Kategoriarkiv: kultur

Spille på sex

Marianne Aulie kan male. Klovnebildene hennes, som er spontane og badet i champagne, er kalt «optimistens seierdans». Bildene fyller blant annet veggene på barneavdelingen ved Rikshospitalet. Dette til glede for de små som er innlagt.
Flere ganger stoppet barnet opp og sa: så mange fine farger! Mamma- jeg vil også male nå. Barnet virket glad. Veldig glad.
Endelig glad.

Aulie fineart.no
fineart.no

Marianne Aulie kan også posere. Uten en tråd. Det er hun også kjent for.
Hun er neppe lurt i en felle, som hos «keiserens nye klær».
Aulie sitter trolig selv ved rattet, og bruker kroppen sin bevisst i promoteringen.
Skaper blest om seg selv. Provoserer. Leker.

Kanskje er hun ikke blant de glupeste. Kanskje helt innen normalsjiktet. Hvem vet? Antagelig er hun ikke under gjennomsnittet, det tør jeg banne på.
Imidlertid mangler hun kanskje kunsterens integritet, der hun bader naken med sitt bilde i champagnerus. Der bakenden pryder store lerreter.

Andre som har teft med penselen rister oppgitt på hodet.
Andre bryr seg ikke. Tenker at dette er på et nivå som ikke er blant de store uansett, så hun får leke som hun vil.
Hun lille.
Andre tenker at hun er markedsbevisst og lykkesøkende. Kanskje litt enkel. Ikke førsteklasse av natur, men ble det etter hvert?

Hva som er sikkert er at hun ikke fremstår som den lidende kunstner,
den melankolske mørke sjel, som strever som Bjørneboe eller andre.
Hun maler lekende og enkelt. Ikke mangefasitert og dypt som Munch.

Kan man sammenligne henne med en ekte positivpsykolog?
En som ikke ønsker å ta opp (les: fokusere på) det konfliktfulle, såre og vanskelige. En som vil frem med gleden, og setter den høyt. En som gjør det med bevissthet og med æren i behold?

Jeg vet ikke.

Er det greit å spille på sex?
Men er det greit å kombinere malepenselens lette klovnestrøk med å «spille på sex»?
Eller mister man integritet med en gang?
Hva med Nerdrum som virkelig kan malekunsten (må vel kunne slå fast såpass), og bruker tid på det falliske selvportrett?
Mister han også integritet?
Kanskje.
Hva hvis Aulie hadde gjort det mer dystert, og ikke så lekende lett, ville det da falt litt mer i smak?
Vist seg naken, sårbar eller mørk. Mer erotisk i stedet for pornografisert?
For mens Munch maler kroppene med dets blandede emosjoner, er det her mer likefremt, bare i hennes vesen, og kanskje således mer vulgært?

Et annet spørsmål er om hun ville vært et navn på folks lepper uten den fysiske promoteringen.
I såfall sier det noe om menneskets enkelhet…? Eller hva vi søker og trenger. At vi vil ha det; både vil og vil ikke.

Uskrevne regler og etikette
Det er mange uskrevne regler.
I ethvert (fag)miljø man operer i.
Få blir profet i eget hjemstrøk, men kan lettere gjøre det større abroad.
Som Sand og Aulie.

Trykke hverandre ned- i stedet for å heie hverandre frem
Minner om loven Janteloven. Den kjenner vi jo. Vi er jo norske.
Sandemose mente at mennesker hadde en egen iboende vond evne til å trykke hverandre ned:

Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Noen offentlige yndlinger
Det er ikke så enkelt at vi kritiserer alle som stikker hodet frem. Jeg mener grad av toleranse og beundring fra allmennheten beror på hvorledes vi ser deres talent, men også hvorledes vi tolker deres indre hensikter bak fremstikkingen. Er det edelt? Er det kunstnerisk? Er intellektet særegent? Eller er det nok en kjendissøkende enkel sjel med lite klokskap i bagasjen. En fotballspiller som ikke har utrettet annet enn å være god med den runde leken som brisker seg med jaguar og tilgang på den røde løper, eller en kvinne som har gjort lite annet enn å fylle sine fordeler til randen og ta av seg for å tjene penger.

Vel, ikke godt å si hva som er kjøreregler. For å snakke for meg selv så beundrer jeg andre kunstere langt mere enn jeg beundrer Aulie. Jeg blir ikke like interessert i henne som person, eller hennes verk. som hos andre malere. Hun virker mere likefrem. Men jeg beundrer også henne. For å male de fine signaturklovnene, for å stå for noe og for å tørre leke Jante opp i ansiktet. Tror vi bryr oss mer enn hun. For å si det sånn.

Takk for fine bilder. Takk for at barnet smilte lykkelig!
Jeg tror det var hensikten bak bildet. Enkelt og greit.