Kategoriarkiv: Lengsel

Sykt ung

I serien sykt perfekt møter vi samfunnets engasjement og bekymring for dagens unge. En ting er de fine unge som åpner opp sitt liv for oss andre å se. Modig! En annen ting er programmets vinkling om at det er en generasjon perfeksjonister som stresser seg syke før de egentlig har begynt.

Jeg må trå varsomt her! Jeg jobber jo med ungdom og er psykolog. Men jeg har også vært ungdom. Og jeg har lest om andre voksne som har vært ungdom. Kierkegaard skal ha skrevet at han ikke turde sette barn til verden. Dette da livet var såpass krevende og at han så det som et stort ansvar å sette gaver inn i lidelse. Kierkegaard var klok. Det sies i hvert fall.

Da jeg var ungdom var exctacy-trusselen på forsiden av dagens aviser daglig. Ungdom og partydop. Farlige kjemikalier ble mixet. Flere døde. Men de fleste gikk videre. Det var lister på skolen om hvem som var deiligst. Jeg ville ha beste karakter i alt. Og fin kropp. Og være morsom. Og kul. Og flink. Men det gikk sånn nogenlunde avgårde allikevel. Omgangskretsen min besto av folk som også ville være flinke og kule og feste og trene og være populære og ha sex ikke for tidlig og ikke for sent og som gråt seg i søvn, men sminket det vekk dagen etterpå. Da mamma var ungdom var det sikkert helt fantastisk. Ingen krav. Ingen PC. Eller da bestemor var ung. Bare fryd. Bortsett fra 2.verdenskrig da. Men trist var hun nok sjelden. Hun smiler på bildene. Hun må ha vært lykkelig. Og trygg.

Eller har Kierkegaard rett? At det er krevende å være i live. At uansett hvilke ungdom du spør så vil det kunne komme banneord på at livet er helt for j*! At angsten for å være på siden av de andre er enorm! At usikkerheten skaper stormer i sjelen! Jo… jeg tror det er vanskelig å være ung i dag. Og da jeg var ung. Og da mamma var ung. Og mormor. Og moren til mormor. Moren til mormor måtte kjempe kamper for å få være prest i en kirke. Det var uhørt den gang. Moren til mormor hadde ørten barn og prevensjon var forbudt. Mormoren til mormor. Og mormoren til mormoren til mormoren. De har alle kjempet kamper. De har alle opplevd stormer i ungdomssjelen. Grått av tristhet. Ropt av sinne. Tenkt at livet er håpløst. Men de har også gått videre på livets sti. De har også opplevd fyrverkeri av glede, forelskelser, kjærlighet og latter.

Sånn er livet, kjære ungdom.
Sånn er livet.

Ensomhet

Det skrives en del om ensomhet i disse dager.
Morgenbladet er en fin avis, proppfull av kvalitet.
Det er nesten uvant å lese en avis som går i dybden.
Der man må lytte.
Håper ikke den evnen reduseres av vårt raske medieliv.
Kanskje den gjør det hos en del.
For evner, som lytteevnen og refleksjonsevnen som kommer deretter, er som alle andre evner.
Det må utvikles. Trenes på. Modnes.

Tilbake til ensomhet.
Harald Eia sier han er det.
Karl Ove.
Sikkert mange andre.
Jeg er jo også ensom.
Jeg tenker at det er slik vi er født. Både ensomme og sosiale på en gang.
Det er fint om vi tåler litt ensomhet.
Det er fint om vi bruker den til å søke kontakt med en varm kjerne i oss selv og i andre.
At den ikke får råde som en keiser.
Lukke alle dørene til slottet, mure seg inne med jernport og voktere.
Nei… bare åpne opp porten og si at man er ensom.
Dele det.
Så brått, er man ikke ensomme alene.
Da er vi ensomme sammen.

God søndag.

Lykke: den depressive posisjonen

Inn i det ukjente og underlige mål
Jeg var 25.
Psykoanalysen var forlokkende!
Som en mystisk vei.
Inn i det ukjente.
Bokstavelig talt.

Jeg leste.
Mange ord.
Men stusset.
Var målet med den lange terapien til klientene å nå «den depressive posisjonen»?

Hva med lykke?
Mål?
Prestasjon?
Glede?

Den depressive posisjonen handler om en indre tilstand av aksept for livets reise.
Aksept for din egen såre og gode livshistorie.
Dine egne begrensninger og goder.
En tilstand hvor man ikke lenger kjemper med skammen, benekter sårbarhet eller skylder på andre.
En klok tilstand.
En tilstand av aksept for den du er, for sår og mangler, for savn og gleder.
Aksept. Innsikt. Forståelse. Håp.

Fulltreffer i bokseringen
Jeg synes det er fint at coacher får seg et slag på nesa av Brinkmann!
Den depressive posisjonen er altså den vakre….
Med moll og blåtoner, varme og lengsel, smerte og savn, sår og sykdom.
Her fins både gleder og sorger.
Livet kalles det.
Livet.

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.