Kategoriarkiv: kultur

Bursdag

I noen land og kulturer er de ikke så opptatt av hvor gammel man er. Man tar et omtrentlig tall.

Men jeg er fra Norge. Halvt svensk, riktignok, i alle fall biologisk (kanskje ikke kulturelt). I Norge feires hvert år man lever med en fest. Fest for året som har vært.

Noen bursdager er større enn andre. 1 år! 13 år! 18 år! 20 år! Deretter blir det hvert tiende år. 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100..

La meg stoppe på 40. 5.juni i år ble det min tur. Tre dager siden. Kristina 40 år.

Jeg syns det er hårreisende. Men andre mener at jeg har vært voksen lenge, og at det ikke er så nøye.

Da jeg ble født i 1978 var huset allerede fullt. Selvom det var mange soverom, var jeg sist i gjengen og gjengen var stor. Vi hadde svart-hvitt TV. En kanal. Barne-TV var kl seks hver kveld. Jeg likte ikke barne-TV. Syntes det var kjedelig. Labbetuss. Syntes det var teit med en utkledd stor hund. Tøflus. Skomakergata. Tigeren og bjørnen. Den gule fuglen som snakket bergensk. Drømte meg bort i stedet for. Men jeg så selvfølgelig på barne-TV kl seks. Alle gjorde det.

Likte å skrive brev. Hadde mange brevvenner. Gutter og jenter. Vi sendte passfoto til hverandre. Jeg hadde mange passfoto. Svart hvitt og farger. Lommeboka full. Skuffene fulle. Brev. Side opp og side ned. Nå fins vel ikke brev lenger. Gjør det?

Jeg sendte min første mail da jeg var 20 år. Fra en internettkafé i London. Hotmail. Høres veldig tacky ut, men tror det var det de fleste hadde. Jeg forsto ikke så mye av internett da, og var redd for å taste feil. Sende til feil. Skeptisk til å gi bort mailadressen til andre. Fikk nettbank. Fortsatt skeptisk. Så kom modemet hjemme i min lille hybel. Var stor og hadde flyttet hjemmefra. Ordnet meg modem. Det tok sin tid. Jeg fant liksom ikke helt nytten i det i hjemmebruk.

Jeg begynte å studere på Blindern da jeg var 19 år. Kjøpte bøker! Skrev for hånd! Sånn var det. Jeg var dårlig på word 97. Likte bedre håndskrift. Chattet ikke med venner. Vi ringte til hverandre. Hustelefon; men hadde kjøpt min første mobil. Jeg lo av faren min som for noen år siden hadde kjøpt en giga-mobil til biltur og hyttetur, for 10.000 kr. Nå hadde jeg en liten NOKIA. Regningene ble dyre, men det var alltid gøy når mobilen plinget og jeg fikk SMS. MMS var ikke i bruk ennå, tror jeg. Kvaliteten på de første mobilbildene var så dårlig at man måtte gjette hva som var på bildet. Nå vet jeg nesten ikke hvordan jeg skriver for hånd lenger. Kun signaturen min.

Så døde pappa. I 1998. Verden ble aldri den samme. Gamle pappa levde ikke lenger. Jeg syns nå, 20 år etterpå, at det fortsatt er trist. Sånn trist på en egen måte. Som aldri går over.

Vel, verden går fort videre, for de rundt. Og siden 20-årene har internett og mobil vært en viktig del av livet mitt. Før Google måtte vi finne ut av ting selv, lete i leksikon og ringe en venn. Nå avsluttes fort alle spørsmål man har ved å sjekke Google. Kjapt og greit.

Nå kjører jeg el-bil, bor i villa, har planter i hagen og undulater i bur. Jeg er spent på fremtiden. Når får jeg min første robot-hushjelp? Når begynner barn å bli passet av empatiske roboter og lærere erstattet av omvendt klasserom der skjermen er nr. 1? Jeg jobber nå på et sted som er opptatt av den nye teknologien. Vi møtes i videokonferanser, i stedet for real-life. Billigere. Mer effektivt. Vi mailer til kollegaen ved siden av. Vi har kjøpt VR-briller, sånn at mennesker som har vansker for å oppleve virkelige reiser kan gjøre det mentalt virtuelt. Stilig. Kanskje. Tror det. Vet ikke. Vi kan jo bli litt fjerne av skjermene. Er vel få som er uenige i det. Alle bak hver sin skjerm, i liksom dialog, der vi slipper møte blikkene.

Jeg tror det går bra. Barna chatter, danser med mobil, men er fortsatt mennesker som vil leke, møtes og bli gode i noe. Broren min sa noe litt fint. «Tenk så mye som har endret seg siden jeg var liten. Men fortsatt spiller barna samme notebok når de skal lære piano». Det er mye som endres. Men noe er også stabilt.

Jeg syns det verste med å bli 40 år at jeg syns det høres gammelt ut. Også er jeg bekymret for å få rynker. Det øker naturligvis sjansen for å få det. Å være bekymret, altså. Men så har jeg også opplevd mye. Og det er jo heller ikke sååå gammelt. Kommer an på øyet som ser. Sånn er det med det meste. Jeg har møtt 80-åringer som nekter for at de er gamle. Da blir det litt tullete å kalle 40 gammelt. Det er en milepæl. Det er alt det er.

Om 20 år ler vi av laptop’er og bankkort. Vi har chipper på fingeren og sikkert et alter-ego i robotform som gjør de kjedelige tingene. Netflix er nok ut. Donald Trump er neppe president. Eller kan han være det? Kanskje. 90 år og fortsatt sjef? Tenk om Putin og Trump holder koken, og Erna likeså. Nei. Lite sannsynlig. Ting vil skje. Tekno-krig med Arnold i front? Hvem vet.

Jeg må nå uansett si at jeg tror jeg liker å være 40. Hvis ikke, skal jeg klare å like det om litt. Om litt.

Psykologisk frokost

God morgen!

Mange har fått kjennskap til Odin.
En gutt som het det, som ble mobbet.
Lenge.

Ble ignorert.
Utstøtt.
Og døde.

Det er en viktig sak foreldrene viser oss
Vond atferd er mennesker; barn, ungdom og voksne, i stand til å utføre.
Vi trenger alle hjelp til å bli gode medmennesker.
Det har historien lært oss.

De gode sidene
For å forstå vondskap, er det like viktig å vinkle perspektivet.
Vektlegge hvor gode barn kan være mot hverandre, under de rette omstendighetene.
Hvor mye omsorg barn og ungdom kan vise hverandre.
Hvor glade de kan være i hverandre.

Lojale, snille og inspirerende!
Vennskap er mye verdt.
Derfor, så vondt når det ikke er lett.
Når man blir stående utenfor.

Forskningen på mobbing har konkludert med at det er lite felles som kjennetegner mobbeofrene.
Det er uflaks.
Skikkelig uflaks.
Det er der i mot mer som kjennetegner mobberne.
Hjemmet de kommer fra, måten de tar ut frustrasjon på andre.
Men også der varierer det. (Olweus).
Det er derfor det er like viktig å hjelpe mobberen som mobberofferet.
Hjelp til å stoppe. Til å tenke. Til å prate. Til å bry seg. Til å skjermes.

Man forstår ikke
Hvorfor noen mobber når de kan være greie.
Selvhevdelse, aggresjonsvansker, fiendtlighet – eller gruppepress hvor man mister ansvarsfølelsen, og bare «blir med på det som skjer»?

Mobbing gjør vondt livet ut
Ingen diskuterer det.
Ingen herdighetshypotese her.

Vi må bidra til å vise vei
At vi bryr oss om hverandre.
Den investeringen i tid og ressurser på sosial kompetanse og etablering av trivsel,
det er vel verdt det. Se på historien og se på hva som virkelig koster samfunnet midler – det er
omsorgssvikt, mobbing, fiendtlighet og vold.

Det er godt å huske på, oppi den ufattelige tragedien som mediene har omtalt,
at barn hovedsakelig er utrustet til å bry seg om andre, til å vise omsorg og være der.
Men….de voksne må legge til rette, og vise vei!
Det er vårt ansvar.

Helgefrokost

Hei!

Du har sikkert vært oppe lenge nå…? Eller kanskje du fortsatt er bustetroll som meg?
Det hadde vært fint, da er vi to. Det er alltid godt å kjenne samstemthet.

Ordet vi skal dvele ved i dag er OASE!
Det er yndlingsordet mitt….
Og nei, jeg er ikke 5 år og opptatt av yndlingsfarger og yndlingsbamser.
OASE i psykologisk forstand handler om energikilder.

Ørkenen
Jeg møter mange på min vei som har gått seg bort i ørkenen.
Det kan kalles depresjon. Eller tomhet. Eller tap og sorg.
Uansett, de vet ikke hvor oasen er.
Letingen, den begynner vi med….

Det tok meg nemlig mange år å finne ut at noen faktisk likte å gå i skogen.
De gjorde det ikke for å være «flinke». Jeg trodde de gjorde det av plikt…. (overføring).
De hentet faktisk reell overskudd og glede der inne blant trærne og stubbene.
Du aner kanskje at jeg ikke har min oase i skogen.

Poenget er at vi er nokså ulike, og har ulike preferanser når det kommer til hva som gir oss overskudd og glede. Fjellet og havet trodde jeg alle elsket. Men sånn er det jo ikke. Det er mitt.
Noen må møtes, strikke sammen, eller ha den gode samtalen. Det sistnevnte kan jeg skrive under på og.

I går så jeg på Skavlan
Biologen og naturviteren som var på besøk der, kom med en veldig interessant teori.
Det som har er unikt med vår art, menneskene, sammenlignet med de store apene og neandertalerne, er vår sosiale drift. Vårt ønske om å lære bort og dele kunnskap. Det fører til at hver genereasjon bygger på det gamle, samtidig som de tilfører noe eget og nytt. Derfor har vi mennesker en vanvittig utvikling i vår kultur, mens andre arter som har stått og står nærme oss, står nokså stille.

Delingskulturen er mer synlig enn noen gang, ved internett.
Vi deler hvor de beste bærene kan plukkes, kostholdsråd, treningsglede, turglede, sykdomsforebygging, og vitenskap. Vi holder nesten ingenting for oss selv. Ta wikipedia! Her får man altså gratis arbeidskraft fra hundretusener av oppegående folk. Kun drevet av indre motivasjon: det er gøy å dele kunnskap og komme videre.
Vi deler fordi vi liker det, og vi liker fremgang.
Vi er sosiale lærere alle mann.

Det er oase for meg. Å lære og lære bort. Utvikling.

Din oase?
Du må bare lete….. det er ikke sikkert du trenger det samme som dine venner eller familie, og det kan forandre seg i livets faser og fra dag til dag. Men liker du ikke treningssentre fordi det tapper deg, bruk naturen i stedet. Liker du ikke store selskap, inviter smått. Vi må nesten bare finne våre egne energikilder, for å ha overskudd til alle plikter :)

Ha en god helg

ME-gåten

Det er litt av en gåte når kroppen streiker
Lars Monsen ble bitt av en flått, og brått er hele nervesystemet og kanskje også hormonsystem og immunsystem, satt ut av spill. Andre opplever «å møte veggen». Kroppen går fra å være aktiv, kanskje litt sliten over tid, og brått er den tyngre enn et fjell (og like død).

Det er et mareritt for mange å oppleve den omfattende slitenheten og kraftløsheten som kommer.
Som alle andre medisinske tilstander, snakker vi om en biopsykososial modell. Psykologiske faktorer er sentrale i nervesystemet (kontrollsenteret sitter som kjent i hjernen), og er med på å styre stress-aksen og andre kompliserte mekanismer.

Kronisk stress kan handle om en kropp i beredskap over lengre tid, noe som kan medføre forstyrrelse i hele kortisol-produksjonen og nervesystemet. Mange kjenner seg imidlertid ikke igjen i at de har blitt utsatt for kronisk stress og opplever hele kroppen mer som en postviral reaksjon eller som fatigue (etter bl.a. kreftcellekurer/cellegift). Immunsystemet er enormt komplisert, og motstandsdyktigheten er verken lett å måle eller å øke. Men en biopsykososial modell handler om at flere faktorer påvirker helsen og motstandskraften vår etter sykdom og slitasje. Ernæring er en faktor, hvile en annen faktor, høyt press en tredje, virus og cellemekanismer en fjerde…. Gjett om det er spennende.

Men for den som ligger nede – og er sliten over tid. Som prøver og prøver, igjen og igjen, men ikke finner krefter, er det en svært krevende prosess. Skal man hvile eller presse seg? Skal man lete etter medisiner, ta langvarig antibiotikakur eller akseptere symptomene og gradere aktiviteten etter fastlagte forsiktige planer?

ME eller kronisk slitenhetssyndrom?
Man er uenige i fagmiljø om betegnelsen på vedvarende symtpomer på en sliten kropp med smerter som er tung som bly og svak som sytrå. Hva er navnet på lidelsen? Er det flere typer lidelser av ulik årsak? Det er mye man ikke vet.

Nervesystemet er like interressant og komplisert som immunsystemet. «Trøtthet i nervene» prates det om, når nervene virker såre og slitne. Mekanismene skulle jeg likt å visst. Nevrobiologen Sapolsky mener at nerver i høyspenn som trigger stressaksen kontinuerlig blir utsatt for en nerveforringelse – og nervecelledød. Blant annet med for høye kortisolnivå over tid. Kan slik «matthet» komme som ledd av en tredje stressfase? Det er mange som forsker i ulike leire, og jeg skulle likt å være en del av teamet.

Selv om ME og kronisk utmattelse er nokså sjeldent fenomen, og alvorligste form for slitenhet i kropp – lever vi i et samfunn hvor mange presser seg hardt, ikke har tid til restitusjon etter virussykdom og ja… ikke har tid eller evner til å bearbeide syke kropper. Jeg tenker at vi alle har godt av å lære mer om kroppen, sammenheng mellom kropp og psyke, ta hensyn til kroppen vår – og sjekke om vi behandler den godt eller dårlig når den skurrer.

Les også STELLA i oktober – for samme spennende tema!