Kategoriarkiv: Hjelpeløshet

90 minutter

90 minutter
Vanligvis går 90 minutter relativt greit.
Det er mange 90 minutters økter i løpet av en dag.
Jeg pleier å puste ok.
Hender jo at pulsen øker,
at jeg er lei meg eller sint,
men sjelden 90 minutter i strekk.

Kinofilmen snurrer i disse dager.
Den heter 90 minutter.
90 minutter med 3 menn med vanskelig følelsesliv.
Eiesyke.
Eiesyke i parforholdet.

Det er vakker filming. Fantastisk musikk.
Lydene så sterke.
Så jeg pustet nok ikke særlig godt.
Etter hvert kom det kjente klaustrofobiske trykket på halsen.
Litt svimmelhet.
Klumpen i halsen.
Mistillit til mennesker.

Etter 90 minutter tenkte jeg..
Vel, jeg jobber jo med dette.
Rått og brutalt.
Og jeg tenkte, hva gjør jeg med en sånn jobb?
Jeg burde solgt blomster.
Laget buketter.
Klippet blader.
Til vakker musikk.
Så kunne jeg trodd på det rene, skjøre, vakre,
i økosystemets dynamikk.

Vel, her er jeg.
Etter en sterk filmopplevelse.
Har du ikke sett den, gir det vel ikke mening det her.
Men jeg må si,
at høstluften gjorde godt etter 91 minutter.
Men jeg er veldig lei meg.
Enkelt og greit.
Film er bare film.
Men .. så er det ikke helt sånn.

Den perfekte mor

Det er en innsats verdt gull til hver kvinne som bærer frem et nytt lite verdensmedlem!
Svangerskapet varer nesten året. Uker telles. Kanskje dager.
Terminen lyser der fremme. Med skrekkblandet fryd kanskje?
Stadig tyngende kropp, hvor en tidlig slank blir satt på prøve.

Reisen setter sitt preg i de lange månedene det pågår.
En mor blir skapt, sakte og sikkert.
Hormoner boostes. Sinnet endres. Interessene likeså.
Også de første månedene, kanskje opp til et helt år, er kroppen preget av endrede hormonnivåer!
Mest av alt er hormonene til hjelp for ammingen og tilknytningsbåndet.
Den kjente barselsbobla kan vare alt fra 2 måneder til 6 måneder. For noen blir endringen i interesser endret for flere år. Og vi blir alle merket fra den dagen det var to blå streker på pinnen i stedet for en!

Tilknytningens betydning
I de første to-tre månedene bryr ikke barnet seg så mye med hvem som trøster, duller eller steller. De skal visst foretrekke duften av biologisk mor, men det er ikke de store utslag. Etter hvert som tiden går ser man at den eller de stabile første omsorgspersoner er av betydning allikevel. Ved 6-9 måneders alder er det klart og tydelig. Båndet er dannet, og separasjon skaper reaksjon!

Morsrollens kjerne omhandler å være barnets trygge base. Der hvor trøst hentes når trøst trenges.
Der hvor smil hentes når stolthet strammer den lille kroppen og smilet er større enn kinnene klarer romme.
Der hvor ro hentes når uroen opptrer. Der hvor klokskap hentes når verden er uforståelig eller vond.

Den hellige Maria
Mødre opphøyes også utenom religionen til noe større.
Det favner kjærlighet, ro, omsorg, tilsidesetting av seg selv og egne behov for barnets ve og vel.

Ansvarstung rolle
Det trengs ikke doktorgrad for å fatte at her er det mye å leve opp til som mamma.
Pappaene er like viktige for de små, så lenge de er sterkt delaktige fra første stund (og det er de gjerne).
Men det kreves ikke like mye av dem, da rollen favner andre ting og forventningene i dem selv og omgivelsene er lavere og annerledes. Pappaer kan slurve litt, og ta igjen på å være aktiv og leken.

Det er som om det ikke forventes at de skal ha alt på stell, og de har ofte lavere skuldre.
Forståelig nok.

Møte svigermor og nabo, med tårer og kaos
Det er hersens vanskelig å ikke leve opp til forventninger!
Møte svigermor med tårer nedover ansiktet etter nattevåktimer uten like, og føle på presset over å burde servere kaffe og kake.

Good enough mothering!
Morsrollen er av stor betydning for de små nye. Ingen tvil!
Men kaffen til gjesten er ikke det!

Jeg forventet bare ikke at det skulle sette meg sånn ut av spill.
At jeg skulle trenge så mye hjelp.
At det var vanskelig å spise. Sove. Tenke.

Hvis barseltårene kommer, så si fra! Det er vanligere og mer forståelig enn du tror.
Andre kommer med lykke i blikket, og det kan være vanskelig å møte andre når avstanden i ditt eget indre kan være stor.

En annen grunn til å be om hjelp er at den tidlige fasen jo er viktig.
Det er viktig fo den lille at mamma står passe stødig.

Når barnet gråter, tas det opp eller snakkes det med.
Når barnet leker, gis det litt lyder av gjenklang hos barnepasser.
Når barnet er redd, så tas det opp og rugges.
Når barnet er søkende, så stimuleres det til det.
Når barnet sutrer av kjedsomhet, så tar du dusjen allikevel, kanskje med døren åpen for litt kontakt.

Det er ikke tvil om at det kreves en del, men så mye kommer av seg selv.
Barnet er trengende og hjelpeløst. Det føles for de fleste naturlig og godt å hjelpe, speile og applaudere.

Det blir bedre jenter
For dere som har en tøff start. Gled dere over at kroppen kommer i form etter hvert.
Sinnet åpnes opp for nye relasjoner og erfaringer når årene går.
Barna viser veien selv mer og mer, og vil ikke lenger være symbiotisk med deg.
Herlig!

Og når det kommer til den perfekte mor! Herlighet jenter! Det er ingenting perfekt ved å være mor.
Det er naturlig. Det er krevende. Det er noen ganger en drittjobb. Det er også herlig.

Livet har også mye å by på ved siden av morsrollen
Idealet om den rommende rolige basen med det lyse rene hjem og de søte uskyldige tanker: til søpla med det!
Idealet bør være: raus, ekte, trøtt, behov for egne ting, være aktiv og bruke hjernen. Det er kanskje sånn det er i 2012, men allikevel ble jeg overrasket over de høye standarder jeg satt, og at kunnskapen om min effekt på barnet ga meg høyere skuldre i stedet for lave. Ikke bra.
Derfor…. er jeg opptatt av temaet også som psykolog, venninne og til mine følgere!

God rolledans, og husk at barnet elsker deg og forlanger i grunn ikke så mye annet enn det tilbake!
Det er det viktigste i hvert fall.

Whitney whitney whitney…

Det var ikke et tørt øye å se i kinosalen da The Bodyguard var ferdig. Kombinasjonen av nydelig musikk, fantastisk vokal, en utrolig skjønnhet og et vakkert eventyr ble i sterkeste laget for de fleste av oss. Det var «I will allways love you» på repeat i ett år før jeg var klar til å gå videre.

I natt døde du.

Hvordan kan det ha seg spør mange, at en som tilsynelatende har alt lever et liv og velger sine relasjoner som ikke svarer til henne i det hele tatt?

Selvverdi
Vel, det er ofte en avstand mellom hva andre tenker om en – og hva en selv tenker om seg selv. Selvverdi er komplisert, og det er sjelden slik at en kan gjette ut i fra objektive kriterier. Den nydelige kvinnen som ler og kaster på håret, hun kan ha de mørkeste stunder i ensomhet. Det vet vi jo..

Whitney selv har uttalt at hun var både sin beste venn og sin verste fiende. Hun kunne altså sette de strengeste dommer over seg selv, og ikke alltid ønske seg det beste. Heldigvis hadde hun også evne til å være sin beste venn, det er godt å høre.

Rusmisbruket sa hun også satte dype spor, og forandret henne. Det vet vi jo at det gjør. Åpenbart.

Teorien om lært hjelpeløshet
Jeg husker at jeg stilte meg spørsmålet, som jeg gjør i jobben min hele tiden: Hva gjør at hun blir i et forhold hvor hun misbrukes?

Whitney, av alle, kunne vel få den snilleste og vakreste mannen på jordkloden? Hun giftet seg midt i suksessen, og det var det ene blåmerket etter det andre som media fikk nyss om.

Var hun svak? Nei, det er ikke interessant spørsmål. Det handler ikke om svak og sterk, i hovedsak. Dersom en person ikke tror på at situasjonen kan påvirkes, kan en tilstand av resignasjon inntreffe.

I psykologien har vi dette hundeeksperimentet (beklager dere hundeelskere! vit at det er strengere etiske regler i dag). Noen hunder var i et rom, fikk milde men ubehagelige støt. Støtet ble forberedt av en alarm. Etterhvert lærte hundene seg å hoppe over til andre rommet, når alarmen pep. Slik unngikk de støtet. Men det var en annen gruppe hunder som fikk en litt annen versjon. Alarmen pep noen ganger før støtet, men noen ganger kom støtet uforberedt. Andre ganger pep alarmen, men støtet uteble. Det var altså høy grad av uforutsigbarhet i situasjonen. I starten forsøkte hundene riktignok å hoppe over, finne et logisk system for å unngå smerte, men etterhvert viste de en interessant atferd. Alarmen pep, og de satt stille, og ventet på støtet. De resignerte. Dette, og lignende varianter, har lært oss noe om sosial læring, og behov for å kunne føle påvirkingskraft eller kontroll over situasjonen.

Vi spør oss, hvorfor rømte ikke Fritzl’ datter tidligere?, hvorfor forteller ikke barn om overgrep?, hvorfor blir noen i destruktive parforhold? Det er noe med at hvis man har resignert så har man resignert. Finner det beste i situasjonen, og finner gode argumenter- kanskje en aksept til og med- som gjør at andres dårlige atferd blir forståelig- det hjelper mot ubehaget ved kognitiv dissonans.

Vel, Whitney! Takk
Du er i dessverre godt selskap med å være en lysende stjerne som går bort for tidlig. At du var vakker, er ingen tvil. Nydelig!
Men ikke sikkert du så det slik.
At du sang slik at andre gråt, det tror jeg du visste.
At du fortjente bedre, vel… det hjelper så lite.
Hvil i fred. Musikken lever videre! Takk for at du påvirket mitt liv!