både ved hjelp av plastisk kirurgi og overvekt. Fastfood er på annethvert hjørne og bilene blir større.

Skal vi høre på den britiske journalisten som bosatte seg på Ullern og kranglet hver dag med sin kone – nettopp av den grunn, så har vi nordmenn absolutt evne til å være selvopptatte, snobbete, enkle og kulturfattige. Det er mange skogstroll med ski på bena, men utlendingen opplevde dem som snevre – allikevel.

Langt unna traktorer- snarere kjøpesentre
Moods of Norway spiller på det gamle enkle jordbrukssamfunnet. Lusekofta og enkle hjem. Nostalgien vinner alltid mange hjerter.
I dag er ikke traktoren det første vi forbinder med nordmenn.
Jeg har i hvert fall aldri sittet i en. Sauer, utedo og ljåen er ikke særnorsk i dag.

Jeg vet jammen ikke hva som er typisk norsk. Kanskje å ikke reise seg for gamle og gravide på toget? Kanskje skigåing?

Antakelig er det mindre skiller de industrielle landene i dag.
Grunnet det globaliserte samfunnet.

Generaliseringer er alltid lettere å foreta på de andre
Når en skal gjøre det på seg selv, blir det nesten umulig.
Vi føler oss så rike innvendig, så komplekse- og så ulik naboen, at generalisering om et helt folk blir litt absurd.
Men på andre vi ikke kjenner er det lettere. Amerikanere er sånn eller slik. Muslimer (! ja ikke bare en nasjon, men mange), de er sånn og slik, homofile er absolutt litt sånn mens kvinner litt slik. Soleklart!? Nei, ikke veldig.

Høre til ett sted
Nei, jeg vet ikke dette med å høre til. Jeg hører mer til i Norge antagelig, i hvert fall om sommeren. Men jeg støtter hva Ullern-mannen skrev med skarp penn i The Foreigner. Mange nordmenn lever på siden av der det skjer, med rekkehusliv og storsenter-fokus. Mye går tapt i det norske kulturen. Som den britiske journalisten skrev, mangfoldet går tapt i møtet med det praktiske og selvsentrerte. Livene syntes å være begrenset til jobb (les: penger), et kjøpesenter og skogen.

Jeg kjenner meg litt igjen i det han beskriver. Selv om jeg ikke bor på Oslo Vest.

Her jeg bor var det en søt gågate en gang i tiden. Den var ikke fantastisk, men søt. Nå er det et kjempestort kjøpesenter. Og som leser til den britiske journalistens tekst om Ullern, ble en byrde lettet også fra mine skuldre. Jeg er ikke alene om å nesten spy av tanken ved å gå inn i et stort senter- som har alt.

Sjarm? Langt i fra!
Praktisk? Ok. Men. Hva vil du helst ha? En praktisk mann eller en sjarmerende mann? Uff den var ugrei, man vil jo ha begge deler. Men ok. Hva vil du helst ha, et praktisk barn eller et sjarmerende barn? Den var lettere. Det siste.

En praktisk by, en senter-by, hvor man slipper å gå ut? Det er jo virkelig noe. Og se der; det er også leiligheter ved det gedigne senteret i min by. Så greit.

Nei. Gi meg myldrende musikkliv, opera, film, kaféer og stemning i gatene. Gi meg færre regler og mer temperament. Gi meg veier som er i brosten; små smug, en liten kafé, en liten butikk.

På søken etter et hjem
I natt drømte jeg en underlig drøm.
Jeg var på en busstur. Jeg var usikker på hvor jeg skulle av; visste bare at jeg skulle «hjem». Det var mørkt. Det var noen kjente på bussen, som gjorde det vanskelig å innrømme at jeg ikke visste hvor jeg skulle av. Jeg syntes jeg så postkasse-stativet fra barndomshjemmet mitt, og det var litt lignende landskap. Stoppknappen ble presset usikkert inn, men hardt nok til at det pep. Da jeg sto der alene i mørket hvor bussen knapt lenger kunne sees, så jeg at det var ikke helt som hjemme. Det var litt andre hus, men mye likt. Jeg ble veldig usikker. Og så slo det meg; hva i alle dager gjør jeg her? Jeg bor da ikke i det huset uansett. Etter mye om og men fant jeg huset mitt, det jeg faktisk bor i nå. Men jeg hadde ingen nøkkel. Det var rart, tenkte jeg. Jeg håpet vinduet var åpent så jeg kunne krype inn. Men nederst i jakkelommen var det en litt mystisk nøkkel. En jeg aldri hadde sett før. Jeg forsøkte den i låsen, og jammen hørte jeg et «klikk». Døra var åpen. Der var jeg hjemme. Jeg så meg rundt og lurte på om det virkelig var rett sted, det fremsto litt kaldt og fremmed.

Når jeg våknet slo det meg at jeg definitivt må ha vært på let etter «mitt hjem» som i «mitt sted». Og at den letingen både pågår bevisst og ubevisst. Drømmer har alltid mange nivå, sier psykoanalytikeren. Mange tolkninger er riktig, for ikke å si alle. De som har fulgt de seneste bloggene aner at jeg strever med det hektiske livet. Med å finne meg oppi alle gjøremål. Så drømmen viser for meg ikke vei til rask flytting. Jeg liker så godt det grønne og frodige om sommeren her jeg bor. Folk kan få være folk. Kjøpesentre kan få være kjøpesentre. Men hvis man luker litt, så ser man blomstene bedre. Og det er vakrere her enn de fleste steder. Drømmen viser at jeg trenger mere hjem, og mere av det autentiske. For meg.

Når jeg tenker etter så elsker jeg norske somre. Det gjør ikke så mye om det regner eller er sol. Det lukter friskt. Det er grønt, knallgrønt. Det er blått, knallblått.
Det er også færre folk. Heldigvis drar noen til Mallorca og Gran Canaria. Tusen takk Charter.
…så jeg kan få mer plass.

Så kanskje er det fortsatt litt av Moods of Norway – Old School – igjen. I denne duellen vinner i hvert fall Norge!

God norsk sommer!

Why can I not have it all?

Why Women Still Can’t Have It All
Amerikansk «bombe» sluppet i The Atlantic. Anne-Marie Slaughter, en ressurssterk dyktig kvinne, deltager i toppolitikken i USA, skriver: Why Women Still Can’t Have It All. Hun hevder i tidenes mestlesende kronikk i The Atlantic at feministbevegelsens likestillingsmantra er å fare med løgn. Det går ikke med topplederjobb og småbarnsliv, ikke for kvinner. Det skriver hun. Hun måtte hoppe av for å være en tilstrekkelig tilstedeværende mor! Offeret ble for stort.

Denne uken skriver Aftenposten at menn i Norge i større grad enn før uttaler seg om skvisen. Skvisen mellom farsrollen og arbeidstakerrollen.
Faktisk oppgir flere menn enn kvinner å være i en klemme mellom de to områder de skal yte på.
Jeg på min side undrer meg da over dem som da sier at det ikke er vanskelig. Hva holder de på med? tenker jeg. Hva er deres oppskrift? Er de enklere, snillere, deltidsjobbende, benektende eller bare superdupre?

Gjøre meg fornøyd vil være som å fly uten vinger
Jeg får heller ikke det som jeg vil. Ikke i det hele tatt.
Det er for mye på for mange områder, så jeg må jobbe med motsatte virkemidler for å overleve.
One-tasking, mindfulness og bakkekontakt. Nærvær.
For at jeg ikke skal bli helt ut med badevannet.

Noen vil hjelpe meg til å sjonglere bedre. Bli gladere, tross alle gjøremål som kolliderer med drømmer.
Jeg på min side forsøker å hjelpe mange selv, med tekster og ord.
Men jeg kan like godt si det først som sist.
Hjelperen kan like gjerne starte planlegging av Mount Everest-ekspedisjon, uten ryggsekk.
Kan like gjerne forsøke å fly som en fugl.
Jeg er en lost case- uansett.
Kanskje som Slaughter. Bare at jeg ikke kun rives mellom jobb og nærværet med diamantene mine; det er også alt det andre som trekker i meg – i ulike retninger.

En vanlig morgen våkner jeg tidlig. Jeg vil stå opp og være rask i klærne. Gå en morgentur sammen soloppgangen. Før andre folk begynner levenet. Det vil jeg veldig gjerne.
Men jeg vil også utnytte søvnens fantastiske virkning. For der er roen, drømmene og varmen.
Så allerede her er jeg misfornøyd. Bare i kraft av å være meg. Alene.
Og deretter begynner andre å blande seg inn.
Ett barn vil hoppe i sengen, fordi det er morsomt å se meg leke sint.
Ett annet blir misunnelig på den andres oppmerksomhet, og stuper like gjerne kråke så tærne treffer nesa mi.
Fra da av vet jeg at det er en ny dag fylt med ting jeg ikke vil kunne klare.

Løpe hit- løpe dit. Telefoner her – og der. Vurderinger. Barnehagemøte.
Sulten? åja, lunchen .. når og hvor var den?

….Så følger sene kveldstimer, mens jobben vaker urolig i minnet.
Barna burde vært lagt.
Jeg vil ha alenetid.
Jeg vil løpe meg en tur, eller se film.
Skrive eller le.
Jeg vil ikke rydde, vaske klær, smøre mat, vaske gulv.
Det vil heller ikke min mann.
Han vil spille piano han.
Og det vil jeg også at han skal gjøre.
For det er det beste.
Smilet kommer frem, i det jeg later som at jeg kan trylle.
Fordi han spiller så fint, føler jeg at jeg er i tryllemodus.
Sånn: nå er det skinnende rent, barna i drømmeland, jeg tilfreds og alt klart for en ny dag.
Spill videre, sier jeg.

Og sånn kan det gå.
Skal du ikke se at dagen etter nok en gang kom ut av balanse.
Jeg liker ikke rot. Klarer ikke tenke særlig godt da.
Jeg liker ikke uorganisering. Heller ikke mange stemmer på en gang.
Jeg er som en datamaskin som ofte sier «shutting down, usikker årsak, vil du rapportere?»
Ja, sier jeg. Jeg vil rapportere til de som skapte meg.
Til de som gjorde meg menneskelig, med alle mine skiftende og store behov.
Jeg vil gjerne at noen tar ansvar, og ordner opp.
Kanskje gjør meg mindre leken, så jeg kan rydde mer.
Men da igjen, hvor skal jeg gjøre av holdningene mine om at livet er til for å leves.
At sommernatten må nytes- her og nå?

Jeg kan spørre woody, men får neppe annet svar enn: også? er det noe spesielt?
du er ordniær, du er fullkommen ulykkelig i din lykkesøken, og det gjør deg levende.

Til Slaughter som poengterer at kvinner ikke kan være toppledere og samtidig nærværende mødre
Jeg tror du snakker av erfaring, er klok og har kommet til en vond konklusjon.
Mange menn strever med det samme, med det å være nærværende pappa dersom jobben krever mye.
I tillegg har kvinner en ekstra utfordring, i svangerskap og amming, den tidlige skjøre viktige starten.
Hormonene og symbiosen. Separasjonsangst fra begge hold.

Feministene kan neppe klandres, mye har tross alt skjedd. I hvert fall i Norge.
Men at mange stresser, og at psykiske lidelser nettopp av mange krav i mange retninger øker, vel, det er vel oppe i dagen.

Matematikk og trylleformel
Jeg føler virkelig en smertefull sannhet i at det er begrenset hva jeg får til i mitt liv.
Regnestykket om jobb, økonomisk ansvar, husarbeid, barnepass, oppdragelse, omsorg..

Dette regnestykket får ikke to streker under svaret. Knapt ett.
Det er vel det Slaughter poengterer, og som jeg også merker.

Det eneste jeg kan konkludere med, er at det nok ikke var bedre før.
Jeg kan alltids forsøke å visualisere meg inn i 50-talls verden. Med mann som jobbet A4 og jeg som tok meg av støvsuging, barnepass og handling.
At det var det.
Hvordan jeg skulle vært lykkelig slik, er umulig å tenke seg.
Selvfølgelig, med penger kunne alt gått. Dersom jeg var overklasse, og kunne ha barnepasser og hushjelp.
Da kunne jeg skrevet bøker.
Men det kunne jeg med nok penger nå også.

Celebration of the ordinary
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne på savn etter å få mer ut av livet.
Det er ikke noe spesielt ved å streve med mange krav på en gang.
Det er ikke noe spesielt ved å ha for lite penger, i forhold til egne behov.
Det er ikke noe spesielt ved å kjenne håpløshet.
Noen spør seg, har vi for høye forventninger til et ekstraordinært liv, basert på ekstraordinære talenter?
Tåler vi ikke det vanlige liv, fylt med det som det innebærer; bekymringer, sorger, gleder og konflikter?
Hørt om den kjente foreleseren som satt opp et kurs til utdanning for «ordinære barn». Ingen møtte.
Ingen hadde vanlige barn.

Det ordinære kompliserte livet, hvor ingen kan få alt
Nei, konklusjonen er vel at selv om Karl Ove er litt av en karakter, har vi alle «Våre Kamper 1-6».
Vi er ordinære lykkesøkere som ikke kan bli tilfredse.
Om vi bor i et av verdens rikeste land, utenfor finanskaos og arbeidsledighet; vi gråter allikevel.
Vi ser over til naboen som har litt mer penger, og tenker at da; da ville det vært greit.
Eller tenker at bare jeg hadde to armer til, da…
Bare en natts god søvn, bare den mannen, det huset…
Nei, det er vel litt synd på oss mennesker i grunn.
Vi skiller oss fra dyreartene på dette punktet at vi lengter, søker lykke og tenker så mye på andre.
Det hadde vært lettere å være en kattepus i vinduskarmen.
Men igjen; de kan jo ikke skrive.. så da får jeg ta til takke med Kristina som mister en ball eller to, men som tross alt har en del.
Ikke alt. Men en del.

Havet

Jeg er ikke den som bør spørres om detaljene i evolusjonen til artenes opprinnelse. Dette med hvor mange milliarder år siden det hele startet og hvilke mikroorganisme som det startet med er vel litt uklart for meg. Men jeg har forstått såpass at det hele startet i havet. Det var plankton og alger, det var smått og ble større. Endringer i havets miljø presset frem nye arter, og etterhvert vokste mer avanserte arter frem. Som kjent begynte noen små arter en vandring på sand og sten, noen som klarte seg over vann. Som sagt skal jeg ikke leke evolusjonsbiolog, men det jeg vet er at det er lenge siden. Det er så lenge siden at jeg ikke kan telle dit, det er også vanskelig å visualisere seg, og det er vanskelig å tro at vi har noen særlig gener til felles med havdyrene i dag. Vi er jo også særdeles lite egnet for vann. Vi blir fascinert og overrasket når de mest talentfulle dykkere og svømmere viser deres evner. Allikevel kommer vi til kort under vann. Gjeller har vi ikke, og en svær tank med oksygen må på ryggen. Dykker man for langt ned er man i fare, kommer man for raskt opp til overflaten kan det bli fatalt, med gassbobler i hjernen, sprengte øyne og hva verre er.


Lengsel


Allikevel aner jeg at vi har noe med oss fra starten. Havet; det åpne landskap, bølgenes dans, skummet som fråder, lukten av salt sjø, smaken av salt vann mot tungen, solens lys som treffer vannet. Havet sett fra båten eller kajakken, bølgende som vipper deg lekende av gårde, spruten som står rundt baugen. Hvis man er ulykkelig, blir man litt mindre ulykkelig ved havet. Hvis man er syk, blir man litt mindre syk ved havet. Hvis man har vondt, får man litt mindre vondt ved havet. Dypp den lille tåa i vannoverflaten, selv om du sitter i rullestol skal vi få til det. Dypp den bare litt, og kjenn den forfriskende kjølige salte vannet gi deg et lite gnist fra naturen.


Jeg ser på kartet og tenker at jeg ikke ville få puste i de landene som ikke grenser til havet. Og det er mange. Afganistan. Det er ikke sjø å se, ikke sjø å lukte. Det er tørt. Sikkert knusktørt. Jeg har ikke vært der, men lest flere av bøkene til Khaled Hosseini, som skildrer en afganers første møte med havet.
«Det man ikke vet har man ikke vondt av». Eller? Jeg tror mange lengter, de vet kanskje ikke helt hva de lengter til. Kan svaret være havet?


Min anbefaling i dag er å ikke begrense sjøen til sommerens bading. Sett deg i bilen, ta deg en liten tur til et saltvann, og pust det inn. Deretter tilbake til huset for middagslaging.